Ideer

Våpen, pest, stål — og gener

Med sin lettleste og sprenglærde bestselger Våpen, pest og stål har Jared Diamond gitt oss et viktig perspektiv på hvorfor verden er blitt som den er blitt — uten at det dermed er hele forklaringen.

Med sin lettleste og sprenglærde bestselger  Våpen, pest og stål  har Jared Diamond gitt oss et viktig perspektiv på hvorfor verden er blitt som den er blitt — uten at det dermed er hele forklaringen.

Våpen, pest og stål
Jared Diamond, 2011
Spartacus forlag, 490 s.

 

Det er både en takknemlig og en  utakknemlig  oppgave å anmelde en 14 år gammel bok. Takknemlig fordi det allerede finnes mye stoff om boken, inkludert en TV-serie og utallige forutgående anmeldelser. Utakknemlig fordi det meste jo er sagt tidligere.

Det meste, vel å merke. Trond Berg Eriksen klarte, i sin  anmeldelse  i Morgenbladet, å si noen nye og bemerkelsesverdige ting om Jared Diamonds  Guns, Germs and Steel  (1997), som nå foreligger på norsk som  Våpen, pest og stål. I hva man må kunne kalle en bister tone avfeies bestselgeren som et loddent «kåseri», ført i pennen av én som ikke hadde visst hva en vitenskapelig forklaring var om den så hadde bitt ham i nesa. Diamonds tusener av vitenskapelige siteringer fra artikler i tidsskrifter som  Nature  og  Science gir en viss indikasjon på at de som faktisk bedriver vitenskap ikke udelt vil stille seg på Berg Eriksens side i dette spørsmålet.

Men nok skittkasting oss intellektuelle tungvektere imellom.

Diamonds ærend er å finne de mest grunnleggende årsakene til at verden ser ut som den gjør. Hvorfor har europeisk sivilisasjon kunnet herje uhemmet med alle andre sivilisasjoner, og ikke motsatt? Hvorfor er Afrika så fattig og Europa så rik? Hvordan hadde det seg at mens den industrielle revolusjonen tok av i Vesten kunne aboriginerne på Tasmania hverken fiske eller sy klær?

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
De tradisjonelle svarene er velkjente. Europa har bedre institusjoner, en vitenskapelig tradisjon, mer sosial kapital. Disse forklaringene har imidlertid det til felles at de bare gir opphav til nye spørsmål. Som en  enerverende  femåring kan vi fortsette å spørre “Men hvorfor  det?” Diamond ser etter et svar som kan stoppe kjeften på oss.

Landbruk gjorde det mulig å fø på en stor befolkning, og holde seg med oppfinnere, byråkrater, og til og med den parasittkasten som i dag kalles skribenter.

Boken starter med den fjetrende historien om hvordan den spanske  conquistador  Francisco Pizarro  beseiret  inkakeiseren  Atahuallpai 1532. Pizarro hadde 168 mann,  Atahuallpa  80 000, altså nesten 500 ganger flere. Overlegne stålvåpen og iskald overrumpling med bruk av kanoner og hester — begge ukjente for indianerne til da — medførte imidlertid at Pizarro ikke mistet så mye som en mann, mens  Atahuallpa  endte opp i fangenskap bare noen timer senere, manko noen tusen soldater.

Pizarros seier skyldtes altså både stål- og skytevåpen, men et vesentlig mer effektivt masseødeleggelsesvåpen hadde allerede beredt grunnen for spanjolene: Da de først ankom brakte spanjolene med seg ukjente sykdommer som radbrakk indianerbefolkningene.

It’s the food production, stupid
Hvordan hadde det seg at Pizarro kunne innkassere denne walkover-seieren? Diamonds ultimate forklaring er at conquistadorene med sin overlegne teknologi var produkter av 10 000 års utvikling på det europeisk-asiatiske kontinentet, en utvikling gjort mulig av geografiske tilfeldigheter som hadde lite med europeisk fortreffelighet å gjøre. Hovedtrådene i argumentet er som følger:

  • Kontinentene har ulik flora og fauna, og artene i Europa/Asia egnet seg bedre til domestisering, noe som ga befolkningen der et naturlig fortrinn i utvikling av jordbruk. Den asiatiskættede hesten er for eksempel langt mer samarbeidsvillig enn den afrikanske zebraen.
  • Planter er lettere å flytte øst/vest enn sør/nord, på grunn av likere klima og daglengde. Den dominerende aksen i Europa/Asia er øst-vest, mens Amerika og Afrika står på høykant. Sahara sørget for at det sørlige Afrika først fikk jordbruk med bantufolkenes kolonisering for omtrent 2000 år siden, og teknologi spredde seg tilsvarende tregt gjennom Amerika.
  • Husdyr er opphavet til en rekke folkekjære epidemiske sykdommer som kopper, tuberkulose og influensa. Euroasiatenes husdyrhold og tette befolkning medførte immunitet mot en rekke sykdommer som senere skulle være trofaste våpendragere for europeiske kolonialister.

Bokens hovedtese kan illustreres ved å kontrastere skjebnene til europeiske befolkninger med de australske aboriginerne.

Europeere bosatte seg på et kontinent med et rikt utvalg av planter og dyr egnet for domestisering. Landbruk gjorde det mulig å fø på en stor befolkning, og fordi ikke alle var matprodusenter kunne samfunnet holde seg med oppfinnere, byråkrater, og til og med den parasittkasten som i dag kalles skribenter. God kommunikasjon og store befolkninger betød flere oppfinnere og raskere innovasjon. Resultatet var overlegen teknologi, bedre våpen og et levende reservoar av infernalske sykdommer.’

Svaret er selvfølgelig at genetiske forskjeller er akseptable så lenge de går “riktig” vei.

Aboriginerne trakk et kortere strå. Den australske floraen hadde få arter egnet til jordbruk. De store landdyrene som opprinnelig fantes ble etter all sannsynlighet utryddet av mennesker så fort de ankom. Geografisk isolasjon begrenset utveksling av teknologi, som i flere tilfeller gikk tapt. En fortsatt tilværelse som jegere og sankere begrenset befolkningsstørrelse, og levnet liten tid til innovasjon og statsdannelse.

Utvikling av matproduksjon spiller altså en nøkkelrolle i Diamonds tese. Med matproduksjon kommer økonomisk spesialisering, høy befolkningstetthet, nye sykdommer og eksplosiv teknologisk utvikling. Det europeisk-asiatiske kontinentet, med en spesielt rikholdig flora og mer samarbeidsvillige dyr, hadde unike geografiske fordeler.

Derfor er det et potensielt vektig motargument, som Nicholas Wade påpeker i  Before the Dawn  (2007), at arkeologiske funn i den såkalte fruktbare halvmåne nå tyder på at en stedbunden livsstil oppsto flere tusen år før jordbruk ble oppfunnet. Hvis dette stemmer svekkes en av pilarene i Diamonds resonnement, for da er det ikke like åpenbart at geografiske fordeler var utløsende for at europeisk-asiatiske folkegrupper utviklet jordbruk.

Gener og geografi
Diamond forholder seg også merkelig inkonsekvent til spørsmålet om genetiske forskjeller kan forklare noen av disse mønstrene. På den ene siden postulerer han at  ny-guineanere, på grunn av sterk seleksjon i et krevende naturmiljø, er genetisk mer intelligente enn europeere. På den annen side avvises alle tilløp til slike forklaringer som “rasistiske” når Diamond anser at de legitimerer europeisk hegemoni. Hva slags kognitiv dissonans er dette? Svaret er selvfølgelig at genetiske forskjeller er akseptable så lenge de går “riktig” vei. Dette etterlater en flau bismak når det kommer fra en forsker av Diamonds kaliber. Han bør også vite at det er en risikabel strategi å knytte moral for tett opp til empiriske spørsmål — data kan skuffe.

Diskusjoner av genetiske forskjeller er, med unntak av nevnte hyllest til ny-guineanernes overlegenhet og anerkjennelsen av geners betydning for sykdomsresistens, ellers begrenset til å gjenta mantraet om at det aldri er menneskene det kommer an på. Skal vi forstå hvordan det har gått med ulike folkegrupper må vi se på geografien, ikke menneskene.

Strengt tatt viser imidlertid ikke Diamond dette. At ulike geografiske utgangsbetingelser kan gi opphav til forskjeller er ikke det samme som at alle forskjeller skyldes geografi. Diamond er selv opptatt av såkalt autokatalyserende prosesser. Et velkjent eksempel på dette er genetisk-kulturell samevolusjon. Som Cochran og Harpending viser i  The 10 000 Year Explosion  (2009) er dette en sannsynlig forklaring på spredningen av kvegdrift. Befolkninger som historisk sett har vært pastoralister har ofte en genetisk mutasjon som gir laktosetoleranse også etter spedbarnsstadiet. Denne genetiske mutasjonen åpner døren for en kulturell nyvinning: å drikke kumelk. Dermed oppstår et seleksjonspress som sprer mutasjonen videre. Å forstå utviklingen av pastoralisme krever dermed at man også ser på genetiske forskjeller mellom folkegrupper.

Det kan ikke utelukkes at det også finnes kognitive spor etter naturlig seleksjon.

Dette er et forskningsfelt som har gjennomgått en halsbrekkende utvikling etter at Diamond utga  Guns. Bare i løpet av det siste året har vi fått vite at ikke-afrikanske befolkninger har mellom 1 og 4 prosent neandertaler-DNA. Melanesiske befolkninger (som omfatter Ny-Guinea) har mellom 5 og 7 prosent av sitt DNA fra en hittil ukjent  hominin, hvis lillefinger nylig ble funnet i Denisova-hulen i Sibir. Hva disse genene koder for er foreløpig ikke særlig klart, men de har ikke overraskende blitt knyttet til  sykdomsresistens.  Cochran og Harpending  har på sin side lansert hypotesen om at DNA fra neandertalere kan ha vært en utløsende faktor i den kognitive revolusjonen som begynte for omtrent 40 000 år siden.

Laktosetoleranse er bare ett eksempel på spor etter naturlig seleksjon siden mennesker først forlot Afrika. Ulike befolkninger har genetiske tilpasninger til forskjellige sykdommer, klima og kosthold. Det kan ikke utelukkes at det også finnes kognitive spor etter naturlig seleksjon. Cochran og Harpending har foreslått at en kombinasjon av genetisk isolasjon og seleksjon for intellektuelt krevende arbeid i finansindustrien kan forklare askenazijødenes høye gjennomsnittlige intelligens. Mer spekulativt foreslår Gregory Clark i  A farewell to Alms  (2007) at en langvarig positiv korrelasjon mellom rikdom og reproduktiv suksess i England medførte at karaktertrekk forbundet med høy produktivitet spredde seg i befolkningen og dermed la grunnlaget for den industrielle revolusjon.

Merk at genetiske forskjeller på populasjonsnivå ikke behøver å bety at enkeltindivider er så veldig forskjellige. Selv mindre variasjoner i distribusjoner kan tenkes å ha stor påvirkning. Tenk på forskjellen mellom to samfunn der henholdsvis 1 og 10 prosent av befolkningen har et personlighetstrekk som høy intelligens, økt samarbeidsevne eller økt aggressivitet. Det er ikke vanskelig å se at to slike samfunn kan utvikle seg i ganske ulike retninger, selv om majoriteten i begge befolkninger er genetisk like.

Men Diamonds fokus er altså geografi. Og selv om hans resolutte avvisning av genetiske forklaringer skulle vise seg prematur, er det liten tvil om at geografi er en viktig del av dette bildet.  Guns, Germs and Steel  er i tillegg smekkfull av interessante detaljer fra den tilsynelatende endeløse rekken med fagfelt som Jared Diamond behersker med élan.  Trond Berg Eriksen, eat your heart out.

  • Kyrre Wathne (f. 1978) har mastergrad i evolusjonspsykologi fra Universitetet i Liverpool. Twitter: @kydra.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden