Kommentar

Veldedighetsgaver og «joint ventures» er to forskjellige ting

ra venstre: Cecilie Fredriksen, samlingsdirektør i Nasjonalmuseet Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet Karin Hindsbo, og Kathrine Fredriksen.

Bilde: Morten Qvale/Nasjonalmuseet

Det burde Nasjonalmuseet skjønt før de signerte avtalen med Fredriksen-søstrene. 

«Dette er verk i verdensklasse som vi ellers aldri ville ha mulighet for å få inn i vår samling». Det sier Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo om verkene som skal stilles ut i rommet som skal kalles opp etter Fredriksen.

Kritikken av samarbeidsavtalen, som har eskalert de siste ukene, har gått på avtalens natur: 

Er det riktig at et statlig museum i praksis skal fungere som investeringsrådgivere for Fredriksen-søstrene, som selv skal eie verkene som kjøpes inn og dermed vil sitte igjen med den økte verdien etter at de har vært utstilt ved Nasjonalmuseet?

Hindsbo avfeier kritikken som misforståelser, og mener det er blitt underspilt at Fredriksen i tillegg til å bygge opp en samling, skal finansiere et forskningsprogram og en utstillingsserie. Kulturminister Trine Skei Grande er på sin side redd for at private givere skremmes bort av den harde medfarten i mediene. 

Kulturkollisjon

Den frykten er berettiget – for er det noe norsk kulturliv trenger, er det at flere private givere kommer på banen. Derfor er det synd hvis diskusjonen havner i den båten som den ofte gjør: i den velkjente kollisjonen og mistenkeliggjøringen mellom økonomisk og kulturell kapital, der rikdom og glamour står på den ene siden og kultureliten på den andre. 

Ved å avfeie kritikken, slik vi så tendenser til på Dagsnytt 18 onsdag, bidrar dessverre både Grande og Hindsbo til en slik avsporing. 

Begge vinner

I stedet for å gå i forsvar ville det vært et klokere trekk av Hindsbo å reflektere over hva den faktiske kritikken av avtalen handler om. 

Det direktøren lar være å innrømme, er at dette er ikke først og fremst veldedighet, men et «joint venture»: En avtale der det er meningen at begge parter skal vinne på samarbeidet. 

I tillegg til å være et bidrag til offentligheten skal Fredriksens investering ha en avkastning. På kort sikt får søstrene eksperthjelp og rådgivning. På lang sikt får de godkjent-stempelet som et samarbeid med Nasjonalmuseet gir, samt verdistigningen på kunsten. Som Klassekampen avdekket i går, har Fredriksen også sikret seg mot skatte- og avgiftsplikter ved innførsel av bildene – den skal nemlig Nasjonalmuseet, som har innvilget momsfritak, skal ta seg av. 

Det lyser lang vei at avtalen er fremforhandlet på vegne av dyktige kapitalister. Og dyktige kapitalister kan naturligvis også ha et ønske om å gi noe tilbake til samfunnet. Noe av grunnen til at Hindsbo hisser seg opp, er at avtalen definitivt også vil gi – både i form av selve verkene som skal stilles ut i Fredriksen-rommet, forskningsprogrammet og utstillingsserien. Men samtidig gir den altså en ikke ubetydelig gevinst for Fredriksen-familien selv. 

Avtalen ser ut som vinn-vinn, og det høres kanskje i utgangspunktet flott ut. Men vinn-vinn er ikke veldedighet, og det skaper helt andre typer utfordringer for offentlige institusjoner som Nasjonalmuseet, som forvalter kulturarven på vegne av fellesskapet. 

Navn og rykte, ikke kroner og øre 

Det er vinn-vinn-aspektet som skiller joint venture fra veldedighetsgaver, selv om det også ved gaver er det vanlig at giveren stiller noen krav og betingelser. Kanskje ønsker giveren egenprofilering eller en viss involvering i hvordan gaven skal håndteres. Typiske krav kan være å få navnet sitt knyttet til rommet eller å sikre seg at kunsten skal vises frem og ikke havner i magasinene. 

Slike krav og betingelser har kunstinstitusjoner navigert i alle år. Stenersen-samlingen, som ble donert til Kunstmuseene i Bergen i 1971, er et eksempel. For Stenersen var det en forutsetning at det skulle bygges et eget bygg til samlingen. Det gav ham et navn og rykte, men ikke kroner og øre. 

Et ferskere eksempel er Tangen-samlingen, som skal stilles ut i den mye omtalte kunstsiloen i Kristiansand. Ved første øyekast kan kunstsiloen også virke som et «joint venture», fordi heller ikke Tangen gir kunsten som gave, og kunstsiloen skal driftes av fylket og Kristiansand by. Men her er det sentrale at Tangen har opprettet en stiftelse som er eier av kunsten, med en klausul om at kunsten i all fremtid kun skal vises frem i kunstsiloen. 

Forskjellen på disse veldedighetsgavene og avtalen med Fredriksen-søstrene er, som sagt, at kravene ikke utløser økonomisk profitt. Og det er her Nasjonalmuseet burde balansert og forstått sin egen rolle som offentlig museum bedre. 

For ja, de har gjort akkurat som de har fått «beskjed om» av politikerne, og som de stramme innkjøpsbudsjettene dessuten forutsetter: de har skaffet egne inntekter og fått det private næringslivet på banen. 

Og ja, fra museets eget perspektiv ser det sikkert strålende ut: i motsetning til en samling de får i «fanget», hvor det kanskje er mye de selv ikke ville kjøpt, får de nå selv mulighet til å påvirke hva som kjøpes inn og bestemme hva som skal stilles ut, i tillegg til at de får midler til forskning og uavhengige utstillinger. 

Men ved å fremstille det som en «vanlig» veldedighetssavtale og gjøre det til symbol for debatten om private penger i kulturlivet, står Nasjonalmuseet for en unødvendig forvirring. 

Etablere rammer

Tone Hansen og Caroline Ugelstad, direktør og kurator ved Henie Onstad Kunstsenter, etterlyser en debatt om hvordan kunstinstitusjonene kan navigere i vår tids blandingsøkonomi og fortsatt beholde sine etiske posisjoner.

Den debatten er velkommen. Med litt navigering fra Nasjonalmuseets side, kunne den – i stedet for å skremme bort potensielle private givere – bidra til å etablere noen rammer for hva slags type samarbeid offentlige museer bør inngå og gjøre det mer attraktivt å donere og låne ut. 

Hvis du vil være veldedig, må du gi bort

For private givere, som sikkert nok en gang opplever at rause gaver mottas av en sosialistisk offentlighet med utakk, ligger det kanskje også en lærdom i denne debatten: Er du ute etter veldedighet – eller er du ute etter vinn-vinn? 

For så lenge det er den siste logikken som dominerer, vil kontraktene se etter mulighet for avkastning, skattetilpasning, verdistigning og kontroll over verdiene. Det passer for sine formål, men ikke for alle. Og hvis du virkelig vil være nettopp veldedig, da må verdiene gis bort, og enhver tanke om profitt må utsettes til det hinsidige.

Innvendingen mot at skattebetalernes penger skal gå til investeringsrådgivning for milliardærer, er noe museet bør ta seriøst. Det starter med å være ærlig om hva samarbeidsavtalen med Fredriksen-søstrene er: den altså er ikke først og fremst veldedighet, men et «joint venture». 

Kanskje finnes et rom for joint ventures i kunstverdenen – men da trenger vi en debatt i forkant for å etablere rammene. Og kanskje er det ikke selve Nasjonalmuseet som skal gå først inn i slike samarbeid.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden