Politikk

Veien til selvmarginalisering

Polen angår oss, og utviklingen fra liberal modernitet og suksess til nasjonalkonservativ reaksjon viser at Europas fremgang de siste tiårene ikke kan tas for gitt.

Polen angår oss, og utviklingen fra liberal modernitet og suksess til nasjonalkonservativ reaksjon viser at Europas fremgang de siste tiårene ikke kan tas for gitt. 

”Jag satt och spelte nykter och sur
Drottningens polska i Polen, g-dur;
Runt kring mig satt förståndiga män;
Den drack ett stop, ett halvstop drack den.
Men hur det var fatt,
Slog en av min hatt,
En ann sad’ åt mej:
Vad fan angå dej
Polens affärer?”

I Fredmans epistel nr. 45 reises det retoriske spørsmålet om Polens affærer virkelig angår oss, og det samme benektende ”svaret” er det mange som gir i dag. I virkeligheten er Polens affærer i høyeste grad noe som berører utviklingen i Europa – og dermed også Norge.

Best i klassen
”De siste 25 årene har vi igjen fått muligheten til å bestemme selv”, står det på en fortausutstilling i Warszawa om frigjøringen fra kommunismen. Samtidshistorien er påtagelig i gatebildet, med foto av pave Johannes Paulus II og Solidaritetsledaren Lech Walesa. At Polen viste veien til friheten har vært en del av ”varemerket”.

I 1989 ble det gjennomført halvfrie parlamentsvalg i Polen. Det var et slags mirakel etter et 1980-tall som hadde sett fødselen av den frie fagforeningsbevegelsen Solidaritet, streiker, unntakstilstand og til slutt rundebordssamtalen som åpnet for valget. Kommunistpartiet tapte som ventet valget, men uventet var det at man aksepterte resultatet. I Moskva gjorde Michail Gorbatsjov, som ble en slags tilbaketogets helt, det samme. Muren falt.

Polen – og andre befridde stater – kunne slå inn på veien fra grå sosialrealisme til europeisk modernitet. På den reisen har Polen hatt stillingen som ”best i klassen”, ikke minst de siste åtte regjeringsårene til den høyreliberale Borgerplattformen. Men etter to perioder ville velgerne i år ha noe annet.

Nå er det mer usikkert hvor landet er på vei.

Nye ansikter, men Kaczynski i baksetet
Først vant det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdig (PIS) presidentvalget i mai, og siden parlamentsvalget i oktober. Velgertrøtthet spilte en rolle, men også at ”fortellingen” om Polen ble endret fra fremgang til fokus på økonomisk ulikhet og et usikkert arbeidsmarked. PIS lokket også med EU-skepsis og fremmedfientlighet.

PIS gikk dessuten til valg med nye friske ansikter, men i partiet er det likevel som om tiden har stått stille. Bak president Andrzej Duda og statsminister Beata Szydlo står den gamle garden, og ikke minst partiets sterke mann, partileder Jaroslaw Kaczynski. I den forstand har den nye regjeringen overtatt der den forrige PIS-regjeringen brått sluttet i 2007. En forskjell er at Jaroslaw Kaczynski, som da var statsminister, nå ikke har noen formell maktposisjon, men styrer fra baksetet.

Politisering
I PIS liker man fremdeles konspirasjonsteorier (og særlig den om flykræsjet i 2010 i Smolensk, der den daværende presidenten, tvillingbror Lech Kaczynski, var blant dødsofrene) og liker ikke kompromisser. En annen likhet er viljen til å politisere statlige selskaper som skulle være forertningsmessig drevet, og institusjoner som skulle være politisk uavhengige.

Man er allerede mitt i en selvforskyldt politisk krise i form av en stillingskrig med Konstitusjonsdomstolen som dreier seg om utnevning av nye dommere. PIS forsvarer seg med å skylde på den forrige regjeringens manipulasjoner (og nei, det var ikke bare idyll tidligere). Men det sies også fra ledende partitalsmenn at formålet med å plassere egne folk i domstolen er å forhindre at den skal blokkere partiets politikk.

Et annet eksempel er at en som står Kaczynski nær er utnevnt som ny koordinator for sikkerhetstjenestene. Han ble i våres dømt til tre års fengsel for forbrytelser begått ved en anti-korrupsjonsenhet. Dommen hadde blitt påklaget, men før retten rakk å si sitt, benådet presidenten ham.

Kulturministeren har fått motvind for en uttales om et teaterstykke av Jelinek. Som politisk håndverk er det amatørmessig, men samtidig er det illustrerende for partiets verdikonservatisme. Det var det også i 2007 da man advarte om at Teletubbiene på barne-tv kunne være homosexproganda.

Denne starten har blitt beskrevet av kritikere som et slags statskupp. Det liberale Polens frontfigur og en av ”ridderne” rundt det runde bordet i 1989, sjefsredaktøren for Gazeta Wyborcza Adam Michnik, advarte for sin del i en tweet om at: ”Om noen lurer på hvordan Polen kan se ut når Kaczynski og Maciarewicz har makten, burde kikke på Russland under Putin.”

Så visst finnes det grunn til uro, noe som forsterkes av Kaczynskis beundring for Ungarns statsminister Viktor Orban og dermed dennes illiberale statsideal.

Sterk, men marginalisert stat
Polen behøvde politisk fornyelse av makten, men ikke dette. Under statsminister Donald Tusk – nå ordfører i Det europeiske råd – ble Polen et land å regne med i Europa. Dette i kraft av politisk stabilitet og sterk økonomisk vekst hjemme, i kombinasjon med en vilje til å være medspiller i EU (ikke minst med ”erkefienden” Tyskland), og en pådriverrolle i Nato.

PIS’ verdensbilde ser annerledes ut – ikke minst i forholdet til Brussel. Det føres demonstrasjonspolitikk, som å ta vekk EU-flagget som tidligere flankerte det polske ved regjeringens pressekonfarenser. Det er jo bare en fille, som en minister formulerte det. PIS betoner i stedet en sterk stat og nasjonal suverenitet.

Det finnes også usikkerhet omkring den polske forsvarspolitikken. Man har flagget en femti prosent økning i antall soldater, i kombinasjon med signaler om revurdering av innkjøp av avanserte våpensystemer, for eksempel Patriot fra USA. I stedet for en viktig forsterkning av Natos østflanke får vi – ja, det vet vi ikke.

PIS holdes oppe av en tradisjonell forestilling om Polens storhet og en mangel på respekt for denne. Og ja, Polen er et viktig land i Europa. Men uten en kraftig stigende lærekurve i partihovedkvarteret, er det selvmarginalisering som venter på bortebane, og økonomiske problemer hjemme. (Økte overføringer og senket pensjonsalder er ikke akkurat en politikk for fremtiden).

Og polarisering; helgens demonstrasjon i Warszawa mot regjeringen med opp mot 50 000 deltagere er bare en begynnelse.

For noen år siden traff jeg Lech Walesa i Gdansk og spurte om hans drømmer under kommunismen. Svaret ble at han aldri hadde trodd at han noen gang skulle få leve i et fritt land. Men ingen ting er umulig, tilføyde han.

I Europa i 2015 er det veldig mye som for noen år siden så ”umulig” ut, men som nå virker mulig. At det også gjelder en suksesshistorie som Polen er et dystert tegn i tiden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden