Mediekritikk

Veddeløp, show og drivkrefter

Jeg har i dag gitt Kringskastingsrådet innspill om NRKs dekning av det amerikanske presidentvalget.

Jeg har i dag innledet for Kringkastingsrådet om NRKs og norsk presses dekning av den amerikanske valgkampen. Nedenfor følger mitt manus, ikke nødvendigvis akkurat slik det ble fremført.

Nordmenn er ikke særlig glade i republikanerne. I en internasjonal Gallup-undersøkelse fra 2008 støttet 13 prosent i Norge presidentkandidaturet til John McCain. Og han var tross alt en republikaner mange nordmenn hadde respekt for – krigshelt, villig til å samarbeide over partigrensene og forkjemper for innvandringsreform. I 2012 gjorde YouGov en lignende undersøkelse. Her skåret Mitt Romney 6 prosent i Norge – mormonismen gjorde ham nok enda merkeligere for oss.

Jeg har i mange år kommentert amerikansk politikk, hos Minerva og i større medier, også her i NRK. Siden jeg har støttet republikanernes presidentkandidat i alle år siden 1980, har ett av mine anliggender vært å forklare at man kan være republikaner uten å være ond og/eller dum.

Med Trump har dette blitt en stor utfordring, og jeg har i år skiftet side. Dermed fyller jeg i år – og her hos dere – ikke min vanlige rolle som ”et kritisk blikk utenfra”.  Republikanerne ville nok si at jeg har sluttet meg til det som Sarah Palin kalte det lamestream-media, det som på amerikansk høyreside vanligvis omtales som MSM – mainstream-media.

Jeg har ikke gjort noen systematisk analyse av den norske valgkampdekningen. Det ville vært en så omfattende oppgave at den hadde sprengt NRKs budsjetter. Og siden jeg har oppholdt meg i USA mesteparten av august, er mine inntrykk av norsk dekning ikke nødvendigvis helt oppdatert. Men jeg har noen generelle inntrykk.

Det løpende nyhetsbildet

I korte nyhetsinnslag i etermediene, og korte nyhetsartikler i avisene, vil overflate-sakene dominere – det amerikanerne kaller ”the horse race” – og dramaet, showet som amerikansk valgkamp er:

I: Hvordan står det til på meningsmålingene, og hvorfor har de svingt i det siste – gjerne med fokus på enkeltmålinger, selv om mediene har blitt flinkere til å vise til de mange gjennomsnittsberegningene som nå er lett tilgjengelig på nettet.

II: Gjengivelse av de siste utspillene, spissformuleringene, ”skandalene”.

Jeg vil ikke kritisere dette. Amerikansk valgkamp er svært personfokusert, det er tross alt en enkeltperson med betydelig makt som skal velges. De personlige egenskapene, inkludert retorikken, betyr mye. Derfor er det naturlig å konsentrere seg om det.

Og det at presidentvalget dreier seg så mye om person er, ved siden av at USA er verdens ledende makt, grunnen til at nordmenn er så mye mer interessert i det amerikanske valget enn valg andre steder.

Det har åpenbart vært mer dekning av Trumps mange utspill enn om Clinton – men det er virkelig ikke rart. En lignende sleivkjeft har ikke vært nominert i moderne tid.

Noen av Trumps tilhengere synes å mene at pressen må rette like mye kritikk mot begge kandidater, men det er en falsk balanse – det er rett og slett mye mer å kritisere hos Trump når det gjelder utspill og personlig egnethet.

CNN har begynt å faktasjekke Trump live – ved å tilbakevise hans utsagn i rulleteksten under. Det er likevel en farlig vei å gå langt – det er lett å bli skjev i hva man griper fatt i da.

Trumps serie av grove utspill har ført til at vi journalister lett tar alt han sier i verste mening. Det bør vi forsøke å motstå. Et eksempel her er påstanden om at han skal ha kastet ut en skrikende baby fra et av sine arrangementer. Ser vi den aktuelle talen i sammenheng, blir det hele ganske uskyldig. Like fullt var dette med i klipp fra Trumps taler i Dagsrevyen senest søndag.

Clintons svakheter

Og jeg må gi kritikerne rett i at det tok ganske lang tid før det ble noe særlig dekning av Clintons to store personlige problemer i norsk dekning – epostsaken og Clinton-stiftelsene. Dette har imidlertid bedret seg, og særlig epostene kommer regelmessig opp som en viktig forklaring på at så få amerikanere har tillit til henne – Clinton er altså den nest minst populære presidentkandidaten i moderne historie. Men når det gjelder Stiftelsene, og de tilknyttede beskyldningene om korrupsjonslignende forhold, bør nok NRK se om det er rom for mer.

De underliggende drivkreftene

Men valget handler selvsagt også om noe mer meningsmålinger og hårreisende utspill. Det handler om mer fundamentale spørsmål: Hvorfor stemmer amerikanerne som de gjør – og i år, hvorfor går så mange for en så uvanlig kandidat som Trump? Hvilke politiske alternativer tilbyr Clinton og Trump, og hvordan vil en seier til en av dem påvirke USA, Verden, Norge.

Noe av dette kan man komme innom i korte innslag eller nyhetsartikler, men i det store og hele er dette jobben til magasin-programmer som Uriks eller Ekko, kronikker i avisene og enda lengre saker på nisjesteder som Minerva.

Når det gjelder forklaringen på Trumps oppslutning synes jeg det har vært mye nyttig i norske medier: Mye om de økonomiske drivkreftene, som jeg riktignok mener ofte overdrives, og derfor har jeg skrevet en kronikk om dette i Aftenposten. Det har også vært en del om hans appell til misfornøyde hvite, som har et klart nasjonalistisk uttrykk, og gjerne gir seg utslag i utspill mot innvandrere, meksikanere osv. Senest i morges dekket Nyhetsmorgen – 7 minutter – hans ferske innvandringstale, en sentral sak for ham.

Det har vært mindre om Clintons politiske prosjekt og alternativ. Det er ikke så rart, siden Trump åpenbart er det mest oppsiktsvekkende fenomenet. Og også fordi Clinton er en temmelig kjedelig kandidat – i det store og hele en videreføring av Obama. Hennes strategi er å være det trygge – og dermed litt kjedelige valget, som en kontrast til Trump.

Clintons mann Bill var en utpreget sentrumspolitiker. Hillary har plassert seg noe til venstre, presset av Sanders. Aviser som ligger til venstre, som Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen har nok hatt en viss forkjærlighet for ham, som de synes ligner en norsk sosialdemokrat. Jeg måtte stadig vekk tømme kaldt vann i blodet på journalister som lurte på om han hadde en sjanse til å vinne nominasjonen. (Jada, jeg vet at jeg avskrev Trump tidlig, men noe fikk jeg da rett i!)

Fremover

Dekningen fremover vil måtte påvirkes av utviklingen på meningsmålingene. Har Trump gode sjanser til å vinne, vil det være riktig å fortsette med stor vekt på dekningen av ham, og hva en valgseier vil bety. Fortsetter det som nå, med klar, om enn noe krympende ledelse til Clinton, blir det viktigere å dekke hva en seier til henne vil innebære.

Hva kommer egentlig til å endres med Clinton som president? Er hennes venstredreining reell, eller vil hun svinge tilbake mot sentrum – som presidentkandidat – og enda mer dersom hun blir valgt?

En viktig indikator her er handelspolitikken, der mange amerikanske kommentatorer tror at hun vil legge til side sin stadig sterkere proteksjonistiske retorikk dersom hun blir valgt.

Hvorvidt hun søker seg til sentrum om president henger sammen med et tema som bør få mer oppmerksomhet etter hvert – kan Clinton dra med seg demokratene til flertall i Senatet (sannsynlig) og Huset (kanskje)? I så fall har hun store muligheter til å flytte politikken, og færre unnskyldninger for ikke å gjøre det.

Et tema av spesiell interesse for Norge er at Clinton regnes som en hauk i utenrikspolitikken – mer villig til å bruke USAs makt også militærmakt – enn Obamas mer multilaterale tilnærming og ”leading from behind”. Hvor reelt er dette, og hva vil det bety for Nato, Midt-Østen, Syria, Kina?

Republikansk splittelse

Et annet tema som jeg synes kunne fortjene mer dekning, er den sterke spliden blant republikanerne. De er mer splittet enn det som er vanlig blant de to store partiene, og at de kan deles i tre grupper.

  • Entusiastiske Trump-tilhengere – og ifølge meningsmålingene er de ikke mer enn omkring 40 prosent av republikanske velgere.
  • Partilojale: De som er lunkne, men leter etter gode argumenter for å støtte partiet de er registrert i, eller pleier å stemme på. I denne gruppen er den sterkeste drivkraften å stemme MOT Clinton, ikke for Trump. Denne gruppen forsøker også å tolke alt Trump sier i beste mening. Denne psykologiske effekten er ikke særegen for dem – dette gjelder for partifolk flest. Ett argument peker seg ut – utnevnelsen av Høyesterettsdommere, som vil ha langvarig effekt.
  • Opposisjonen, der mange vil sitte hjemme, noen vil stemme på libertarianeren Gary Johnson og noe få på NeverTrump-konservative Evan McMullin. Nesten hele det utenrikspolitiske establishment i det republikanske partiet befinner seg i denne gruppen – det er interessant i seg selv, og kan kobles til saker om Clintons utenrikspolitikk.

Splittelsen blant republikanerne er interessant både underveis i valgkampen, fordi Trump ikke kan vinne dersom den tredje gruppen blir for stor, men særlig fordi disse tre gruppene vil sloss om republikanernes fremtid etter 8. november dersom han skulle tape.

Trumps talsmenn

Til slutt litt om jakten på gode intervjuobjekter og deltakere i NRKs sendeflate. Selv om det er vanskelig å finne velartikulerte forsvarere av Trump i Norge, er det blant de lunkne, partilojale folka jeg nevnte fornuftige folk. Sjekk Republicans Abroad i Norge. Signaler jeg har fått fra dem tyder på at NRK og andre har vært for lite flinke til å bringe dem inn. Her er det et forbedringspotensial.

Og et vakuum har det med å fylles. Jeg noterer meg at Helge Lurås har posisjonert seg som den som både spår Trump-seier og synes det ville være mye bra med det. Jeg synes NRK bør ”innvilge hans ”søknad”. Jeg er uenig i det meste av hans analyser, men kanskje er det han som har rett og jeg som tar feil.

Hvor mye plass?

Helt til slutt: Hvor mye plass er det riktig å bruke på dette valget? Selv om min omgangskrets nok er uvanlig politisk interessert, hører jeg av og til fra noen av dem at de synes det blir vel mye Trump.

NRK skal først og fremst nå allmennheten, ikke nerdene blant oss. Vi har tross alt våre egne nisjekanaler og ikke minst – vi følger amerikanske medier.

Så det kan være grunn til å tenke over når nok er nok.

Journalisten har dekket dagens møte her. 

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden