Kommentar

Veien tilbake for Leirstein, Giske og Tonning Riise må komme gjennom troverdig anger

Vi har ikke vært forberedt på runde to av #MeToo, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Arbeiderpartiet

Var #MeToo bare et blaff?

For nøyaktig ett år siden var vi i ferd med å fordøye virkningene av #MeToo-kampanjen. Den gangen skrev jeg her i Minerva at det føltes det som et ekte paradigmeskifte. Det var lett å merke forskjellen på før og etter #Metoo:

Mens feministiske 8.mars-paroler tross alt har vært for de få, ble #MeToo en snakkis rundt hvert eneste middagsbord. Nettopp det at det ikke var en politisk eller mediestyrt kampanje, men en bred folkelig bevegelse, der noen gikk foran i å sette ord på det mange hadde følt i årevis, gjorde at den var så mektig.

Det var selvfølgelig ikke sånn at alle problemer med trakassering var løst for all fremtid, og klart det nye terrenget måtte tråkkes opp. Men samtalen var i alle fall i gang: om hva som er grei og ugrei oppførsel, om hvordan vi kan jobbe trygt sammen, uavhengig av kjønn og posisjon. Dessuten var det betryggende å se at alvorlige handlinger faktisk fikk konsekvenser. Plutselig ble varsler som tidligere var blitt dysset ned, tatt til følge. Bedrifter begynte å lage varslingsrutiner.

Å fortsette «som før» var – virket det som – ikke lenger noe alternativ.

Slik opplevdes det den gangen. Men nå, ett år etterpå, er jeg ikke lenger like sikker. Med reaksjonene på Giskes nattlige dansing og Tonning Riises og Leirsteins opptredener som møteledere de siste dagene, har en snikende mistanke jeg har hatt, blusset opp for fullt: Hva om #MeToo-kampanjen bare var et blaff?

Veien tilbake til politikken etter #MeToo burde, for disse, ikke først og fremst bestå av å holde seg unna mediene i noen måneder, presentere seg som offer for maktkamp, få litt lavere verv i et par år, før det deretter er fritt frem. Det er en vei tilbake, men den bør komme ved å vise troverdig anger, som også vi som er utenfor partiene kan tro på. Det har hverken Giske, Leirstein eller Tonning Riise gjort i noen nevneverdig grad.

Selv om en retur til politikken kanskje i praksis handler om å overbevise lokallagene og medlemmene om at du er verd tilliten, er det problematisk hvis signalet som blir sendt ut til offentligheten, er at #MeToo, når det kom til stykke, bare var en liten parentes i lokallagenes partikultur. Kanskje fikk han rett, likevel, NRK-journalisten, som beskrev Trond Giskes besøk i Surnadal for et år siden som et pusterom der han kunne være «inne i varmen, milevis unna den urbane #MeToo-eliten».

At fjorårets hendelser så raskt er ikke bare tilgitt, men glemt, bygger i alle fall opp under tanken om at #MeToo kanskje ikke var så «farlig» likevel: Hvor lang tid bør det gå før det er «greit» å søke seg tilbake i maktposisjon etter å ha blitt suspendert for å ha utnyttet den?

De som synes kampanjen var overdrevet, kan puste lettet ut.

Mange var enige om at det ikke er greit å misbruke posisjon på den måten. Men vi er, når det kommer til stykke, ikke så enige om at det var viktig, og om at det bør ha konsekvenser for muligheten til å få tillitsverv, eller, som i den siste Giske-saken, konsekvenser for hvordan man skal oppføre seg på byen i privat sammenheng.

Runde to

Det som i alle fall er sikkert, er at vi ikke er forberedt på runde to av #MeToo.

Her spiller mediene en rolle. Mye har vært sagt om VGs dekning av Giskes diskotekbesøk, som de senere har beklaget. Men hadde de levert en kritisk, men saklig dekning av Giskes oppførsel som problematiserte dømmekraften hans, hadde det vært langt mer velkomment. Og enda mer trenger vi kanskje en grundigere diskusjon om hvor tidlig Giske, Leirstein og Tonning Riise bør få lufte seg i den politiske manesjen igjen.

Som mange andre massefenomensbevegelser begynte #MeToo med noe svært mange kunne slutte seg til. Men når man kommer til detaljene, til oppfølgingen, blir det straks mer uklart. Sakte, men sikkert dukker de opp, i sosiale medier, på arbeidsplasser, ved kafébord – de litt sarkastiske kommentarene som sier nå er «alt» blitt #MeToo, at litt må vi da tåle, og snart er det ikke lov å gi noen en klem lenger eller å danse på fylla lenger. Folk som ellers er dypt politisk uenige med Giske, gjør sport i å sympatisere med ham.

Disse følelsene var der selvsagt også for et år siden. Men da var disse stemmene en nyansering – et sidespor. Nå som den opprinnelige konsensusen er vanskeligere å få tak på, er det plutselig en stemme som kan true med å velte mye av det som ble oppnådd under #MeToo: Å gjøre det trygt å si ifra, og å sette grenser; å forvente at uakseptabel adferd i en organisasjon skal ha som konsekvens at den som gjør noe uakseptabelt, må bære konsekvensene, snarere enn at den som utsettes for overtramp trekker seg unna, i stillhet, sinne og skam.

Når Giske, Leirstein og Tonning Riise er tilbake bare et lite år senere, nettopp uten å ha vist nevneverdige anger, uten å ha tatt de vanskelige samtalene i offentligheten, er faren at denne takhøyden forsvinner: de som synes kampanjen var overdrevet, kan puste lettet ut. Det fikk jo ingen store konsekvenser. De som sto bak kampanjen, kan med rette lure på om det bare var et blaff.

Vi mennesker er flokkdyr. Det var lett for mange å kjenne seg igjen i budskapet til #MeToo, og derfor var det også lett å slutte seg til det. I flokk. Men flokkdyr som vi er, kan det være mer behagelig å slutte seg til at kampanjen kanskje ikke var så viktig likevel, enn å ta de trøblete samtalene som runde to av #MeToo faktisk krever.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden