Fra papirutgaven

Veien ut av middelmådighetens giftige latskap

Når middelmådigheten råder, plukker man opp smuler istedenfor å lage et brød, skriver Henrik Holm.

Bilde: Pixabay

Å oppdage muligheten av å kunne tenke med og mot seg selv er en eventyrlig og smertelig erfaring, men kanskje denne muligheten kan gjøre noe med middelmådigheten?

Den sentrale tanken i denne artikkelen er at middelmådighet oppstår når det dialektiske elementet i menneskelig eksistens forsvinner. Man kan snu på tanken og si at det å oppdage det dialektiske elementet i menneskelig eksistens er veien ut av middelmådighetens giftige latskap. Med det dialektiske elementet mener jeg evnen til å bevege seg i motsetninger, deriblant evnen til å tenke i motsetninger med og mot seg selv. Det er noe som skjer og bør finne sted i menneskets eksistens, med andre ord: eksistensdialektikk.

Det finnes ulike inngangsporter til middelmådigheten som et menneskelig fenomen. I denne artikkelen ser jeg på middelmådighet som åndelig latskap og som et resultat av manglende motivasjon og vilje til å ta livets motsetninger inn over seg. Sagt på en annen måte: Vi setter fyr på våre tanker når vi lar våre liv møte samsvarende og motstridende idealiserings- og sublimeringsdrifter i oss selv. Med en slik forståelse av begrepet kan intet menneske ses som middelmådig fra naturens side, men enhver kan gjøre seg middelmådig. Derfor kommer det selvforskyldte momentet inn som et sentralt aspekt ved begrepet middelmådighet. Middelmådighet bruker jeg med andre ord som et moralsk begrep, og ikke som et kjennetegn ved enkelte mennesker.

Metodisk sett gjør jeg noe i denne artikkelen som har en lang filosofisk tradisjon, og som forbinder filosofisk tenkning med litterær og kunstnerisk produksjon: Jeg bygger (til dels nokså drøye og kanskje provoserende) påstander på påstander og lar det hele stå som et hus man kan velge å gå inn, stå utenfor og kritisere eller bare å vende ryggen til. På den ene side er det rett og slett ikke plass til å levere begrunnelser for alle påstandene eller til å diskutere dem i lys av andre perspektiver. På den annen side er det en mangel jeg ikke til enhver pris synes er beklagelig, men en mangel som kan skjerpe blikket, og ikke minst tanken, for det vesentlige. Hvis leseren lar seg gripe av muligheten til å begi seg inn på tankens kamp med og mot seg selv og andre samtidig, har teksten nådd et sentralt mål. Eksistensdialektikkens pro et contra er ikke selv en del av artikkelens innhold; derfor bør den ikke leses som en gjennomføring, men som en henvisning til et dypt eksistensielt tema.

Middelmådighet bruker jeg som et moralsk begrep, og ikke som et kjennetegn ved enkelte mennesker.

Jeg begynner med Friedrich Nietzsche og lar ham lede an i artikkelens tankegang. Aktualiteten i de tanker jeg presenterer av Nietzsche, ligger i tankene selv. Om de besitter gyldighet i dag, kan ikke vurderes ut fra hvem vi er i dag, men om vi i det hele finner motsetninger i oss selv, og hvordan vi omgås med dem. For enhver som oppdager eksistensdialektikken i sitt eget liv, vil sannsynligvis finne en interessant dialogpartner i Nietzsches verker.

Lever vi i et samfunn der det å immunisere seg fra det eksistensdialektiske spillet mellom motsetninger utgjør vår forestilling om lykke? Følger vi Nietzsche, står det i så fall ille til med oss. Grunn nok til å se litt nærmere på hva som ligger i begrepet eksistensdialektikk.

Påstander om eksistensdialektikk

Å tenke betyr å kunne tenke i motsetning til det man erfarer, gjør og tenker. Mennesket kan tenke en tanke mot en annen. Å tenke er derfor en kamparena der vår eksistens står på spill: Hvordan vi tenker, har dyptgripende konsekvenser for hvordan vi eksisterer. I tilslutning til filosofen og psykiateren Karl Jaspers kaller jeg dette vekselspillet for eksistensdialektikk.[1] Å bevege seg i motsetninger hører med til det å være menneske.

Blant Nietzsches etterlatte notater og utkast finner vi følgende utsagn om motsetninger i menneskelig eksistens: «Det viseste menneske vil være det som er mest rik på motsetninger, et menneske som slik sett har et slags berøringsorgan for alle typer mennesker […]».[2] Mennesket er ifølge Nietzsche fullt av ulike drivkrefter som står i motsetning til hverandre. Hvordan vi vurderer de ulike drivkreftene, er en del av kampen mellom dem. Eller som Nietzsche sier et annet sted: «Jeg hadde gått til grunne av hver enkelt affekt, derfor setter jeg dem opp mot hverandre.»[3] Å oppnå likevekt i sitt indre er et rettferdighetens mål. Men hvorfor er det menneske det viseste som er rikest på motsetninger?

Å bevege seg i motsetninger hører med til det å være menneske.

Her kommer eksistensdialektikken på banen. Å erkjenne motsetningene i seg selv betyr å bli kjent med seg selv. For å forstå de enkelte drivkreftene må man erfare dem, bli i dem og samtidig erfare deres rake motsetninger. Den som våger å begi seg inn på denne kampen mellom drivkreftenes forsøk på å ta ledelsen over de andre, trer inn i en dialektisk prosess. Men denne dialektiske prosessen er ikke en ren øvelse for tanken, den er ikke en slags filosofisk tankeøvelse, men noe den enkelte person må oppleve, erfare og gjennomleve. Derfor er refleksjonen over drivkreftenes dialektikk eksistensiell. Enhver må erfare den på sin unike og egenartede måte.

I Nietzsches skrifter finner man ikke en teori, en sannhet, et system eller en tanke som kan stå som herskeren over de andre. Nietzsches skrifter er selv et resultat av en eksistensdialektisk prosess. Derfor finner man tanker som blir motsagt rett etter at de er nedfelt på papiret. Samtidig finner man tanker som bekjemper en bestemt tilstand Nietzsche som forfatter hadde i skriveøyeblikket.

Et eksempel på eksistensdialektikk er forholdet mellom sunnhet og filosofi. En filosofisk tankegang kan være et resultat av at filosofen bekjemper drivkrefter i seg selv som han eller hun med hjelp av tanken vil drive ut. En annen filosofisk tankegang kan derimot være et resultat av at sykdommen i det filosoferende mennesket legger beslag på tankegangen og lar sykdommen tre frem som tanker. «Det er få spørsmål en psykolog finner så spennende som spørsmålet om forholdet mellom sunnhet og filosofi, og i det tilfelle at han selv blir syk, tar han med seg hele sin vitenskapelige nysgjerrighet inn i sykdommen. Man har nemlig, forutsatt at man er en person, med nødvendighet også sin persons filosofi. Men her er det en vesentlig forskjell: Hos den ene personen er det hans mangler som filosoferer, hos den andre er det hans rikdommer og krefter. Førstnevnte er avhengig av sin filosofi, det kan være som støtte, beroligelse, legemiddel, forløsning, oppbyggelse eller fremmedgjøring; hos sistnevnte er filosofien bare en vakker luksus, i beste fall en triumferende takknemlighets vellyst som til sist må skrive seg inn i kosmiske majuskler på begrepenes himmel.»[4]

Den vise er for Nietzsche det motsetningsfylte menneske.

Sagt på en annen måte: Å være filosof er å tre inn i en dialektisk prosess der man analyserer hvordan ulike drivkrefter kjemper om makt og uttrykk. Vis og rik blir det mennesket som erkjenner et hav av motsetninger i seg, for da har man muligheten til å erkjenne andre. Selvinnsikt i sine egne motsetninger gir innsikt i hva og hvem mennesket er. Den som er rik på motsetninger, har et slags berøringsorgan for det menneskelige, for ingenting er ukjent for ham eller henne. Å berøre betyr å bli kjent med og å kunne påvirke andre fordi man har tilgang til dem gjennom seg selv. Eksistensdialektikk lar oss erkjenne de andre i oss selv. Fjodor Dostojevskij er et godt eksempel på det. Han kjenner eksempelvis til troen og tvilen, det gode og det onde i ham selv. Motsetningene bor i hans indre, og dialektikken mellom dem utgjør mye av dramatikken i hans forfatterskap.

«Hvorvidt tenkeren elsker sin fiende.  – Du må aldri holde tilbake eller fortie noe som kan tenkes mot dine tanker! Lov deg selv det! Det hører til tenkningens første redelighet. Hver dag må du føre ditt felttog også mot deg selv. For deg handler det ikke lenger om en seier eller en erobret skanse, men om sannheten – og det handler heller ikke lenger om ditt nederlag.»[5] Evnen til å tenke mot seg selv bevarer en fra å falle for ideologi og ensretting i tenkning og handling. I pendlingen mellom motsetningene i egen tenkning utforsker man sin egen kraft og klangfargen i de forskjellige stemmene man har i seg. En slik test gir økt troverdighet fordi man har øvd seg i å være redelig med seg selv. Her ligger det etter min mening et stort potensial for alle som vil overvinne tendensen til den bekvemmelige middelmådigheten i seg selv. For en slik tendens har vi kanskje alle i oss?

Påstander om eksistensdialektikk versus middelmådighet

Man kan lure på om vi i dag beveger oss mer og mer bort fra en eksistensdialektisk metode. Målet for livet måles i evnen til å leve et liv der nettopp motsetningene blir vurdert som noe negativt. Hvis vi opplever motsetninger i vårt indre, flykter vi heller fra dem enn vi lar dem være en metode til erkjennelse av alt som bor i menneskets hjerte. Å stå i motsetninger og å gjennomleve de ulike drivkreftene i seg selv krever tid og tålmodighet. Dagens hastverk gir få muligheter til å tre inn i en eksistensdialektisk prosess. Mangelen på eksistensdialektikk har innvirkninger på hvordan vi velger å leve livet. Som en slags advarsel til dagens hastverk kan man lese Nietzsches følgende ord: «Fordi tid til tenkning og ro i tenkningen mangler, overveier man ikke avvikende synspunkter mer: Man nøyer seg med å hate dem.»[6] Som jeg nevnte tidligere, betyr det å tenke å kunne overveie motstridende krefter og synspunkter i en selv. Når denne evnen avtar, har man ikke tid til å begi seg inn på hva andre har av synspunkter. Det oppstår et meningstyranni der man istedenfor å gjennomleve andres synspunkter hater dem fordi de ikke er identiske med de synspunkter man lar råde i seg selv. Resultatet av en slik mangel på eksistensdialektikk og manglende tid til tenkning skaper middelmådighet. Alt synker ned til å bli noe man bare liker eller ikke liker. Dannelsesprosessens ideal om å gå inn i det fremmede, tilegne seg det og ta det med på hjemkomsten til seg selv smuldrer opp. Når middelmådigheten råder, plukker man opp smuler istedenfor å lage et brød. Å sette sammen smuler til et brød blir vanskelig. Resultatet vil alltid bli et middelmådig og uspiselig brød.

Kort sagt: Hastverk fører til mangel på tid til tenkning. Mangel på tid til tenkning fører til mangel på å kunne sette seg inn i andres eksistens og dermed til hat av det fremmede. Hatet gjør en middelmådig fordi dannelsesprosessen opphører. Å kunne leve seg inn i andres situasjon og kultur krever evne til å kunne leve seg inn i egne tanker som for eksempel står i motsetning til det man kjenner at man vil. Flukten fra eksistensdialektikken fører til middelmådighet. Middelmådigheten forblir i midten uten å ha opplevd de ekstreme ytterpunktene. Å eksistere betyr derimot å bevege seg mellom ytterpunktene liv og død. Disse ytterpunktene er, som filosofen Franz Rosenzweig meget godt påpeker, nedfelt i språkets grunnleggende ord: ja og nei. Vi kan si ja og nei, og med det beveger vi oss mellom totale ytterpunkter.

Nietzsches eksistensdialektikk er et alternativ til et visdomsideal som har preget våre forestillinger om hvem som kan gjelde som «vis» i lang tid, helt tilbake til antikken. Den vise er for Nietzsche det motsetningsfylte menneske. Visdomsmennesket er ikke et menneske med stoisk ro, balanse og «mindfulness», men mennesket som kjemper et liv mellom ja og nei, godt og ondt, liv og død. I en eksistensdialektisk tilnærming til livets ytterpunkter dreier det seg ikke bare om å pendle mellom de ulike ytterpunktene. Man må foreta valg og handle. For å kunne handle må man avbryte tankeprosessen. Men hvem er best utstyrt til å møte motstand når en beslutning er tatt? Den som har levd lenge i middelmådighetens mange spa-hoteller, eller den som hele tiden utfordrer seg selv med å tenke mot seg selv?

Å erkjenne middelmådigheten i seg selv er smertelig, men et første skritt på vei ut av den.

Middelmådighetens manglende vilje til kamp mellom ytterpunktene i seg selv retter seg etter de behov som roper høyest. Og med det frarøver man seg sin egen frihet. Samtidig gjør middelmådigheten en rådløs i konflikter. Hvordan kan man møte andre og håndtere konflikter hvis man ikke har konflikter med seg selv? Kanskje kan man si at middelmådighet trer frem som en selvforskyldt umyndiggjørelse av en selv? Umyndiggjørelse forutsetter at man har vært myndig. Derfor er den som umyndiggjør seg selv, noe annet enn unge mennesker som ikke er blitt myndige. Umyndiggjørelse fører til middelmådighet når man ikke våger å være et jeg som er underveis. Vi lever ikke for å bli dem vi er, men for å bli noe mer enn det vi til enhver tid er. Slikt sett er vi alltid underveis. La meg sette det hele på spissen og ta sjansen på at jeg provoserer frem motstand: Istedenfor å føre sitt eget liv lever man bare henslengt etter det som behager og synes å være riktig der og da. Ut fra en slik åndsholdning er det tvilsomt at det kommer noe annet enn middelmådige produkter. Det kan på sin side føre til depresjon, manglende tro på en selv og resignasjon. Derfor er middelmådighet en fare enhver bør se opp for. Vel å merke, og sagt på en direkte måte: Hva som er middelmådig, bestemmes av deg selv. Du er selv målestokken for hva du synes er middelmådig. Å erkjenne middelmådigheten i seg selv er smertelig, men et første skritt på vei ut av den. Å arbeide kontinuerlig med seg selv og hvordan man ser på livet, er den beste gangbare vei for å unngå at middelmådighetens ånd skal ta bolig i en.

Jeg tillater meg å være litt personlig: Jeg har stor sympati for mennesker som virker litt opprevet i det indre (med en tendens til det nevrotiske). Ja, den som utstråler å være tynnslitt av indre motsetninger er ofte et meget interessant menneske å begi seg inn på i samtale og vennskap. Jeg tror jeg ikke er alene om å synes det.

Nietzsches sitat, som jeg siterte innledningsvis, går videre. Han skriver om tilfeldigheten ved å erfare de store øyeblikk av «grandios samklang». Motsetningene kommer sammen, de får et uttrykk som oppleves som stort. Her kommer, uten at Nietzsche nevner det eksplisitt, kunsten på banen. Motsetningens samklang er mulig, og det spørs om ikke kunsten er middelet for å erfare denne samklangen. Forut for erfaringen av motsetningens samklang i kunsten finner vi kanskje enkeltmenneskets erkjennelse av sine egne motsetninger? I kunsten er det mulig å uttrykke to motstridende følelser samtidig. Erfaringen av en slik mulighet beriker enhver som rett og slett trenger litt ro i hverdagens kamp mellom ja og nei, liv og død, frihet og nødvendighet, bevissthet og ubevissthet, aktivitet og passivitet. Middelmådigheten er giften som sperrer veien for de grandiose kunstopplevelsene og erkjennelsen av motsetningene i tilværelsen, som man i kunsten kan oppleve som oppløst og forløst, om så bare for noen korte øyeblikk.

[1] Karl Jaspers har etter min mening skrevet en av de aller beste bøkene om Nietzsche, se Jaspers, Karl, Nietzsche. Einführung in das Verständnis seines Philosophierens, Berlin/New York: De Gruyter 1981. Min Nietzsche-fortolkning i denne artikkelen er inspirert av ham.

[2]  I Nietzsche, Kritische Studienausgabe i 15 bind, München/Berlin/New York 1980, Bind 11, s. 182 (egen oversettelse).

[3] Ibid., Bind 7, s. 114 (egen oversettelse).

[4] Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen (fra innledningen), Spartacus forlag: Oslo 2010, s.9.

[5] Nietzsche, Morgenröthe § 370, norsk oversettelse: Nietzsche, Friedrich: Morgenrøde, Oslo: Spartacus forlag 2007, s. 230.

[6] Nietzsche, Kritische Studienausgabe (se fotnote 2), Bind 2, s . 231 (oversettelse, H.H.).

Teksten er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 4/2019, der tema er middelmådighet. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden