Søndagssamtalen

– Vanlige folk begynner å snakke høyt

Bilde: Karine Haaland

– Eliten har ikke monopol på ytringsrommet lenger, sier serietegner Karine Haaland. Hun forteller om hvorfor hun stemte Frp.

– Jeg har alltid sett på partiene som verktøy i en verktøykasse, og til hvert valg velger jeg det partiet som passer best til oppgavene som må løses, forteller Karine Haaland til Minerva.

Haaland er ikke bare en velkjent serietegner som publiseres i humorbladet Kollektivet, hun har også en Facebook-profil der hun holdt en langt mer politisk profil under valgkampen, og hvor hun slo fast at hun ville stemme på Fremskrittspartiet ved dette valget.

– Hvorfor valgte du Fremskrittspartiet?

– Fremskrittspartiet er et viktig verktøy nå fordi det er det eneste partiet som er tydelig på hva de vil i integreringspolitikken, og sammen med Høyre i regjering har de fått gjennomslag for dette på Stortinget. Frp er ikke er redde for å fortelle folk at vi som bor her har et samfunn fra før, svarer Haaland.

Norge er et vestlig demokrati med verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, folkestyre, lokalt selvstyre, kulturelt og etnisk mangfold, tillit og ærlighet, likeverd mellom kjønnene, og respekt for homofile og minoriteter, understreker Haaland.

– Frp har i sin integreringspolitikk signalisert tydelig at vi har et slikt samfunn her fra før, og at det er viktig å fortelle om dette til de som flytter hit.

– Jeg kaller meg av og til høyrepopulist for spøk, men jeg har ingen partitilhørighet, forteller Karine Haaland.

Haaland er enig med Fremskrittspartiet.

– Hvis man ikke får vite hvordan det er i det landet man kommer til, så klarer man seg heller ikke å integrere seg. Akkurat det å si ifra om at vi har et samfunn i Norge fra før, har veldig sjelden vært sagt. Det har blitt regnet som kulturimperialistisk, rasistisk og slik bla, bla, bla, svarer Haaland.

En saus av korrupte pratmakere

– Har du alltid vært på høyresiden eller Frp-er?

– Jeg har aldri vært og er hverken Frp-er eller Høyre-velger. Jeg kaller meg av og til høyrepopulist for spøk, men jeg har ingen partitilhørighet, forteller Haaland.

– Har du stort sett stemt på høyresidepartier?

– Da jeg var liten, stemte jeg Høyre ved skolevalget i fjerde klasse. Men jeg har også stemt på Rød Valgallianse noen ganger, da partiet eksisterte, og jeg har stemt på Venstre. Begge deler i forbindelse med bestemte saker eller personer.

– Hvordan begrunnet du å stemme Rød Valgallianse?

– For å få Erling Folkvord på tinget. Jeg oppfattet Folkvord som en hederlig politiker i en saus av korrupte og utydelige pratmakerpolitikere. Og jeg stemte på Venstre på grunn av Odd Einar Dørum. Jeg syntes han framstod som en veldig ærlig politiker.

– Når du nå stemmer på Frp, skyldes det da Sylvi Listhaug eller partiet som helhet?

– At jeg velger Frp fra verktøykassen denne gangen, skyldes politikken deres på en god del områder og spesielt at de er tydelige på integreringspolitikk. Statsråd Listhaug skaper mye oppmerksomhet om et tema som det bør være mye oppmerksomhet om, nemlig integrering og norske verdier, og hun gjør det på en provoserende og oppsiktsvekkende måte.

– Listhaug har fått i gang for en åpnere debatt om innvandring, integrering og norske verdier.

Haaland understreker at Listhaug kanskje ikke er så veldig diplomatisk.

– Men Listhaug har fått i gang for en åpnere debatt om innvandring, integrering og norske verdier, og det må vi ha, sier hun.

– Dessuten oppfatter jeg det slik at det er enighet om innvandrings- og integreringspolitikken i Høyre og Frp, og det er viktig å ikke glemme at de også har fått flertall på Stortinget for den politikken regjeringen fører.

Knebler samtalen

– Hva er greia med venstresiden og innvandring?

– Ja, du kan putte på 50 øre, så kan jeg snakke lenge. Jeg har mange og lange forklaringer.

– Ta den kjappe versjonen.

– Hovedlinjen er at venstresiden har vært lite villige til å diskutere innvandring med fakta og rene ord. Det har alltid vært en sammensausing av og uryddighet i begrepene. For eksempel blander de alltid muslim og innvandrer, som om det var det samme. Det er det ikke.

Haaland mener at venstresiden alltid snakker ukritisk og positivt om innvandring og hvilken berikelse det er, og aldri om problemene.

– Venstresiden klarer aldri å se i øynene det som kalles «utfordringer» på pent.

I stedet snur venstresiden seg vekk og vender det døve øret til, mener Haaland.

– Jeg oppfatter dette som utrolig provoserende. At de bare vil se solskinnshistoriene, aldri de alvorlige tingene. Jeg oppfatter at venstresiden, gjennom sin styring i media og kultur, har forsøkt å legge lokk på og kneble enhver offentlig samtale om innvandring. Særlig om en religion som mange har med seg til Norge, og som ikke er kompatibel med mange norske verdier.

– Jeg ser at det stadig dukker opp folk på venstresiden som er ærlige og redelige.

– Finnes det ikke andre eksempler? Som når Hadia Tajik snakker om ytringsfrihet, Martin Kolberg om radikal islam eller Jan Bøhler om problemene på østkanten i Oslo?

– Det er bra at du sier det. Jeg ser at det stadig dukker opp folk på venstresiden som er ærlige og redelige. Jan Bøhler er et godt eksempel. Han snakker om ting som det påstås at man skaper hat ved å snakke om. Men ingenting av det Bøhler sier, skaper hat. Det er tullprat.

Nazist og Fjordman

– Hvordan er det å være på høyresiden og ha stemt på Frp i kulturlivet?

– Det er ingen ønskesituasjon. Når gamle venner og kolleger skjønner hvor jeg står politisk, slutter de å ta kontakt med meg. Og når jeg skriver ting, får jeg så godt som aldri kommentarer fra gamle venner og kolleger. Om de tar kontakt, er det for å brunbeise meg og kalle meg rasist og nazist.

– «I dette valget har jeg av gamle venner blitt kalt nazist, Fjordman, brunbeiset, Bering Breivik, hjernevasket etc.», skrev du på Facebook nylig? Setter du det på spissen?

– Nei, jeg siterer reelle poster som jeg tidligere har slettet på grunn av det grove innholdet. Men nå har jeg begynt å screenshotte postene og legge dem ut på Facebook. Så får de som kaller meg stygge ting, stå for det de sier. Og lese hva folk synes om det de driver med.

Haaland visste imidlertid godt at det var slik det ville bli.

– Jeg har vært i kulturbransjen i mange år. Jeg vet hvordan de sitter rundt kaffebordet og snakker om andre. Jeg har sittet blant dem selv og hørt, og jeg forstod hvordan det vil gå med den som ikke holdt kjeft. Nå er det meg de snakker sånn om.

Selv har Haaland for lenge siden sluttet å være redd for å bli baksnakket og frosset ut, men hun forteller at hun ser hvor redde andre er.

– Det er folk i forlagsbransjen som sier til at meg at: «Det er så godt å snakke med deg. Det er ingen andre jeg kan snakke ordentlig med om dette. I vår bransje er det tabu å snakke om sånne ting.»

– Hvorfor er kulturlivet sånn?

– Det har jeg alltid lurt på. Det er bransjen hvor de kan alle ordene, men ingen kan si noe rett ut.

– Hva synes du er det aller tåpeligste eller absurde med kulturlivet?

– At kulturfolk snakker mye om ytringsfrihet og samtidig prøver å kneble debatten. Dette er folk som kan bruke ord og bilder for å gi uttrykk for ting, likevel klarer de ikke å formidle noe ordentlig.  De er ofte politisk engasjerte. Men bare så lenge det er på «riktig side».

Haaland synes at mange kulturfolk har et engasjement det ligger lite kunnskap bak.

– Det virker ofte som om det viktigste for dem er å være engasjert, men de har sjelden kunnskaper om det de har engasjert seg i. Det virker nesten som om det er en tradisjon for dette på venstresiden: De er voldsomt engasjerte og hyler og skriker, og så går de hjem og drikker vin og klapper hverandre på ryggen etterpå.

Mister monopolet

Du skrev nylig på Facebook at det som skjer i vår tid, er at eliten mister grepet og at «folket som de ikke lenger kan kue» nå «reiser seg mot dem». «Jeg vil være med på dette. Jeg vil skyte de gamle makthaverne i senk», skrev du. Hva er det som skjer?

– Jeg skrev det halvt i spøk. Men jeg har sett dette en stund, og jeg så det veldig tydelig nå i valgkampen: Etter at de sosiale mediene kom, og kommentarfeltene ble stengt – haha – ser jeg at flere og flere vanlige folk begynner å snakke høyt i offentligheten.

Det har ikke skjedd før, sier Haaland.

– For 15 år siden jobbet jeg i mange år som telefonintervjuer. Jeg ringte hjem til folk og spurte hvor mange ganger i uken de pleide å handle dagligvarer på bensinstasjon, og om de hadde hørt om en sjokolade som heter Snickers, og ofte begynte skravla å gå. Jeg er jo bergenser, så jeg ble begeistret.

– De visste ikke om hverandre, at de var så mange. De trodde de var alene i verden.

Etter hvert slo det henne at folk reagerte på og var opptatt av de samme tingene.

– Men de hadde ingen steder å uttrykke seg. De visste ikke om hverandre, at de var så mange. De trodde de var alene i verden.

Å være telefonintervjuer var en fantastisk jobb, forteller Haaland.

– Jeg fikk lov til det samme som nesten bare kongelige får lov til, nemlig å snakke med vanlige folk over hele landet. Det var helt unikt. Jeg kommer jo fra et kulturmiljø og hadde hørt all mulig dritt om vanlige folk, hvor dumme de var, hvor rasistiske de var, hvor smakløse de var. Men så fikk jeg denne sjansen til å snakke med dem, og jeg forstod hvor gode og hederlige de var. Jeg syntes det var urettferdig at de ble baktalt slik av de som hadde makten i kultur og media.

– Dere står med en fot i hver leir, slik som meg.

Konsekvensen av at folk som ikke har vært i offentligheten tidligere, nå begynner å ta ordet, er at de som lenge har vært vant til å sette dagsorden, ikke klarer det lenger, mener Haaland.

– Eliten har ikke monopol på ytringsrommet lenger. Og så vidt jeg kan se, for eksempel av kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, Anders Heger eller forskjellige Rødt-folk som har twitret i det siste, så reagerer de med å gå i panikkmodus og å skjelle ut folk. Før Eriksen hadde lest Faten-klagene, sa han at det var «mørke krefter» som stod bak. Når han velger å ordlegge seg slik, tenker jeg på Johan Borgens De mørke kilder. Det er andre bind av Lillelord-trilogien og handler om en ung mann som blir fanget opp nazismen. Selv la jeg ut et bilde av en kvinne i niqab og spurte: «Hvilke mørke krefter tenkte du på, kringkastingssjef?»

En fot i hver leir

– Hva tror du om Minerva: Er vi en del av eliten eller opprørerne?

– Dere står med en fot i hver leir, slik som meg.

– Ser du på den nye nettavisen Resett.no som en slik opprørskraft, siden du lar dem republisere deg?

– Nei, de var interessert, og jeg var interessert i å få teksten publisert.

– Har du noe inntrykk av Resett?

– Det Resett gjør nå, liker jeg. De har mange gode debattinnlegg fra uproffe debattanter som ikke har hatt en stemme i offentligheten før. Jeg håper de fortsetter med det og med en ryddig journalistikk, og at de ikke henfaller til monomant mas om islam og innvandring.

– Er det ikke en del stoff der som er unødvendig hardt og polariserende?

– Jeg kjenner ikke Resett godt nok til å si noe om det, avslutter Haaland.

Illustrasjonstegningen ble først publisert på Karine Haalands Facebook-side 8. september. Da var den utstyrt med følgende billedtekst:

«Men se – Keiseren har jo ingen klær på! Han er jo naken!» ropte den lille gutten.

Media var i harnisk. Tenk å si noe sånt! Og så akkurat mens Keiseren paraderte nedover gaten foran hele folket for å vise frem de nye klærne sine! Ja, det var en hjerteløs liten gutt. Forstod han ikke at retorikken hans kunne skape hat mot Keiseren – ja, mot skredderne også!

Det manglet ikke på advarsler overfor dem som våget å lytte til den lille gutten. De skulle nok få med NRK å gjøre! De skulle få høre at de ikke kunne se de nye klærne fordi de var hatefulle og hjerteløse – for Keiserens nye klær var det nemlig bare de tolerante og varmhjertede som kunne se!

Mange bøyde hodet og tidde for seg selv. Men de hadde sett det alle sammen. Hviskingen drev som et brus gjennom folkemengden, alle hadde sett – Keiseren hadde slett ingen klær på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden