Valgfrihet over alle grenser?

Økt valgfrihet mellom tjenester og tjenesteytere på helsemarkedet er et gode. Men valgfriheten koster.  Den når ikke frem hvor som helst eller til hvem som helst.

Valgfrihet som allment politisk ideal i Norge kom for alvor på dagsordenen etter at det skandinaviske sosialdemokratiet på 1980-tallet mistet sin hegemoniske posisjon[1].  Frihetsidealet fortrengte langt på vei likhetsidealet. Tradisjonelle, liberale ideer om valgfrihet for individet og mangfold på tilbudssiden har senere fått bred tilslutning. Det reises nå krav om privatdrevne servicetilbud på samfunnsområder som hittil har vært forbeholdt offentlige tjenesteytere.

Valgfrihet på velferdssektorenInnenfor velferdssektoren er valgfriheten betydelig utvidet i løpet av det siste tiåret. Fra 2001 er det – i det minste på papiret – fritt sykehusvalg innenfor helseforetakssystemet. EUs helsedirektiv fastslår at valgfrihet skal gjelde over landegrensene. I januar 2011 godkjente Europaparlamentet et nytt direktiv om pasientrettigheter ved «grensekryssende helsetjenester».