Forsiden

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv»

Naturrett og kristendom formet både Norges lovgivning og menneskerettighetene. Et kristent verdigrunnlag sikrer best religionsfriheten.

Naturrett og kristendom formet både Norges lovgivning og menneskerettighetene. Et kristent verdigrunnlag sikrer best religionsfriheten.

Artikkelen er et kapittel fra boken Gud er tilbake! som kommer 13. februar. Boken kan bestilles hos Frekk Forlag.

Rundt 1010 reiser Olav Haraldsson, senere Olav, den hellige, ut på vikingtokt. Han befinner seg langs spanskekysten ved Gibraltar hvor sagaen forteller at han en natt har en drøm om at han skal vende tilbake til Norge og introdusere kristendommen. I 1012 blir han døpt av biskopen i Rouen, og han reiser tilbake til Norge for å kristne landet .

Nøkkelproblemet som møtte Olav var det hedenske samfunnet: Hvordan endre samfunnet slik at det bygger på kristne normer? Han fokuserte på loven, som et uttrykk for normene, og erstattet hedensk lov med «kristenretten», som den ble hetende. Olav seilte fra fjord til fjord langs norskekysten og sloss mot lokale høvdinger. De kristne normene var ekstremt kontroversielle.

Den vanlige skikken med spedbarnsdrap satt dypt, og det samme gjorde menns privilegerte seksuelle frihet. Den kristne læren om trofasthet virket absurd. Det samme gjorde budet om at ekteskap ikke kunne brytes. Nå ble det også slik at bruden selv måtte takke ja til ekteskap, ikke bare faren hennes. Kvinnefrigjøringen kristendommen brakte med seg, gikk tvert imot sosiale trender. Den kristen læren om tilgivelse ble sett på som uforståelig i et voldelig og militaristisk samfunn.

Snorre, den store islandske historikeren, forteller oss Olavs saga: «Han forandret lovene etter råd fra de mest lærde menn, spesielt biskop Grimkjell og prestene.» Olav mente det var mye som manglet, fordi de fremdeles tillot at barn ble satt ut for å dø, og andre ting som var imot den nye troen. Loven, og menneskesynet den representerte, var nøkkelelementet i kristningen av landet. I tillegg var selvfølgelig forkynnelse og bygging av kirker viktig. Sigrid Undset bemerket at kristen lov fra da av var kjent som «St. Olavs lov», og at forordet lød: «Til utspringet av vår lov skal vi knele mot øst og be, til den hellige Kristus om fred og fremgang, og holde landet vårt godt og være tro mot vår konge, med ham til Kristus, venn av alle.»[1]

På Olavs tid var det de sterke som rådet, mens de syke, handicappede og svake ikke var regnet som likeverdige. Lignende tendenser er synlige i dag i aksepten for eutanasi og abort – kort sagt, i graderingen av menneskeverd. Den kristne antropologien introduserte så revolusjonære normer at de hedenske vikingene fant det nesten ubegripelig at menneskene ble vurdert som så likeverdige. Det er dette unike synet på mennesket som er kjernen i det vi mener med «kristne verdier» også i dag.

Etter kristningen av Norge forble landet, som de fleste andre europeiske stater, kristent frem til for en generasjon eller to siden. Man kan ikke skille det kristne tankegodset fra resten av vestlig utvikling, og det forblir et faktum at synet på de svakes menneskeverd og det fundamentale likeverdet mellom rik og fattig, kvinne og mann, har preget den vestlige begrepsverdenen. Norges og resten av Europas historie, politikk, lover og samfunn er primært preget av kristent tankegods, sekundært av andre religioner eller sekularisme. Dette er klart stadfestet i den siste revisjonen av Grunnloven, hvor den nye paragraf 2 lyder slik:

            «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Rettsstaten og Menneskerettighederne”.

Det er viktig å merke seg at det norske Storting i 2012 vedtar at kristne og humanistiske verdier fortsatt skal være statens, og dermed i stor grad også samfunnets, verdier.

En sekulær stat er ikke verdinøytral
Ved å oppheve det konfesjonelle ved staten er skillet mellom politikk og religion også opphevet, slik det bør. Men det betyr ikke at staten er verdinøytral, tvert om er den tuftet på de kristne og humanistiske verdier. Det finnes neppe noe verdinøytralt ved politikk uansett, og stater er aldri verdinøytrale fordi all politikk er vilje til å fremme noe på bekostning av noe annet. Men det er viktig å merke seg at det norske Storting i 2012 vedtar at kristne og humanistiske verdier fortsatt skal være statens, og dermed i stor grad også samfunnets, verdier. Det står ikke islamske, jødiske, buddhistiske eller agnostiske verdier, men kristne og humanistiske.

Disse er grunnlaget for det politiske systemet, som defineres i neste setning. Den kristne og humanistiske relevansen for staten vil altså nedfelles konkret i menneskerettighetene og maktfordelingen. Den norske stat er altså forpliktet på sin kristne historie og kultur. Slikt sett er det en kontinuitet fra St. Olav til i dag. Norge er et kristent land, eller med dagens ordbruk, har en kristen majoritetskultur. Dette betinger ikke at folk er «personlig kristne» eller går i kirken på søndag, men det betinger en viss kunnskap om kristendommens rolle og innhold fra generasjon til generasjon, spesielt om det kristne menneskesyn.

For tiden er status at kristendommen er definert som, og har forblitt, den primære nasjonale markør i Norge. Dette er eksemplifisert ved korset i flagget, alle kristne helligdager og fri søndager, kristen tidsregning, og at en overveldende majoritet lar sine barn døpe kristent, at svært mange gifter seg kristent og enda flere begraves kristent. Ut fra en enkel vote count er kristendommen i Norge fortsatt en meget stor majoritet. Sekulariseringen er sentrert i urbane sentra, spesielt i Oslo. At sekulariseringen synes total i media og offentlig debatt, betyr ikke at den er representativ for folk flest.

Dette er viktig fordi det er en sterk tendens til å skulle «likestille» alle religioner i landet og late som om staten eller det offentlige er en verdinøytral aktør. Skal noe kristent være i offentligheten, ja, da må noe muslimsk eller agnostisk også være med. Helst bør ingen religion være synlig, slik at den «verdinøytrale» offentlige arena kan være stedet for objektivt debatt.

Ateisme eller agnostisisme er også et verdistandpunkt.

Det er to premisser her. Den ene er at ingen religion kan lenger prege en stat og et samfunn, en nasjon, uten å være «undertrykkende», «diskriminerende», «umoderne» eller «urettferdig». Den andre premissen er at en offentlighet – stat, samfunn, nasjon – uten religion er verdinøytral. Det er ikke sant, for ateisme eller agnostisisme er også et verdistandpunkt.

I Norge har vi nå den interessante situasjonen at vår nye grunnlovsparagraf omfavner kristendommen som statens verdigrunnlag. Samtidig er det sterke krefter i den offentlige arena som står for myten om at den sekulære offentlighet er verdinøytral og derfor rettferdig og allmenn.

Friheten til å utøve sin tro
Jeg har selv tydelig erfart motstanden mot ideen om at en stat og nasjon har en majoritetsreligion. Sist var dette i den såkalte krusifiks-dommen  fra Strasbourg. I denne mye omtalte dommen fra den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) ble det i 2010 avsagt en dom mot Italia i det lavere kammer. Dommen påbød staten å fjerne krusifikser fra offentlige klasserom fordi det stred mot religionsfriheten. I 2011 ble denne dommen revidert i storkammeret, og det ble uttrykt klart at Italia har full rett til å ha sin majoritetskultur og religion i offentligheten, inkludert i skoler.

Religionsfriheten er en rettighet for minoriteter til å utøve sin religion uten innblanding, men en stat som for eksempel er katolsk historisk, velger selv hvordan disse verdiene kommer til uttrykk så lenge staten tillater andre å utøve sin religion. Den historiske utviklingen av kristendommens rolle i et samfunn varierer, og dette utgjør en helt legitim pluralisme.

Den norske akademikereliten var begeistret for den første dommen, men ikke for den andre, noe jeg erfarte gjennom debatter i media og andre fora. EMD slo altså fast at det ikke er noen motsetning mellom religionsfrihet eller andre menneskerettigheter og det faktum at den italienske staten har en kristen identitet, blant annet uttrykt gjennom krusifiks på veggen i offentlige bygninger. Vi ser at EMD nå sier det som alltid har vært selvfølgelig: at noen land er kristne av identitet og historie, mens andre er noe annet. Det eneste relevante med tanke på religionsfriheten er at minoriteter kan utøve sin religion som de vil.

Kristent skille mellom tro og politikk
I kristendommen er det et doktrinært skille mellom tro og politikk: «Gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er».[i] Dette skillet er unikt for den jødisk-kristne tradisjonen. Det finnes ikke i islam og vanskeliggjør også av den grunn islamsk koeksistens med det liberale demokrati.

I den kristne vestlige tradisjon har det liberale demokrati vokst frem, først gjennom et menneskesyn som sier at alle er like, forstått som et naturrettspostulat. Deretter gjennom en maktfordeling mellom lovgivende,  utøvende og dømmende makt, hvor tro ikke er relevant. Til sist gjennom demokrati i form av allmenn stemmerett, først for rike menn, så for alle menn, og til sist for kvinner. I denne utviklingen har vi først det som kalles borgerrettigheter, senere kalt menneskerettigheter.

Jeg pleier å kalle dette for «den politiske treenighet»: Menneskerettighetene tilsvarer Gud, den viktigste og selve grunnvollen i treenigheten. Uten verdiene nedfelt i menneskerettighetene er både maktfordeling og demokrati uten substans. Det liberale demokrati består av disse tre delene, som er avhengig av hverandre, men som utgår fra menneskerettighetene.

 I den nye paragraf 2 i grunnloven ser vi at den andre setningen omhandler dette. Menneskerettighetene må derfor samsvare med «den kristne og humanistiske arv» Gjør de det?

Menneskesynet i FNs Menneskerettighetserklæring
I 2013 var det 65 år siden FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Dette spesielle og banebrytende valget i internasjonal politikk er basis for både Menneskerettighetsdomstolen og FNs konvensjoner om menneskerettigheter.

I artikkel 1 finner vi den naturrettslige definisjonen av mennesket: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» (mine kursiveringer) Her er det klart at premissen for menneskerettighetene er at mennesket selv kan resonnere om både fakta og verdier. Mennesket er fritt, det vil si at det kan gjøre frie valg, og for å velge fritt, må det kunne resonnere og gjøre det også om etikk. Det er derfor utstyrt med samvittighet i tillegg til logisk evne, og det skal agere mot et etisk godt mål, nemlig «brorskapets ånd». Dette betyr implisitt at det er i stand til å kjenne og gjøre det etisk riktige.

I artikkel 16 defineres ekteskap og familie: Myndige menn og kvinner, uansett rase, nasjonalitet eller religion, har rett til å gifte seg og skape familie. I del tre av denne artikkelen defineres familien som «den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet» og den har derfor «krav på samfunnets og statens beskyttelse».

I artiklene 17 til 21 kommer de liberale og politiske rettighetene: retten til eiendom, tanke- og trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, frihet til å velges og å bli valgt som politisk representant. I artikkel 22 leser vi at alle samfunnsborgere har rett til sosial sikkerhet fra fellesskapet. Alle har også rett til gratis offentlig skole på barne- og ungdomstrinnet, og utdannelsen skal også danne hele mennesket, hvilket er et aristotelisk poeng: Mennesket har altså et endemål, og utdannelsen er derfor en dannelse av hele mennesket.

I artikkel 29 finner vi en klar definisjon av forholdet mellom individ og samfunn. En person er avhengig av samfunnet for å utvikle seg til et helt menneske: «Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av menneskers personlighet mulig.» Dette er også aristotelisk. Mennesket lever naturlig i samfunn med andre, og kan ikke bli helt eller lykkelig med mindre det er sosialt. Samfunn, de små som familien eller det store, som det politiske, er naturlige for et menneske.

Hva slags menneskesyn underligger denne erklæringen? Den er ganske presis. Et menneske er både ånd og materie, og det ser vi av at religionsfriheten er en fundamental menneskerett. Uten åndelige behov hadde det ikke vært behov for denne. Mennesket er også et sosialt vesen: det lever i familien, som kalles den «naturlige grunnsten i samfunnet».

Mennesket deltar i politikken, og det har forsamlingsfrihet, altså et liv i det sivile samfunn. Og det har plikter til fellesskapet som det ikke kan leve foruten, som, det står i artikkel 29: Uten samfunnet er det ikke mulig å legge til rette for den fulle utvikling av menneskers personlighet. Mennesket er ikke seg selv nok, og kan ikke bli fullt utviklet uten samfunn med andre. Så ser vi klart at mennesket er et rasjonalt vesen. Det kan resonnere om etikk, for eksempel om hva en rettferdig lønn er, og det sies i erklæringens artikkel 1 at mennesket er født med fornuft, så vel som samvittighet.

Kristne verdier er forenlig med menneskerettighetene
Det er ingen tvil om at det menneskesynet erklæringen er basert på, er aristotelisk eller naturrettslig. Mennesket kan resonnere om fakta og verdier, det har åndelige så vel som materielle behov, og det er et sosialt vesen. Dette menneskesynet er også det kristne.

Thomas Aquinas (1225-1274), den betydeligste intellektuelle på sin tid, overtok hele den aristoteliske arv som inntil da hadde vært ukjent i Europa. Han la til det spesifikt kristne til den antikke naturretten, men skilte også mellom det mennesket selv kan erkjenne og det som er troens sfære. Som sagt skiller kristendommen mellom religion og politikk, men dette betyr ikke at de kristne verdier tas ut av politikken. De er med i det menneskesyn som reflekteres i naturretten og i  vår nåtidige manifestasjon av denne som menneskerettigheter.

Jeg var medlem i Lønning-utvalget som var oppnevnt av Stortingets presidentskap til å foreslå hvordan grunnloven kunne styrkes med tanke på menneskerettighetene. Vi har foreslått et helt nytt kapittel i grunnloven, og våre forslag er oversendt neste Storting slik at de kan vedtas i 2014, jubileumsåret for Europas eldste grunnlov – den norske. Derfor er denne debatten så sentral. Er det samsvar mellom den nye paragraf 2s «kristne og humanistiske arv» og menneskesynet som underligger menneskerettighetene? Jeg har argumentert for at svaret på dette spørsmålet er ja.

Det betyr at den norske staten er basert på kristne verdier som er fullt ut forenlige med menneskerettighetene. Men menneskerettighetene er ikke religiøse postulater, snarere naturrettslige, hvilket betyr at de kan resonneres om av ethvert menneske. Menneskerettighetene betyr likevel ikke hva som helst, og de er derfor «ubrukelige» for en verdirelativist.

Menneskerettighetene betyr likevel ikke hva som helst, og de er derfor «ubrukelige» for en verdirelativist.

Leddet som forbinder politikkens sfære med kristendommens, er naturretten, hvilket Thomas Aquinas definerte som menneskets rasjonelle evne, basert på antikk aristotelisk filosofi. Troens sfære er skilt fra samfunnets når vi snakker om politisk virksomhet. Menneskesynet og de verdiene som underligger også politikkens sfære, står på ingen måte i motsetning til kristendommens menneskesyn, men er i stor grad basert på dette.

Sekulær politikk, basert på kristne verdier
Det finnes flere modeller for hvordan staten organiserer sitt forhold til kristendommen, som Menneskerettighetsdomstolen har påpekt. Den uakseptable modellen er den som forviser kristendommen eller andre religioner til privatsfæren. Vi kan kalle den militant sekulær, og den påberoper seg verdinøytralitet fordi den går ut fra premisset om at ingenting er sant eller riktig, altså verdirelativisme.

Filosofen John Rawls (1921-2002) er kroneksemplet på denne tankegangen. Fordi det ikke finnes verdier som er sanne eller objektive i samfunnet, må vi søke etter overlappende konsensus. Men da er heller ikke menneskerettighetene mulige som basis for samfunnet, for de betyr noe konkret og objektivt og bestemmes ikke av hva folk eller politikere synes de bør bety. En stat som den norske, basert på menneskerettighetene, er ikke verdinøytral. Som minstestandarder for menneskets verdighet og naturrettigheter er menneskerettighetene godtatt av de fleste, uten at de er subjektive størrelser som kan innholdsbestemmes av deg og meg.

Man kan si at mens menneskerettighetene befinner seg innenfor et kristent menneskesyn, er det kristne menneskesynet og kristendommen så mye mer enn disse. Rettighetene er menneskehetens minstestandard for et verdig liv, og ingen religion. Kristendommen er læren om en person, Jesus Kristus, som påstås å være Guds sønn som kan frelse oss og overvinne døden. Kjærligheten er essensen og målet i menneskets liv – å overvinne sitt ego og sin selvsentrerthet, og gi seg selv for andre. Her ser vi at mens menneskerettighetene snakker til den allmenne fornuft eller rasjonalitet, er ikke denne nok til å begripe kristendommen eller akseptere dens sannhet. Dertil trengs mye mer, i  form av søken, bønn, opplæring og sakramenter.

Sekularitet fortrenger religionsfrihet
Hvis verdirelativisme er premissen i samfunnsdebatten, kan ikke kristendommen være sann. Sannhet er en logisk umulighet for relativisten. Den blir derfor bare en stemme blant mange, og kan aldri være basisen for statens verdier. Hvis en kristen er mot abort og eutanasi fordi Gud forbyr å ta liv, vil et slikt resonnement være irrelevant  i den sekulære offentlighet. Vi ser med en gang at det dreier seg om definisjonsmakten over etiske spørsmål og mest av alt, om definisjonsmakten over premissene for den offentlige debatt.

Det mest problematiske ved norsk offentlig debatt er nettopp den verdirelativistiske premiss, for basert på den kan jeg eller andre kristne aldri formidle vår tros essens, eller  diskutere kristendommen i offentligheten på en reell og sannferdig måte. Hvis  en marxist får lov til å redusere kristendommen til en religion hvor folk har vært undertrykket av skriftlærde som messet på latin i 1500 år, er det vesentlige budskapet forvrengt. Eller hvis en freudianer får lov til å definere tro som en neurose for de sjelelig svake, som Nietzsche mente, eller en feminist får lov til å definere kristendom som undertrykkende, patriarkalsk, og umoderne, ja, da blir det umulig å formidle det reelle innhold.

Dersom den sekulære premiss i sine forskjellige varianter får definisjonsmakten, er både demokrati og kultur kastrert.

Alle disse stemmene skal ha sin lovlige ytringsfrihet, og kristendommen har i århundrer vært, og er fortsatt, i kulturkamper mot disse tolkningene basert på sekulære premisser. Det er det normale. Kirken, i alle fall min egen katolske, har mange hundre års trening i slike debatter. Poenget er at dersom den sekulære premiss i sine forskjellige varianter får definisjonsmakten, er både demokrati og kultur kastrert.

Jeg skulle så gjerne formidlet den kulturelle og filosofiske rikdommen som katolisismen  representerer, men det er utrolig begrenset mulighet for dette i norsk offentlighet. Hver gang man skriver om det seriøse som dette dreier seg om – livet etter døden, eller hvorvidt kristendommen er sann – møter man de samme primitive fordommene. Det mest påtagelige i norsk debatt er ideen om at kirken er et demokrati som avgjør saker som om det dreide seg om et politisk møte. Men kirken, i alle fall min, er et hierarki og ingen politisk organisasjon.

Kristendommen handler om livets viktigste ting, og bare sekundært om politikk eller samfunnsliv. Definisjonsmakten over den offentlige debatt er derfor et meget viktig anliggende, ellers blir denne uten bidragene fra troens sfære, som altså handler om tema som politikken aldri kan svare på: Hva er meningen med livet? Hvordan skal jeg leve? Disse spørsmålene er i sitt vesen ikke politiske i det hele tatt, og den sekulære verdirelativist vil ikke kunne svare på dem. Derfor står mye på spill når definisjonsmakten over hva som er legitimt av argumenter og språk i den offentlige sfære, er underlagt en form for militant sekularisme. Det mener jeg den er i Norge i dag, på tross av Grunnlovens nye paragraf 2, og på tross av at vi er en kristen majoritetskultur.

Artikkelen er et kapittel fra boken Gud er tilbake! som kommer 13. februar. Boken kan bestilles hos Frekk Forlag.


[1] ” (Norske Helgener, S. Undset, Oslo,1937, Aschehoug, s. 108).

[i] Jesu sitat (Mark 12,17)

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden