Ideer

Veien til Mont Pelerin, påsken 1947

Av Lars Peder Nordbakken Denne påsken markerer sekstiårsjubileet for det første møtet i the Mont Pelerin Society. En hendelse som sterkere enn noen annen enkelthendelse markerte gjenfødelsen av den intellektuelle liberalismen, og starten på en ny liberal renessanse. F. Hayek til venstre. I bildet til høyre:…

Av Lars Peder Nordbakken
Denne påsken markerer sekstiårsjubileet for det første møtet i the Mont Pelerin Society. En hendelse som sterkere enn noen annen enkelthendelse markerte gjenfødelsen av den intellektuelle liberalismen, og starten på en ny liberal renessanse.

  
F. Hayek til venstre. I bildet til høyre: Trygve J.B. Hoff,   Ludwig von Mises, Aaron
Director og Frank Knight i 1947
Historien om the Mont Pelerin Society (MPS) er et eksempel på hvordan stimulerende møteplasser kan bidra til å oppmuntre, kultivere og skape ideer. I dette tilfellet er det snakk om et mangfold av liberale ideer som senere har vist seg å ha stor betydning for ettertiden, kanskje ikke minst på grunn av ideenes gjennomgående høye kvalitet. MPS står for meg frem som et av de viktigste idéhistoriske fenomenene i den liberale idétradisjonen. MPSs unikhet hadde flere kilder, og kun noen fragmenter kan behandles i denne artikkelen. Det historiske bakteppet var naturligvis en viktig kilde. Det skapte utvilsomt en spesiell atmosfære for forsamlingen som møttes ved Mont Pelerin (som for øvrig betyr pilegrimsfjellet) i påsken 1947 at man på nytt kunne puste fritt i store deler av Europa. Mange av de fremmøttes biografier inneholder da også dramatiske vitnesbyrd om hva det vil si å bli frarøvet de mest grunnleggende friheter og menneskelige rettigheter.
Det var en hardt prøvet generasjon som møttes påsken 1947. Ikke bare det. De som kom sammen og dannet MPS var håndplukkete enkeltpersoner som var særpreget ved sitt moralske mot, sin uavhengighet og ved sin usvikelige motstand mot ufrihetens fristelser gjennom en lang periode. De var offentlige intellektuelle som aldri hadde latt seg korrumpere. De var typiske ”erasmianere”, for å låne et begrep av Ralf Dahrendorf, med referanse til en karakteristikk av Erasmus Rotterdamus. Med slike ingredienser var MPSs unikhet vanskelig å unngå.

Hayeks initiativ   

Ordtaket om at institusjoner som regel bare er en skygge av én enkeltpersons initiativ og innsats kan fungere som en god sammenfatning av Friedrich A. Hayeks betydning for the Mont Pelerin Society. At en internasjonalt sammensatt gruppe på 39 liberale intellektuelle møttes ved Mont Pelerin i nærheten av Vevey i Sveits 1. — 10. april 1947 var et direkte resultat av Hayeks initiativ. Hayek hadde helt siden frigjøringen sondert mulighetene for å danne et forum av liberale intellektuelle, gjennom en rekke personlige samtaler. Og, han hadde de beste forutsetningene for å få det til. Han kjente naturligvis personlig til Wiens berømte ”sivilisasjon i eksil”, fremfor alt til Ludwig von Mises og Karl R. Popper; han kjente de modige liberale ”eksiltyskerne”, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow og Walter Eucken; fra hans tid ved London School of Economics (1932-1949) kjente han Lionel Robbins, Arnold Plant, Michael Polanyi og spesielt Karl Popper, som på Hayeks initiativ ble tilbudt et professorat ved LSE etter sitt opphold i New Zealand under andre verdenskrig. Mises hadde dessuten bosatt seg i New York (etter et lengre eksilopphold i Geneve fra 1934 — 1940, hvor han i flere år var kollega og venn med både Wilhelm Röpke og William E. Rappard). Hayek hadde også blitt godt kjent med det amerikanske miljøet, blant annet gjennom flere besøk i USA.
Publiseringen av The Road to Serfdom i 1944, og bokens påfølgende salgsuksess, ga Hayek nærmest stjernestatus i USA. I følge en av deltakerne i 1947 var suksessen til Hayeks bok en direkte årsak til at The Volcker Fund gikk inn med økonomisk støtte som gjorde det mulig for en rekke yngre amerikanere i Midtvesten å delta på det første møtet, blant andre Milton Friedman, George Stigler, Aaron Director og Frank Knight, alle ved University of Chicago. Fra østkysten deltok, foruten Mises, blant andre Fritz Machlup, Leonard E. Read, F. A. Harper og Henry Hazlitt — alle med nær tilknytning til Mises. Dessuten deltok en rekke andre, som Salvador de Madariaga (Spania), Herbert Tingsten (Sverge), Carl Iversen (Danmark), Maurice Allais og Bertrand de Jouvenel (Frankrike), William E. Rappard (Sveits), og for ikke å glemme den norske samfunnsøkonomen og Farmand-redaktøren Trygve J.B. Hoff. Alle deltakerne på det første møtet i MPS ble invitert personlig, basert på en liste som Hayek utarbeidet i nært samarbeid med Röpke. Hayek hadde sannsynligvis blitt kjent med Hoffs navn basert på hans doktoravhandling og bok fra 1938 om Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund. Hoff hadde også ganske nylig skrevet Fred og Fremtid — på liberokratiets vei (delvis under tysk fangenskap på Grini). Boken ble utgitt i 1945, og står fortsatt frem som et av de viktigste bøker i den norske liberale idétradisjonen.
Hayeks motiv for å ta initiativet til dannelsen av MPS var todelt. Som han så tydelig ga uttrykk for i The Road to Serfdom, fryktet han at den personlige friheten kunne settes i fare så vel i demokratiske som i autoritære regimer, selv etter frigjøringen fra de verste former for totalitarisme og forbrytelser mot menneskeheten. Men, like viktig var hans positive motivasjon. Hayek så det som en overordnet oppgave (og moralske plikt) å stimulere til å forsterke og videreutvikle den liberale idétradisjonen som en viktig samfunnskraft — ”to work out in continuous effort, a philosophy of freedom.” Her er Hayeks egne ord, hentet ut fra manuset til hans innledende tale til forsamlingen 1. april 1947:
”The basic conviction which has guided me in my efforts is that, if the ideals which I believe unite us, and for which, in spite of so much abuse of the term, there is still no better name than liberal, are to have any chance of revival, a great intellectual task must be performed.”
Hayeks initiativ kan også betraktes som en direkte fortsettelse på de to siste setningene i The Road to Serfdom:
”If in the first attempt to create a world of free men we have failed, we must try again. The guiding principle, that a policy of freedom for the individual is the only truly progressive policy, remains as true to-day as it was in the nineteenth century.”

Ideer får konsekvenser

Navnelisten over de 39 som deltok på det første møtet i påsken 1947 er imponerende nok. Den komplette medlemslisten fra samme år på i alt 64 personer, samt berømtheter som raskt etter deltok i MPS inkluderer flere navn som også i praktisk politikk har gjort en betydelig innsats for en liberal samfunnsutvikling. Ludwig Erhard var en av dem, og det er vel kjent hvilken viktig rolle som særlig Wilhelm Röpke, som uavhengig rådgiver til Erhard, skulle komme til å spille i arbeidet med å berede grunnen for forbundsrepublikkens Wirtschaftswunder. Et annet viktig navn var Luigi Einaudi, den italienske republikkens første president etter den andre verdenskrig. Man kan trygt si at MPS hadde en viktig tiltrekningskraft som møteplass og som inspirasjonskilde for den moderne liberalismens renessanse, med Hayek som fyrtårn.
Mange av MPSerne var samfunnsøkonomer, nærmere bestemt rundt 70 % av initiativtakerne. Det er kanskje ikke så rart når invitasjonen til det første møtet ble utarbeidet av to økonomer, Hayek og Röpke. Et interessant særtrekk ved disse økonomene bør nevnes. De så ikke på seg selv som bare økonomer. De var som oftest også politiske filosofer, og generelt meget godt bevandret i hele det samfunnsvitenskapelige feltet, innbefattet idéhistorie og historie generelt. Det bærer også deres litterære produksjon preg av. Likevel kunne R. M. Hartwell i sin historiske bok om MPS av 1995, oppsummere i alt 7 nobelprisvinnere i økonomi frem til 1995 var blant medlemmene i MPS. Röpke hadde kanskje et poeng når han en gang uttrykte at ”gode økonomer kan ikke bare være økonomer.”
Det var utvilsomt mange grunner til at MPS over tid har lyktes så godt med å bidra til en liberal renessanse over store deler av verden. Samtidig synes det klart at alle de viktigste grunnene, som Ronald Max Hartwell har oppsummert så godt i seks punkter, kan spores tilbake til stemningen og innholdet i påskemøtet i 1947:
1.MPS bidro til å utvide kunnskapen om liberalismen i en tid hvor den liberale idétradisjonen kun var kjent og forstått blant en liten minoritet.
2.MPS bestod av mange fremtredende offentlige intellektuelle, som på en avgjørende måte var med å gi de liberale ideene legitimitet og autoritet.
3.MPS holdt møter som ga deltakerne informasjon, inspirasjon, kunnskap, vennskap og en god porsjon glede og hyggelig samvær.
4.MPS dannet et nettverk som medlemmene hadde glede av også mellom de årlige møtene.
5.MPS var en inspirasjonskilde for etablering av en rekke liberale institusjoner og tankesmier over hele verden.
6.MPS hadde også medlemmer med viktige tillitsverv innen politikk og offentlig forvaltning, samt medlemmer som hadde stor påvirkningskraft gjennom sine roller som rådgivere og samtalepartner relatert til politikk.
  

F. Hayek til venstre. I første rekke: Rappard, Mises, Eucken og Iversen

Alt dette var viktig, men det spørs om ikke det avgjørende grunnlaget for at MPS ble en kilde til liberal samfunnsforbedring lå i selve konseptet — spesielt ledelsesfilosofien bak det hele. Igjen, returnerer jeg til noen Hayekske visitter.

Hayeks eksempel: Toleranse og fri diskusjon

Den som måtte være fristet til å lete etter spor av en organisert bevegelse i MPS som arbeidet målrettet mot å realisere liberal politikk i mange land vil raskt bli skuffet. MPS var alt annet enn en målrettet organisasjon — snarere en møteplass for likesinnede. Den forsamlingen som møttes i påsken for 60 år siden var heller ingen ensartet gruppe. Spennvidden i hele det liberale spekteret, slik vi kjenner det i dag, var tydelig tilstede også i MPS. Der var minimalstats-liberale som Mises og Read, til sosialliberale som Popper og Polanyi — og de aller fleste befant seg i den moderate hovedstrømmen et sted midt i mellom, sammen med Hayek, Röpke, Robbins med flere.
Hvis man skal understreke tydelige fellesnevnere, så kan de spores i noen grunnleggende holdninger som deltakerne på det første møtet tilsynelatende delte i stor grad — ingen uvesentligheter i seg selv:
 ·Å arbeide for et fritt samfunn tuftet på personlig frihet innenfor rammene av en fri markedsøkonomi og en begrenset stat basert på rettsstatlige og demokratiske prinsipper
 ·Selvforbedring: Verdsettelsen av personlig utvikling gjennom stimulerende kunnskaps- og idéutveksling basert på toleranse og fri diskusjon
Hayek var fra første stund svært bevisst på å forfølge en ”ikke-aktivistisk” linje, som også vant bred tilslutning blant deltakerne. ”Han var overbevist om at MPSs konkurransefortrinn lå i ideer og idéutvikling, og ikke i handling, og at forsamlingens innflytelse i det lange løp ville bli langt sterkere hvis innsatsen ble fokusert på det intellektuelle, istedenfor på det politiske plan.” Når man i dag leser innledningen til formålserklæringen fra 7. april 1947, er det heller ikke vanskelig å dra kjensel på denne formen for ”intelligent ydmykhet” (et begrep Leonard Read ofte benyttet) som Hayek forfektet. Hayek var selv med på å skrive dette første utkastet, som hadde følgende innledning:
”A group of students of society met at Mont Pelerin, Switzerland, April 1 to 10, 1947 to discuss the foundations for the preservation of a free society. For fruitful collaboration in working out these principles they feel that means for maintaining closer contact should be maintained among all those who share in substance the following convictions…”
Lionel Robbins fikk etter en diskusjon av det første utkastet (fra Hayek, Hazlitt og Eucken) i oppdrag å komme opp med et forslag på en endelig formålserklæring. Robbins tekst ble vedtatt som gjeldende 8. april, og hadde følgende begynnelse og slutt:
”A group of economists, historians, philosophers and other students of public affairs from Europe and the United States met at Mont Pelerin, Switzerland, from April 1st to 10th 1947 to discuss the crisis of our times. This group, being desirous of perpetuating its existence for promoting further intercourse and for inviting the collaboration of other like minded persons, has agreed upon the following statement of aims…..The group does not aspire to conduct propaganda. It seeks to establish no meticulous and hampering orthodoxy. It aligns itself with no particular party. Its object is solely, by facilitating the exchange of views among minds inspired by certain ideals and broad conceptions held in common, to contribute to the preservation and improvement of the free society.”
En senere refleksjon fra noen av de opprinnelige medlemmene kan kanskje kaste ytterligere lys over ånden fra ”pilegrimsfjellet”. En gang tidlig på 1960-tallet presenterte tre av medlemmene — Aaron Director, Milton Friedman og George Stigler — følgende inntrykk og refleksjoner i ettertid, basert på det første møtet i påsken 1947:
”The participants of the initial conference were not characterized by any simple position, let alone ”rigid adherence to nineteenth century liberal dogmas and a rationalistic hostility toward Christianity” (ment som et pek mot kritikken fra en amerikansk konservativ, Russel Kirk). Although all shared a belief in the importance of preserving individual freedom and dignity, and all (save temporarily one!) wished to preserve the free market as a major instrument to this end, there was wide variation on the more immediate and specific questions of policy, on monetary and international trade policy in the post-war crisis and…on political and philosophical questions…Indeed it was an explicit principle upon which Hayek…and others insisted, that tolerance and free discussion were as crucial within the Society as in the world. This has continued to the present day. The “considerable and healthy range of opinions” which…has been much more prominent than any tendency to right or left, and neither Röpke’s Humane Society, nor, what is a far stronger candidate, Hayek’s Constitution of Liberty, can be regarded as a statement of the Society’s view, since no such view exists.”
Det var også en del saker man ikke var enige om i påsken 1947. En kuriositet i så måte var uenigheten om navnet på forsamlingen. Hayek hadde opprinnelig foreslått ”The Acton-Tocqueville Society” som et egnet navn, men fikk ikke støtte på det. Navnet voldte faktisk en god del bry. Det kom etter hvert frem mange forslag: Aaron Directors variant var ”Adam Smith-Tocqueville”, Robbins syntes ”The Protagonist Society” var å foretrekke, Popper foreslo ”The Periclean Society”, og så videre helt ut til Jouvenels mer pompøse forslag ”An Academy for the Study of the Philosophy of a Free Society”, og en underkomités forslag ”An Academy for Human Liberties”. Man ble ikke enige før Leonard Read tilbød et helt annet alternativ, nemlig å oppkalle forsamlingen etter møtestedet for det første møtet, Mont Pelerin. Og slik ble navnet til.
Det fantes også forløpere
Ideen om en internasjonal møteplass for liberale intellektuelle var, som de fleste andre ting, allerede tenkt på tidligere. Det viktigste tilløpet til noe lignende som MPS var et møte i Paris i 1938, med Walter Lippmann som primus motor. Amerikaneren Lippmann hadde nettopp utgitt boken The Good Society, og inviterte til et seminar under tittelen ”Pour le Rénovation du Libéralisme”. Både Hayek, Mises og Röpke deltok på dette møtet. Lippmanns ambisjon om å gjøre noe mer permanent ut av samlingen ble hindret av krigens mørke skygger over Europa. Kanskje var det her Hayek fikk ideen til MPS?
Men, det kan også tenkes at det første frøet ble sådd langt tidligere. Mises ”Privatseminar” i Wien mellom 1919 og 1934 annenhver uke hadde utvilsomt svært mye av ånden bak MPS i seg. Også dette frivillige og kontinuerlige seminaret var tuftet på selvforbedring, men var av mer rendyrket samfunnsvitenskapelig karakter. Dessuten inkluderte nok spennvidden blant deltakerne på Mises seminar ikke bare liberale, men også sosialdemokrater. Bakgrunnen for seminaret var den tiltagende intoleransen og de facto yrkesforbudet ved Universitetet i Wien rettet mot personer som ble stemplet som ”liberale”, ”sosialdemokrater”, ”kommunister” eller ”jøder”. Det hører med til historien at Mises seminar foruten å tiltrekke seg prominente intellektuelle som Hans Kelsen, Oskar Morgenstern, Gottfried Haberler, Fritz Machlup og Friedrich A. Hayek, også tiltrakk seg besøk fra andre land, blant andre fra økonomene Wilhelm Röpke, Lionel Robbins og Knut Wicksell. Som man ser, kan vi dra kjensel på flere etter hvert kjente MPS-navn i Wiens indre intellektuelle ”eksilmiljø” i disse vanskelige årene.Og, det er nok ikke helt tilfeldig.
Et helt annet spørsmål er hva som faktisk kan sies å markere den egentlige starten på den moderne liberale renessansen? Jeg mener det finnes et rimelig godt svar på det spørsmålet, med geografisk beliggenhet i de sentrale deler av Wien. Mises uttrykte følgende i 1919: ”I dag finnes det knapt et dusin personer som deler de liberale ideene i Tyskland”. Og det stod heller ikke så godt til i andre land. Når Mises skrev Socialism i 1922, har Hayek skrevet at ”boken kom som et sjokk på mange av oss yngre”. Den boken hadde en meget sterk innvirkning på spesielt Hayek, som på det tidspunktet beskrev seg som en sosialdemokrat. Den endret Hayeks oppfatning tydelig i liberal retning. Og, som Hayek senere har uttrykt det, så skjedde den samme forvandlingen hos Röpke og Robbins. Verden ble aldri den samme for noen av disse tre nøkkelpersonene bak MPS. Mises skrev så den mer politisk-ideologske boken Liberalismus i 1927. Noen avgjørende liberale gnister så dermed ut til å ha blitt tent i Wien — rett i forkant av den totale og umenneskelige destruksjonen som fulgte senere. Men Mises gnist kom for sent — i første omgang!
Men liberalismen fikk nye sjanser. Den liberale idétradisjonen er den eneste som har stått rakrygget gjennom historiens utallige anti-liberale forsøk på frihetsundertrykkelse. Det er naturligvis svært vanskelig å gi et dekkende bilde av hvilke konsekvenser ideene fra medlemmene av MPS har hatt over tid, og det går langt utenfor rammene for denne artikkelen å si noe mer om det. Men, at et spesielt møte ved foten av Mont Pelerin i påsken 1947 har hatt stor indirekte innvirkning på en hel verden er hevet over enhver tvil. Derfor har alle liberale gode grunner til å minnes de som møttes den gang med en god porsjon takknemlighet. For min egen del sender jeg en ekstra tanke til minne om Ludwig von Mises denne påsken.
Det er imidlertid både naivt og direkte feilaktig å hevde at liberalismen allerede har vunnet. Men, det må være tillatt å undres over hvordan verdens tilstand kunne ha vært i dag, hvis det ikke hadde vært for et spesielt møte ved foten av Mont Pelerin i påsken 1947.
God påske!
Referanser og litteratur
Artikkelforfatteren har ikke selv deltatt på møter i MPS, men har gjennom samtaler med tre medlemmer (Leonard E. Read, Henry Hazlitt og Arthur Seldon) for noen år tilbake samlet noen personlige inntrykk som danner et bakteppe for artikkelen.
Bakgrunnslitteratur og kilder til sitater benyttet i artikkelen er hentet fra:
R. M. Hartwell, A History of the Mont Pelerin Society, Liberty Fund, Indianapolis, 1995
George J. Stigler, Memoirs of an Unregulated Economist, Basic Books, New York, 1988
Karl Popper, Unended Quest, Fontana/Collins, London, 1978
F. A. Hayek, The Fortunes of Liberalism, Routledge, London, 1992
F. A. Hayek, The Road to Serfdom, Routledge & Kegan Paul, London, 1976
Ludwig von Mises, Notes and Recollections, Libertarian Press, South Holland, 1978
Margit von Mises, My Years with Ludwig von Mises, Arlington House, New Rochelle, 1976
Hans Jörg Hennecke, Wilhelm Röpke — Ein Leben in der Brandung, Scäffer-Poeschel, Stuttgart, 2005
Ralf Dahrendorf, Versuchungen der Unfreiheit — Die Intellektuellen in Zeiten der Prüfung, C.H.Beck, München, 2006

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden