Kommentar

Vårens kristne eventyr

Rødts førstekandidat i Stavanger, Mímir Kristjánsson, preker om kristne verdier til forsamlingen.

Bilde: Ivar Staurseth

Oslo Symposium er som det pleier å være, men underholdningsverdien har tapt seg siden i forfjor.

Oslo Symposium er vårens kristne eventyr annet hver år. Det arrangeres de årene det er valg. Der samles Israel-venner, konservative kristne – særlig i kretsen rundt avisen Norge IDAG – samt en og annen litt malplassert taler fra det syndige politiske Norge.

Selv haster jeg mot Oslo Kongressenter fredag morgen med en halvspist pølse i hånden. Det er dagens frokost, for dørene åpner klokken 8.

– Velkommen, velkommen skal du være, sier en smørblid dame som sitter bak et bord.

Hun gir meg navneskiltet. Jeg takker vennlig. Veldig vennlig. Det er noe fint med inderlig kristne mennesker, selv om de har meninger jeg sterkt misliker. De virker så glade, og så har de jo tapt på alle fronter i samfunnet. Vi homser, for eksempel, får de ikke gjort noe med lenger. Oslo Symposium er de siste krampetrekningene mot moderniteten, synden og verden utenfor.

Å være på Oslo Symposium er som å besøke en avkledd homseklubb i utlandet.

De må få ha dette universet, synes jeg. På mange måter misunner jeg dem dette blide fellesskapet, hadde de bare hatt litt blidere holdninger til oss avvikere. Folk kaller dem mørkemenn. For en observatør bakerst ser de milde og snille ut der de smiler og sier unnskyld fordi noen andre dulter borti dem mellom benkeradene.

Broderte bibelvers på Bømlo

Damen bak bordet tror sikkert at jeg er en from og kristen seksbarnsfar som har gått bibelskole og oppdrar sønner og døtre til å tro på Gud og sove med hendene over dynen. De to eldre damene jeg holder oppe døren for, som takker vennlig, tror kanskje at jeg er oppvokst med broderte bibelvers på Bømlo. En svigerbestemors drøm.

Slik morer jeg meg med å tenke, men selvsagt blåser de en lang marsj i meg. Å være på Oslo Symposium er som å besøke en avkledd homseklubb i utlandet. Det er en annen verden, men så snart man er innenfor dørene, kan man gli inn i miljøet, selv om det er litt fremmed.

Inne på Oslo Symposium er det nemlig ingen som synes det er rart å være på Oslo Symposium.

– Hei. Ivar. Hyggelig.

Jeg hilser på et par journalister fra Norge I DAG. Til høyre for meg sitter Morgenbladet, og for sikkerhets skyld flytter jeg stolen litt nærmere dem, mot synden. Litt sjenert og feig er man da likevel.

Lill May Vestly har tapt seg

Oslo Symposium er et sammensurium av monologer, som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Det er kristne av det moderate slaget og kristne av det mer outrerte slaget, men også folk som Kristin Clemet og Mímir Kristjánsson. Tilsynelatende er målet å si ting som gir folk i salen en litt kriblende ideologisk godfølelse. Jeg misunner dem dette også, slik jeg misunner dem å legge hodet på puten og hvile i herrens hender om livet butter imot.

Knut Arild Hareide er først ute, og det skal han ha, han strutter av selvtillit der fremme. Han er en god predikant, og byr også på friksjon. Når han sier sin ærlige mening om Donald Trump og høyrepopulisme, kommer det piping, plystring og buing fra salen. Folk har ikke betalt tusen kroner for å høre dette!

Oslo Symposium er et sted det er lett å spille på de riktige strengene, men også lett å kappe dem tvert av om man sier noe utenfor den smale sti.

– Norge er et land som er bygget på kristne verdier, sier Mímir Kristjánsson til applaus.

Lill May Vestly er en annen fast artist på festivalen. Men hun har tapt seg fra i forfjor. Riktignok får vi høre litt om klamydia og fertilitet blant kvinner, og jeg tror hun nevnte kokain og homofili i samme åndedrag. Det ene tar det andre, men det var enda mer usammenhengende og fantasifullt for to år siden. Derfor terningkast fire i år, mens jeg ville gitt fem for to år siden.

Mímir Kristjánsson er kvotert inn fra synderne. Han snakker om Stavanger og bedehustradisjonen, men jeg er litt skuffet over at Einar Gerhardsen og Rosa Luxemburgs mulige bånd til Hans Nielsen Hauge blir forbigått i stillhet.

Som de fleste andre talerne stryker han forsamlingen medhårs, i hvert fall til å begynne med: «Norge er et land som er bygget på kristne verdier», sier Mímir Kristjánsson til applaus. «I de røde 1920-årene krevde arbeiderbevegelsen at man skulle stryke kristenkorset fra flagget, og heise det rent og rødt. Det tror jeg var en feil.» Ny applaus.

Det meste av det Kristjánsson sier er ukontroversielt. Ja, det er rett og slett fornuftig. Men det slår meg at det er litt som å møte på julebordet til Resett og si at man ikke kan ta imot hele Afrika i Norge. Det er jo sant, det også, men en eventuell applaus der ville kommet fra folk som hørte noe helt annet mellom linjene.

Civita, sex og abort

Det er noen faste ritualer på Oslo Symposium. Det ene er musikken som spilles i noen ytterst få sekunder idet neste taler kommer på podiet. De er glade i ABBA. Det andre er en liten gymnastikkstund midt i første sesjon. Vi får streng beskjed om å reise oss og strekke på armer og ben, før det kommer like strengt:

– Sitt ned!

Nå skal vi nemlig høre på «selveste barnebarnet til sunnmørsbispen Gunnar Kjøde». Som 25 prosent sunnmøring skammer jeg meg over å ikke vite hvem det er. Jeg kjenner heller ikke barnebarnet, Karl-Johan Kjøde, men han er en kjekk og sjarmerende mann. Han er bibelskolelærer og snakker om hvordan kristendommen blir presentert i norske lærebøker.

Han påpeker at lærebøkene fremstiller kristningen som blodig og fæl, og kun vektlegger det negative ved religionen. Jeg vet ikke hvor grundig han har forsket på dette, men det gir mening. Og salen roper halleluja.

Stemningen er ikke like euforisk når Civita-leder Kristin Clemet går på talerstolen, som siste av ti talere før lunsj. Ikke fordi hun sier noe de misliker, men hun snakker nok for vanskelig – mer til et Civita-akademi enn til folk som vil høre om sex og abort.

Hun sneier innom abort og reservasjonsrett, og da er det tilløp til applaus – men det  hele er pakket inn i liberale tanker om toleranse for andre synspunkter enn de man har selv. Salen virker litt reservert mot akkurat det der.

Kommunister som sleiker predikanter opp langs ryggen, liberalister som snakker om abort og faste artister og gymnastikk: På Oslo Sympostium er alt ved det gamle. Men underholdningsverdien har tapt seg.

Heldigvis kommer både Sylvi Listhaug og Hanne Nabintu Herland i morgen! Da blir det kanskje mer futt?

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden