Velferdsstaten og sirenenes sang

I forsøket på å reformere velferdsstaten må vi ikke undergrave grunnmuren som den norske velferdsmodellen hviler på.

Publisert   Sist oppdatert

I forsøket på å reformere velferdsstaten må vi ikke undergrave grunnmuren som den norske velferdsmodellen hviler på.

Med utsikter til en utgiftsdrivende eldrebølge settes det rettmessig spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft. Demografisk utvikling vil kreve endringer, men tilsynelatende gode forslag om smartere og billigere velferdsordninger kan virke mot sin hensikt.

På papiret virker argumentene for mer treffsikre, inntektsprøvde velferdsordninger så åpenbare at en blir slått over hvorfor ikke alle stater har valgt en slik modell. I sin rene form ligger forskjellen mellom en universell og en inntektsprøvd velferdsordning i hvem som har rett på den. Barnetrygd kan fungere som eksempel. Ved en barnefødsel kan støtte enten gis automatisk til alle innbyggere i Norges land, eller den kan forbeholdes de som har en inntekt lav nok til at de ikke selv vil kunne gi barna sine et godt tilbud. En inntektsprøvd ordning vil på papiret sikre at støtten kun gis til de som trenger det, framfor at den sløses bort på Jens Stoltenberg, Kjell Inge Røkke og andre som har nok fra før. Til tross for forslagets umiddelbare appell er det grunn til å vokte seg for sirenenes søte sang.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her