Politikk

Velgerne følger partiet

Vi velger parti på bakgrunn av noen saker, prinsipper eller sosial identifikasjon, men like mye påvirker vårt partivalg våre standpunkter i konkrete saker. Trumps fans er et godt eksempel.

De færreste velger seg et parti å stemme på basert på helheten i politikken, langt mindre en nitidig gjennomlesning av de gørr kjedelige partiprogrammene. Det er gjerne en eller noen få saker som gjør utslaget, eller en følelse av sosial tilhørighet (tidligere var klasse ofte viktig for partivalget – ”jeg er arbeider, derfor stemmer jeg Arbeiderpartiet» – men dette har blitt mindre viktig). Når et parti først er valgt, har velgeren en tendens til å se mer positiv på dette partiets syn også i andre saker enn det som var avgjørende for partivalget. Vi kjøper en pakke – om enn ikke nødvendigvis hele pakken.

Dette er vel etablert av samfunnsforskningen, og gjort grundig rede for i Larry M. Bartels og Christopher H. Achens nye bok Democracy for realists.

Ett av deres eksempler er synet på abortloven i USA, der det før 1980-tallet ikke var vesentlige forskjeller på partiene eller deres velgere. Men så ble saken ”sortert etter parti” fra slutten av 70-tallet – partiene tok hver sin kurs, ved at republikanerne mobiliserte mot Høyesteretts avgjørelse fra 1973 som ga selvbestemt abort. En betydelig del av kvinnelige velgere graviterte til det partiet som delte deres syn – saken var altså viktigere for kvinner. For menn var det motsatt – de lot i større grad partiet de uansett støttet fortelle dem hva de skulle mene om abort.

Oversatt til norske forhold betyr dette at en som velger seg Høyre på grunn av skolepolitikken, også i gjennomsnitt vil bli mer negativ til formuesskatten og positiv til konkurranse i eldreomsorgen. En som velger seg Frp på grunn av innvandringspolitikken vil samtidig være positiv til USA, mens i Frankrike vil en som velger seg Nasjonal Front av samme grunn som regel være sterkt USA-fiendtlig, siden de to partiene uttrykker veldig forskjellig syn på USA (og markedsøkonomien), og det gjennomsyrer partikulturen. Velgerne har kanskje slike holdninger på forhånd, men det forsterkes av partiidentifikasjon.

Dette innebærer at dersom et parti skifter kurs, vil mange av deres velgere følge dem, dersom kursskiftet ikke skjer i saker som er aller viktigst for velgeren. (Da er det imidlertid store sjanser for at velgeren finner seg et annet parti, som for kvinner i eksemplet med abortsaken ovenfor).

Trumps kandidatur illustrerer dette godt. På flere områder bryter Trump veldig klart med republikansk ortodoksi. Ett av disse er handelspolitikken, der han er den mest proteksjonistiske kandidaten i manns minne. Republikanske velgere har lenge vært delt omtrent på midten i dette spørsmålet, men de aller fleste av partiets ledere, og den politikken partiet har ført, har vært frihandelsorientert. Pews undersøkelser viser et voldsomt skift i dette spørsmålet etter at Trump lanserte sitt kandidatur og ble valgt, slik figuren viser. (Andre undersøkelser viser samme retning, men med mindre utslag).

pew frihandel

Litt av dette kan kanskje forklares ved at Trump bringer nye og frihandelsfiendtlige velgere til det republikanske partiet, men dette er perifert. Det aller meste skyldes at en betydelig andel republikanske velgere, og da primært de som foretrakk Trump som partiets nominerte, har skiftet standpunkt, for å bringe det i samsvar med den pakken som Trump nå tilbyr.

Et annet område er synet på Russland og Putin. I 2012 ble Mitt Romney latterliggjort av mange på venstresiden da han pekte på at Russland var USA viktigste rival. Det hørtes ut som et ekko fra den kalde krigen. Men han hadde det aller meste av partiet sitt bak seg (og i tillegg rett). I år har Trump gjort seg bemerket med en uvanlig Putin-vennlig linje (se min artikkel om dette fra slutten av juli).

En fersk undersøkelse fra YouGov viser at mens demokratene er like negativ til Putin nå som for to år siden – hans nettotall er -54 i begge år, har republikanerne blitt langt mer vennligsinnet innstilt. For to år siden var nettotallet (altså de som har et positivt syn fratrukket de som har et negativt) -66 blant republikanerne, nå er det -27. Det meste av endringen har kommet blant dem som støttet Trump i primærvalgkampen.

Trump har altså ikke overtalt et flertall av republikanerne, men han har flyttet på mange, slik at langt flere republikanere enn demokrater nå er positive til den autoritære lederen i Kreml.

Et tredje område der Trump har brutt med partiet er i hans sterke kritikk av Irak-krigen (som han riktignok var for før den startet, men det lyver han kontinuerlig om, noe store deler av pressen lar ham slippe unna med). Dessverre kjenner jeg ikke til noen målinger fra senere enn februar i år som tar opp synet på denne krigen i dag. Men det ville være rart om han ikke har flyttet en del velgere her også. Republikanske velgere har hele tiden vært langt mer positive til Irak-krigen enn andre – i de senere år har spørsmålsformuleringen avgjort om de positive blant republikanerne har utgjort et flertall eller ikke. Dersom mange av dem nå har blitt mer negativ, vil sannsynligvis en god del av dem oppleve samme ”erindringsforskyvning” som Trump, og mene at de alltid har vært imot denne krigen.

Jeg har flere ganger kritisert blant annet mitt tidligere parti Høyre for å styre etter Gallup-prinsippet: ”Si meg hvor mitt folk går, slik at jeg kan lede det.” De er livende redde for å utfordre velgerne og mene noe det ikke er flertall for i dag. Så lenge man ikke utfordrer på kjernesakene, er dette en svakt begrunnet feighet.

Et parti har også en ledelsesrolle. Det er mulig å få velgerne til å mene noe de ikke mente før, enten gjennom saklig argumentasjon, eller gjennom denne identifikasjonen med ”eget” parti.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden