Kommentar

Veckans Giske: En bekymringsmelding

Giske burde ikke danset og ikke prøvd å komme tilbake. Bekymringsmeldingen burde ikke vært sendt. Og VG burde ikke dekket den som avisen gjorde. Dette er å regne som en bekymringsmelding., skriver Nils August Andresen.

Bilde: Arbeiderpartiet/Flickr, CC BY-ND 2.0

Når VG har et dedikert team til å følge Giske-relaterte saker, er det minst tre ting som er gått galt samtidig.

VG meldte i går kveld om en ny Giske-sak. Altså, en sak med Giske, alkohol og en yngre kvinne. «En Giske-sak» bør vel snart inn i ordboken, så man slipper å forklare hva det betyr.

Bakgrunnen for at VG er i stand til å forsvare at avisen skriver om denne saken, er at Knut Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo, har sendt en bekymringsmelding til Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng. Bekymringsmeldingen kommer på bakgrunn av en video, som viser at Giske danser med en kvinne på et utested, med hånden på hennes hofteparti. Som NRK siterer kvinnen på: «Det ser verre ut enn det var.»

Det er mye som har gått galt når denne saken blir toppsak hos VG. Det ender med Trond Giskes egen adferd, men det begynner ikke der.

VG

Det mest umiddelbare som er gått galt, er at VG skriver en sak som dette, på den måte de gjør. Det er på ingen måte overraskende, gitt nidkjærheten avisen har fulgt opp alle detaljer om alle Giske-sakene med. Mye av dette har selvsagt vært fullt berettiget. Men det går en grense: Vi er nå kommet dit at avisen antagelig både ville øke abonnementstallet og få bedre verkevaregjenkjennele om de døpte om VG Pluss til Veckans Giske.

Det videoen viser, er adferd som ikke er problematisk, i hvert fall ikke på en måte som fortjener offentlighetens søkelys. Det er i beste fall uestetisk: «En 52 år gammel mann danser med en 25-åring, kan vi få lov til å vekke kikkerinstinktet ditt?» Men 25-åringer gifter seg med 52-åringer hele tiden og lever lykkelige liv. Det finnes ingen maktrelasjon mellom de to. Giske er vel i alle tilfeller såpass fallert at det er uklart hvilken vei en eventuell maktasymmetri skulle gå.

Diverse kommentatorer forsøker å gi et forsvar for hvorfor dette likevel fortjener omtale. Sigve Indregard i Morgenbladet begrunner det med at fordi videoen gir ammunisjon til dem som allerede er kritiske til Giske for opptreden mot unge jenter, skader saken Arbeiderpartiets omdømme, og fordi Giske må ha visst dette, viser det at han setter seg selv foran partiet, og derfor er det en sak.

Det er et hederlig forsøk, men resonnementet faller på at om VG ikke hadde omtalt saken, ville det ikke vært noen sak som skadet Arbeiderpartiets omdømme. Det er bare ved å forutsette at Giske burde antatt at noen ville lage en temmelig tvilsom bekymringsmelding på saken, og at VG deretter ville synke så lavt at de skrev om at Giske har danset på et utested, at dette ville vært så egoistisk av Giske som Indregard antyder.

Og det burde Giske selvsagt antatt, også. Men det endrer altså ikke på at at VG ikke burde skrevet om dette. Og skulle de gjort det likevel, burde de forholdt seg litt mer kritisk til denne bekymringsmeldingen.

Bekymringsmeldingen

Det er altså Knut Sandli som gjorde at VG formelt har sitt på det tørre når de skriver om dette. Hadde det bare vært en video, ville VG, om enn aldri så motvillig, vært bundet på hender og føtter av sin egen presseetikk. Med en bekymringsmelding, derimot, om aldri så ubegrunnet, er alt lov. I Sigve Indregards skjema er det slike som Sandli Giskes adferd gir ammunisjon til.

Men vårt største politiske parti kan ikke ha en partikultur der det sendes bekymringsmeldinger over en lav sko for privat adferd som ikke er klare overtramp.

Joda – jeg skjønner innvendingen: Det er et mønster her, det er ikke første gang, det er dårlig dømmekraft. Vi kommer dit. Men det som skjedde her, var altså ikke noe galt i seg selv. Dette er som et AA-møte, der Knut fersker Trond i å drikke en flaske Munkholm i parken. Joda, Trond har sikkert hatt problemer med flaska før han, men det gjør ikke Munkholmen til et rimelig bytte.

Innrapporteringen kan selvsagt ikke sees løsrevet fra maktkampen i Arbeiderpartiet. Men ingen kritiske spørsmål om dette rettes til Sandli i VGs opprinnelige sak. Dermed oppnås det som var hensikten: Først bekymringsmeldingen og deretter VGs dekning av den skaper den situasjonen som gjør at Jonas Gahr Støre kan si at «tilliten falt bort med denne hendelsen».

Men tilliten skulle ikke falt bort med denne hendelsen, fordi denne «hendelsen» aldri skulle vært kjent for andre enn de involverte.

Trond Giske  

Dette ville ikke blitt noen sak uten VG, det ville ikke blitt noen sak uten Sandli. Men det ville selvsagt heller ikke blitt noen sak uten Trond Giske selv.

For hvor selvsentrert kan man egentlig være som partitopp i en kritisk tid for partiet? Da snakker jeg ikke spesifikt om denne videoen, selv om det strategisk fornuftige selvsagt er ikke å danse med en 25-åring. Men hvorfor i alle dager kjemper Giske med nebb og klør og med alle mulige triks og knep for raskest mulig å komme inn i maktposisjoner – når han vet at det splitter partiet, når han vet at det er få som opplever at han virkelig og troverdig har tatt inn over seg alvoret i de tyngste sakene som kom opp for et år siden, når han vet at kvinner har avsluttet en karriere i Arbeiderpartiet på grunn av ham?

Hvorfor bruker han ikke noe tid på å vise at han forsøker å lære av situasjonen? I stedet bruker Giske tiden på å føle seg urimelig behandlet, på å forsøke å gjenåpne partibehandlingen fordi han mener enkeltheter av det partiet la til grunn i fjor er galt.

La oss si at noen detaljer er gale, Trond. Det er ikke de detaljene det handler om. Du er ikke dømt for noe. Du har mistet tillit. Det er hevet over tvil – og du har erkjent – at mye skjedde som ikke burde skjedd. Hvis du brukte tiden på å reflektere over hvorfor og hvordan, i stedet for å reagere som en såret ulv som vil kjempe for sitt politiske revir, ville du kanskje til og med oppdage at mer var problematisk enn du trodde – og kanskje, i prosessen, kjempe mer effektivt for å vinne tilbake tillit.

Hvis Giske ikke hadde kjempet så hardt, og så tidlig, for sitt comeback, ville det heller ikke kommet noen bekymringsmelding, og ingen sak til VG. På samme måte, selvsagt, som det ikke ville blitt noen sak hvis han holdt hendene sine litt mer for seg selv.

Vi vil ikke ha det sånn

Det har vært vanvittig mye positivt med #metoo i Norge. Mange viktige barrierer er brutt, andre bør fortsatt brytes. Men to barrierer som ikke burde vært brutt, er norske mediers tilbakeholdenhet med å omtale sladder og tull som på en eller annen måte kan knyttes til sex, og partienes tilbakeholdenhet med å bruke dette materialet i politiske maktkamper.

Både medieomtale og politisk relevans kan være aspekter ved #metoo. Men i de landene som historisk har hatt de mest tabloide mediesakene på feltet sex og politikk, Storbritannia og USA, har ikke disse sakene normalt hatt noe som helst å gjøre med dette. Det har i stedet vært et forsøk på å gjøre om kikkerinstinktet til politisk ammunisjon på den ene side og klikkvinnende oppslag på den andre.

Vi vil ikke ha det sånn. Ikke VGs adferd. Ikke Sandlis bekymringsmelding. Og selvsagt ikke Giskes adferd.

Dette er å regne som en bekymringsmelding.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden