Kultur

Valkyriens nett av løgner

Både Leif (Pål Sverre Hagen, t.v.) og Ravn (Svein Nordin) spinner et nett av løgner rundt seg. Foto: Erik Aavatsmark / Tordenfilm.

NRKs TV-serie utforsker hva som skjer når tilliten til samfunnet forsvinner.

NRKs store seriesatsning Valkyrien er en fornøyelse å følge med på for en krim og thriller-entusiast som meg. Etter min mening er det en av de beste seriene NRK har laget, og det er derfor synd at seertallene fikk et voldsomt fall etter de første to episodene.

Valkyrien er en eventyrfortelling som fremstår som realistisk, og den tar opp temaer som er aktuelle i en slags «post faktuell»-tid med oppblomstring av «fake news», hvor Facebook er hovedformidler av nyheter og Trump-er styrer verden.

Noe av grunnen til at TV-titterne har sett en annen vei, er kanskje seriens mørke stil. For Valkyrien er ikke bare en spenningsserie. Serien maler først og fremst et bilde av personer som trer ut av samfunnskontrakten. Hovedpersonene Leif og Ravn føres sammen fordi de begge faller utenfor.

I Norge har folk stor tillit til institusjonene i samfunnet, men hva skjer når tilliten forsvinner? Valkyrien tar oss med til en verden hvor vanlige etiske regler ikke gjelder, og viser oss mulige svar.

Det er ikke irrasjonelt å ville overleve

Ravn jobber som kirurg, som er et av de mest prestisjetunge yrker i Norge, og det er nok ikke typisk for ham å være opprørsk. Når han likevel havner utenfor samfunnet, skyldes det kjærlighet og desperasjon, og at han vil redde kona Vilma, som er uhelbredelig syk. Sykehuset som Ravn og Vilma jobber på, vil nemlig ikke behandle henne med en uautorisert medisin som Vilma har forsket frem selv og kun har testet på dyr. Hvis de to ikke tar saken i egne hender, kommer hun til å dø.

Et av våre mest grunnleggende instinkter er at vi selv og familien vår skal overleve.

Det er lett å forstå sykehusledelsen. De er en offentlig, vitenskapelig institusjon. De kan ikke bryte loven. Men situasjonen får meg til å tenke at lovene kanskje er for rigide. Om man uansett skal dø, og pasienten selv ønsker det, bør sykehuset åpne for eksperimentelle metoder. Sjefen til Ravn mener at han er «irrasjonell» fordi han vil å prøve ut dette siste håpet, men det har hun ikke rett i. Et av våre mest grunnleggende instinkter er at vi selv og familien vår skal overleve.

Kuren fungerer ikke. At Ravn da setter opp en slags lab og tar med en halvdød Vilma ned i et tilfluktsrom ved den nedlagte T-banestasjonen Valkyrien for å finne en kur mot sykdommen, er ganske science fiction. Men ideen rører ved noe i oss, handlingen er god underholdning, og her finner vi seriens grunnhistorie: Vi ser hvordan Ravn holder hele verden for narr, inkludert sin stedatter, ved å holde begravelse for Vilma og dykke stadig dypere ned i sitt eget nett av løgner.

Takk for at du leser Minerva! I denne borgerlige nettavisen skriver vi om politikk, kultur og annet. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan tegne abonnement her!

Når det er klokt å være redd

Leif, den andre hovedpersonen, har også falt utenfor samfunnet. Han er det mange av oss vil kalle en konspirasjonsteoretiker. Han fremstår som paranoid, har et stort behov for kontroll og ser muligheter for katastrofe i enhver situasjon. Ved hjelp av opplysninger han har plukket opp på internett, har han laget sin egen sannhet, men konspirasjonene hans er interessante fordi mye av det han frykter, har rot i virkeligheten, og det er nok flere som vil kjenne seg igjen i dem.

Det er måten Leif frykter på, som gjør at vi ser på ham som unormal. Han tror på manglende åpenhet fra myndigheter og forskere, på hemmelige konspirasjoner, og på tydelige sammenhenger mellom ting som kan være tilfeldige. Vi får flere dykk inn i Leifs ideer mens han skriver febrilsk på et nettforum under kodenavnet Tyfon: «Historien har vist at det er 12 ting som til enhver tid kan gjøre at alt kollapser. […] Hvis bare én av disse 12 truslene når et kritisk punkt, så er vi ferdige. Ikke alle 12, eller 5 eller 6 av dem. Det holder med en. Da synker skipet. Selv om vi danser.»

Vi ønsker vel ikke at det skal være rasjonelt å ha en fluktplan klar.

I Leifs hode er situasjonen dypt alvorlig. Det handler om klodens overlevelse, og om det skulle gå galt, hans egen overlevelse. Naturtilstanden. Alle mot alle. Da gjelder det å være forberedt.

Leif fremstår som irrasjonell, men jeg merker også at jeg ønsker å tenke at han er irrasjonell. For vi ønsker vel ikke at det skal være rasjonelt å være konstant på vakt og oppdatert på informasjon, og å ha en fluktplan klar. Vi tenker at det vil gå bra. Men i en film kunne Leif vært helten. Trusler som for eksempel klimaforandringer er reelle, og det hadde kanskje vært klokt å være litt reddere enn vi er.

I egne øyne har Leif sett gjennom samfunnets nett av løgner. Han har kommet seg ut av hulen, sett lyset og er på vei ned igjen for å vekke de andre. Likevel er det bare noen få som tror på ham. Det er frustrerende, men de som ikke tror, vil angre når de ser at de har levd i uvitenhet. For å overleve, må Leif, som Ravn, spinne sitt eget nett av løgner, og han holder de fleste han møter for narr. Kanskje drukner også det lille han har av innsikt i nettet han har spunnet rundt seg selv.

De som har mistet troen på systemet

Leif skjønner at Ravn er avhengig av ham, for det er Leif som skaffer Ravn tilgang til tilfluktsrommet. Gjennom jobben sin har han nemlig tilgang til alle tilfluktsrommene i byen – noe han tilsynelatende får holde på med helt uforstyrret. Det Ravn gjør, faller også utenfor alt som samfunnet kan akseptere, så Leif utnytter situasjonen og får Ravn og en annen lege til å sette opp en hemmelig klinikk i tilfluktsrommet for andre som ikke stoler på samfunnet.

Klinikken er for dem som har mistet troen på det norske helsevesenet, for dem som har blitt, slik Leif sier det, «feildiagnostisert og feilbehandlet, som ikke godtar prognosene de blir servert, eller som ikke vil dø blant fremmede eller bli husket som statistikk eller en uønsket budsjettpost». Kort sagt: for folk som ikke føler seg ivaretatt og sett av leger og offentlig helsevesen.

Det er en grunn til at medisinsk etikk er et eget fagfelt både på filosofi og medisin.

Det er ikke fremmede problemstillinger for oss. Vi kjenner alle noen som har hatt et dårlig møte med en lege eller et sykehus. Teknologisk utvikling, medisinske fremskritt og overbehandling har ført til at sykehuslegene har mindre tid med pasientene enn noen gang. Hemmelige klinikker er ikke greit, men før Valkyrien har jeg ikke tenkt over at det kanskje hadde vært et marked for dem. I så fall sier det mest om at helsevesenet må bli mer imøtekommende mot pasientene, og at et økt fokus på kommunikasjon og medmenneskelighet i medisinerutdanningen ikke er noen dum idé.

For hvis en fattig mann stjeler et brød for å mate sitt barn, gjør han ikke bare det vi alle ville gjort? Når Ravn går utenfor loven for å redde Vilma, er han ikke da et forbilde?

Sammensatte antihelter

Valkyrien får oss til å sympatisere med antiheltene, men både Leif og Ravn er sammensatte karakterer, og vi skjønner at antiheltene har negative sider.

Vi forstår Ravns ønske om å redde konen sin, men han er også en elendig stefar. Kjærlighet handler vel dessuten mest om å gi og mindre om å ta. Vilma var helt innforstått med risikoen, og hun var klar for å dø hvis kuren ikke fungerte. Men Ravn kan ikke akseptere det. Er det ikke litt egoistisk? Særlig når Ravn samtidig lyver til alle rundt seg, inkludert stedatteren Siv, stjeler fra sykehuset og blir blandet bort i allslags grumsete aktivitet. Det er en grunn til at medisinsk etikk er et eget fagfelt både på filosofi og medisin. Slike etiske spørsmål er store og har ikke entydige svar.

Med teknologiske og medisinske fremskritt dukker det stadig opp nye problemstillinger. NRK viser oss noen av dem på skjermen, forkledd som lettbeint underholdning, og det er jeg glad for.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden