Var nazistene grønne?

Grønne ideer fikk sitt første gjennomslag i allianse med brune. Det er verdt å huske når Jørgen Randers mener demokratiet ikke kan løse klimautfordringene.

Publisert Sist oppdatert

Grønne ideer fikk sitt første gjennomslag i allianse med brune. Det er verdt å huske når Jørgen Randers mener demokratiet ikke kan løse klimautfordringene.

Jeg har nettopp postet et innlegg om hitling – vår hang til å bruke nazi-kortet i debatter der det ikke hører hjemme. Der har jeg argumentert for at vi ikke må havne i motsatt grøft, å behandle nazismen som et avgrenset og avsluttet kapittel.

Et sensitivt emne er forbindelsen mellom nazismen og grønne ideer. Mange klimaskeptikere og andre som ikke liker de politiske implikasjonene av en aktivistisk miljøbevegelse kaller gjerne sine motstandere for vannmeloner – grønne på utsiden og røde inni. Noen få har trukket parallellene til en annen totalitær strømning i mellomkrigstiden, og historisk sett har det minst like mye for seg, selv om man skal vokte seg vel for å sette likhetstegn mellom de to. Den tidlige miljøbevegelsen var langt fra noe klart venstrefenomen, selv om den nok fremstår slik i nyere tid.

Blod og land

Naturmystikken er fremtredende i den tyske nazismen, vel kjent gjennom uttrykket Blut und Boden, særlig knyttet til ideologen Alfred Rosenberg, Hitlers stedfortreder Rudolf Hess og jordbruksminister Richard Walther Darré. Trygve Gulbranssens bok Og bakom synger skogene var Hitlers favorittbok.

Min beskrivelse av nazistenes grønne politikk og dennes røtter er i hovedsak hentet fra Peter Staudenmaiers essay Fascist Ecology: The "Green Wing" of the Nazi Party and its Historical Antecedents som mener at forbindelsen er sterk, og fra Frank Uekötter, som mener Staudenmeiers meningsfeller overdriver den: Green Nazis: Reassessing the Environmental History of Germany.

Nazistene ville knytte tyskeren til det grunnleggende ekte og opprinnelige – landet. Urbanisering ble av mange av dem knyttet til den kosmopolitiske, rastløse jøden. Rosenberg skrev:

“Today we see the steady stream from the countryside to the city, deadly for the Volk. The cities swell ever larger, unnerving the Volk and destroying the threads which bind humanity to nature; they attract adventurers and profiteers of all colours, thereby fostering racial chaos.”

Det er kjent at Hitler var vegetarianer og dyrevenn, mindre kjent at SS-fører Himmler var en pioner innen organisk jordbruk. Men dette var ikke bare ubetydelige personlige særegenheter.

Banebrytende naturvernlov

Jordbruksminister Darré, som betegnede nok omtalte jødene som ”ugress”, satte i gang en massiv kampanje for organisk jordbruk, og skogplantingsprosjekter ble satt i gang for å gjenskape skogsområder. Nazistene opprettet de første nasjonalparkene i Europa, vedtok den første omfattende miljøvernlovgivningen (Reichsnaturschutsgesetz i 1935) og verdens første lov som beskyttet dyrs rettigheter. Herman Göring, som tilhørte partiets mer ”borgerlige” fløy, var en viktig støttespiller i den praktiske implementeringen av politikken.

Hitler hadde fremtidsplaner om en energiforsyning basert på vannkraft, vind og tidevannskraft, til erstatning for kull.

Dette var ikke ideer og politikk som nazistene fant opp. Snarere var det slik at de videreførte og implementere ideer som var utbredt i Weimar-Tyskland. Tyskland hadde trolig verdens sterkeste naturvernorganisasjoner på den tiden. Arbeidet med naturvernloven var for eksempel godt i gang før nazistene kom til makten. Men like fullt peker også Uekötter på at politikken gjennomført fra 1935 til 1939 i internasjonalt perspektiv var uvanlig grønn. Han fremstiller her naturvernerne som opportunister: Nazi-styret ga dem store muligheter til å få gjennomført sin politikk, og de grep denne muligheten begjærlig ved å samarbeide med dem.

“After the passage of the national conservation law, the conservationists celebrated the Nazi regime as the fulfillment of their ultimate dreams and not without reason: the new law empowered them to do things that they could not have done in a free democratic society. Moreover, the fact that the ensuing conservation practice ran counter to both civic rights and moral decency was of little concern to the conservation community even after 1945.”

Staudenmaier legger sterkere vekt på de idémessige fellestrekkene, og viser at den brede grønne bevegelsen som vokste frem i Tyskland i mellomkrigstiden etter hvert fant et hjem hos Hitler. En undersøkelse av medlemslistene til flere mainstream naturvernorgansiasjoner viser at innen 1939 hadde hele 60 prosent av medlemmene sluttet seg til nazi-partiet, mot 10 prosent i den tyske befolkningen generelt. Men som Uekötter peker på, skjedde nesten alt dette etter maktovertakelsen i 1933. Før det var mesteparten av naturnvernbevegelsen ikke partipolitisk orientert. Etter min skjønn er både opportunisme og ideologisk nærhet plausible forklaringer på alliansen mellom naturvernere og nazistene.

Staudenmeier peker også på at det alltid sto strid om vektleggingen av grønne interesser blant nazistene. Mens de reaksjonære naturromantikerne var motstandere av industrialisering, så andre denne som nødvendig for å oppnå landets militære mål. De grønne tendensene ble derfor svekket da krigen startet, og spilte liten praktisk rolle fra omkring 1942. Da krigen krevde det, hugg skogselskeren Göring ned trærne. Det bør også nevnes at den italienske fascismen var langt mer moderne orientert, urban og industrialistisk.

Akkurat som Nasjonal Samlings velferdspolitiske program, minus de ekskluderende rase-elementene ble videreført etter krigen, ble den grønne delen av nazistenes politikk ikke diskreditert.

Og det er da heller ikke en nødvendig konklusjon. Men det finnes en radikal og farlig tanke innenfor den grønne bevegelsen, selv om disse helst opptrer i periferien: Nemlig at trusselen mot kloden er så stor at man må være villig til å sette til side individuelle, liberale rettigheter og selve demokratiet.

For mange mennesker

Dypøkologiens far Arne Næss mente at det var alt for mange mennesker på jorden og at det ideelle ville være 50-100 millioner. Han så for seg en gradvis nedgang og var vag på hvordan man skulle komme dit. Jeg har selv møtt Arne Næss, og ikke tror jeg at han var tilhenger av folkemord. Men hans prinsipper ledet ham i hvertfall til å være motstander av innvandring fra fattige til rike land. Ellers ville fattige mennesker tilegne seg Vestens ikke bærekraftige livsstil, mente han. Liberalister ser helt motsatt på det. Vi er positive til innvandring som er drevet av et ønske om å bidra til produksjonslivet - arbeidsinnvandring.

Andre mørkegrønne har trukket politiske konsekvenser av forestillingen om at jorden er farlig overbefolket. Da det var massesult i Ethiopia i 1987 advarte David Foreman, stifteren av Earth First, mot å hjelpe:

”The worst thing we could do in Ethiopia is to give aid [to the starving children] - the best thing would be to just let nature seek its own balance, to let people there just starve.”

En anti-humanisme kan vi også finne hos dyrevernorganisasjonen PETAs grunnlegger Ingrid Newkirk, som sammenlignet menneskeheten med kreft og i 1983 sa til Washington Post at:

”I am not a morose person, but I would rather not be here. I don't have any reverence for life, only for the entities themselves. I would rather see a blank space where I am.”

Trengs en sterk leder?

Nærmere i tid og rom har trusselen fra global oppvarming ført til at ellers fornuftige mennesker har uttrykt tvil om relevansen av grunnleggende liberale prinsipper. Bergens Tidendes politiske redaktør Sjur Holsen stilte i desember følgende spørsmål i sin avis:

”Kan det finnes saker så store og viktige at liberalere bør legge frykten for sterk politisk styring til side? (…) Kan det tenkes at kampen for å redde klimaet er en så stor sak at selv liberalere bør skrinlegge sine kjæreste politiske prinsipper, gitt at klimaspørsmålet setter selve menneskehetens fremtid på spill? Det hjelper lite med liberal politisk teori den dagen hele jordkloden står i brann. (…) Hva om Lovelock og hans meningsfeller har rett? Hva om hele sivilisasjonen vår står på spill, fordi vi ikke klarer å legge om vår dødbringende, forbruksbesatte livsstil uten statlige puff i riktig retning? Skal vi da la være å handle, fordi John Stuart Mill eller Karl Popper har plantet skepsisen mot politisk styring i oss?”

Jeg tolker imidlertid ikke Holsen slik at han vil sette demokratiet eller grunnleggende liberale verdier til side. Snarere er det vel snakk om å gripe sterkere inn i økonomien, både på produksjons- og forbrukssiden. Det kan være alvorlig nok – for det dreier seg nok om mer enn forsiktige ”puff” her. Hva er det egentlig snakk om? Dobling av bilavgiftene? Forbud mot bensinbiler? Ettbarnspolitikk? Kvoter for charterreiser?

Filosofen Einar Øverenget publiserte 6. august 2010 en kronikk i Dagens Næringsliv under tittelen ”Vil ofre demokratiet for klima”.

Han starter med å vise til en ”miljøbekymret biolog” han hadde snakket med, som glatt valgte miljøet fremfor demokratiet, med den tilforlatelige begrunnelse at dersom vi ødelegger miljøet vil det ikke være noen mennesker igjen til å utøve folkestyre. Dette er selvsagt et ekstremt perspektiv, der det implisitt legges til grunn at klimaendringer ikke bare vil påføre oss ulemper, men rett og slett utrydde livet på jorden. Svært få vitenskapsmenn tror på dette. Øverenget resonnerer:

”I møte med det enkelte betrakter som den overlegent viktigste utfordring verden står overfor – menneskeskapt klima-endring – tror jeg at et opplyst enevelde eller en totalitær fører som  deler klimabekymringen kunne produsere raskere og mer effektive resultater.”

Øverenget konkluderer likevel med å beholde demokratiet, fordi det har vesentlig egenverdi, og selv om han mener at det er suboptimalt i å løse dette viktige spørsmålet. Kronikkens tittel henspeiler altså ikke på hans egen konklusjon.

Jørgen Randers går et skritt videre. I et intervju med Morgenbladet 25. januar i år tar han til orde for ettbarnspolitikk, en ide lånt fra kinesisk kommunisme, men konstaterer resignert at dette er politisk urealistisk.  Folket er rett og slett for kortsiktige til å stemme for den politikken han mener er nødvendig. Han vil fjerne klimapolitikken fra nasjonale demokratiske institusjoner, og overføre den til et nytt overnasjonalt administrative organ. Det er litt uklart for meg hvordan dette skal kunne gjøres uten at de nasjonale, demokratisk valgte organene har stemt for en slik myndighetsavståelse. Men det vi ser konturene av her er en udemokratisk teknokratisk verdensregjering, som formodentlig skal la seg styre av råd fra folk som Randers. Dette organet kan så innføre ettbarnspolitikken på verdensbasis, mener Randers.

Randers godter seg over at dette ubrukelige ”folket” av og til får en skikkelig lærepenge. (Jeg minner om at nesten 2000 mennesker ble drept av Katrina, men hei, en pølse i slaktetiden. Dessuten er vi jo for mange på denne kloden.)

”Den gangen, i 1998, drømte vi om at en orkan skulle treffe Manhattan. Det ville påvirke klimapolitikken, trodde vi. Åtte år senere traff Katrina i New Orleans. Jeg gnidde meg i hendene.

– Du gjorde det?

– I høyeste grad.

– Du gledet deg?

– Selvfølgelig. En orkan treffer New Orleans og gjør skade for masse penger. Hvis folk hadde vært fornuftig, ville man brukt penger på vindmøller, elektriske biler, redusere faren for gjentakelse. Vi trodde det ville virke, men det skjedde ikke. Så kom Sandy. Heller ikke det virket.

– Er du ikke på et farlig spor når du gleder deg over naturkatastrofer?

– Spørsmålet er om målet helliger midlet. I starten trodde vi at klimasaken bare var et politisk spørsmål som andre. Slik jeg ser det nå, er det som skjer totalt vanvidd. Når det handler om klodens overlevelse, leter jeg etter hendelser som kan vekke folk.”

I et annet intervju bekrefter Randers at han ser på autoritære Kina som et forbilde i klimapolitikken.

Heldigvis har ingen i Norge gått så langt som den østerrikske musikkprofessoren Richard Parncutt. Han la i fjor ut en artikkel på sin egen side hos arbeidsgiveren, universitetet i Graz, der han gjentok sin prinsipielle motstand mot dødsstraff, Amnesty-medlem som han er. Anders Behring Breivik hadde ikke fått ham til å skifte standpunkt, men her kommer han til at det faktisk finnes en gruppe som er verre enn Breivik, og som det derfor er rimelig å dømme til døden. Hvem da? Enkelte klimaskeptikere, selvsagt. De kan jo bli ansvarlige for at mange millioner mennesker kan komme til å dø, resonnerer han.