Nyhet

Veldig spesielle eller veldig vanlige mennesker

Det er ikke er noen spesielle trekk ved dem som engasjerer seg i HV-saken, mener Sjak Haaheim. Først og fremst er de «vanlige mennesker».

Bilde: GEIR BØE/HEIMEVERNET

JAKTEN PÅ HØYREPOPULISMEN: Hverken forsvarspolitikk, familiepolitikk, ulv eller bompenger forholder seg til den tradisjonelt viktigste skillelinjen i norsk politikk – økonomi, skatt og offentlige utgifter.

I denne artikkelserien om alternative strømninger i det norske samfunnet har jeg møtt tre mennesker som selv opplever at de ikke blir hørt av etablerte politiske sjikt eller i mediene.

Det kan dreie seg om en geografisk dissonans, at avstanden fra Oslo er såpass lang at man ikke har de samme muligheten for å bli hørt. Men når vi ser på protestene mot bompenger, virker det tvert imot som at Oslo og sentrale strøk av landet er denne bevegelsens kraftsenter.

I artikkelserien har jeg intervjuet en ulvemotstander, en representant for det såkalte «kristenhøyre» og en bompengemotstander. Isolert sett har ikke disse tre personene mye mer til felles enn at de opplever en avstand til en elite eller et meningsbærende sjikt i samfunnet. Øyvind Bæk er til forskjell fra de to andre en etablert lokalpolitiker og tidligere NRK-journalist, mens kristen-taleren Lill May Vestly og bilisten Johan Morten Nome i større grad føler seg utelukket av det gode selskap.

Det er likevel interessant at de påpeker utestengingsmekanismer som gjør at de i ulik grad sitter igjen med en opplevelse av ikke å bli hørt eller tatt på alvor.

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet om vi ser konturene av en ny form for høyrepopulisme i Norge. Ingen av de tre jeg har snakket med, vil identifisere seg med en slik merkelapp.

Høyrepopulister anklages for å spre et fiendebilde og å bidra til å polarisere samfunnsdebatten. Det er ikke noe man umiddelbart vil ha lyst til å bli tatt til inntekt for.

Samtidig ser vi tendenser til forakt for vanlige mennesker også i den politiske eliten.

Et eksempel på dette var fra podcasten Giæver og Joffen i VG, der politisk redaktør Hanne Skartveit kalte motstandere av FNs migrasjonsavtale «gærninger».

Et enda tydeligere eksempel var da Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen på Aftenpodden slo fast at «det er vondt å se på» folk som handler på salg på Black Friday. Selv kjøper hun heller på salg i sportsforretningene i januar.

Forakt kommer i mange former. Et eksempel på dette var da en representant for regjeringen i et møte med regjeringspartiene kunne rapportere fra et treff med forsvarsvenner som protesterte mot kutt.

«Veldig spesielle mennesker», sa regjeringsrepresentanten om de oppmøtte.

En tilsynelatende uskyldig kommentar, men flere i rommet reagerte. De opplevde det som en forakt for alminnelige, engasjerte mennesker.

Riktignok var temperaturen i debatten høy. På et tidspunkt måtte administrator Sjak Haaheim på hans Facebook-gruppe «Styrk Heimevernet» gå ut og advare mot å opprette militser eller skytterlag.

Det samme inntrykket får jeg befestet når jeg møter Sjak Haaheim på hans advokatkontor i Drammen. Ved siden av å være advokat, hovedsaklig i famileirettsaker, trener han Krav Maga og engasjerer seg i debatten om Heimevernet, som stadig utsettes for kutt og reduksjoner i kapasiteten.

Sjak og jeg har en lang prat. Vi snakker om forsvarspolitikk og hvordan det har blitt sånn at  sentrale forsvarsmiljøer og politiske beslutningstakere satser på et hyperteknologisk forsvar, i stedet for å sørge for at det er støvler på bakkene rundtom i kriker og kroker av landet. Heimevern er billig forsvar, argumenterer Sjak.

Han forteller om hvordan hans engasjement grydde på 2000-tallet. Selv har han bakgrunn fra Heimevernet og har ikke vært spesielt politisk engasjert. Men da han så hvordan Russland bygget seg opp i øst, ble han bekymret. Samtidig registrerte han, som mange andre, hvordan det norske forsvaret har gått gjennom en prosess hvor det å forsvare hele landet blir mindre vektlagt. Sjak er bekymret for hva det vil bety, om vi skulle se målrettede angrep på infrastruktur eller sensitive mål, såkalt hybridkrig, som mange mener er det mest realistiske scenarioet ved en eventuel tilspisning av naboforholdet til Russland.

Jeg spør Sjak om hva slags mennesker som blir opptatt av HV-saken. Selv er han sentral i en gruppe som kaller seg Folkeaksjonen StyrkHV. Han driver en Facebookgruppe som heter «Styrk Heimevernet», som har blitt en sentral kanal for forsvarsvenner som er bekymret for kutt. Her er det 23 000 medlemmer og stort engasjement. Debatten er for det meste saklig og hets og sjikane blir fjernet.

Sjak mener det ikke er noe spesielle trekk ved de som engasjerer seg. De er oftere menn enn kvinner og de er ofte i 40-50-årene eller hvert fall gamle nok til å ha minner om den kalde krigen. Men først og fremst er de «vanlige mennesker».

Men han erkjenner at mange føler seg desillusjonert. Partiene på høyresiden sier de vil styrke forsvaret, men i realiteten kutter de, mener han.

Etter møtet med Sjak blir jeg tankefull. Noen høyrepopulist er heller ikke han. Men han representerer også en bevegelse der mange, om langt fra alle som engasjerer seg har en tilhørighet på høyresiden.

Et fellestrekk for alle disse sakene, som familiepolitikk, ulv, forsvar og bompenger er at de ikke sentrerer rundt det som tradisjonelt anses for å være de vesentlige skillelinjene i norsk politikk, økonomi, skatt og offentlige utgifter. Det gjør heller ikke innvandringsdebatten, selv om offentlige tekster selvsagt er en del av temaet.

Men jo mer jeg tenker over det, jo mer overbevist blir jeg om at disse enkeltsakene og måten de behandles på i offentligheten er symptomatiske for et større samfunnsproblem. På samme måte som at innvandringskritikere gjennom tiår har blitt stemplet som mindreverdige mennesker, ser vi at de samme hersketeknikkene også brukes mot andre som oppfattes å ha standpunkt som de meningsbærende kommentatorene og de etablerte politiske sjiktene ikke kjenner seg igjen i.

Mens dette er et problem for deler av den etablerte høyresiden, kan det være en mulighet for andre. Det jeg har beskrevet i denne artikkelserien, er mennesker som fronter enkeltsaker. De er ikke nødvendigvis enige om alt. Det bør likevel være mulig å ane konturene av et større meningsfellesskap.

Noen vil kalle det høyrepopulisme. Slik det begrepet brukes i norsk debatt er det stort sett ment nedsettende. Selv vil jeg mene at hvis det å ta folks bekymringer på alvor er høyrepopulisme, finnes det større problemer.

 


Les også de øvrige artiklene i denne reportasjeserien:

Jeg – en høyrepopulist?

 

Sinnet i ulveland

 

Bompengemotstanderne

En anti-feministisk kristen-opprører

* Artikkelforfatter Lars Akerhaug  bidro til boken »Der andre tier“» av Sylvi Listhaug, utigtt på Kagge forlag i oktober 2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden