Kommentar

Velkommen, statsminister Tajik!

Bilde: Arbeiderpartiet/Flickr, CC BY-ND 2.0)

Giske er ferdig. Støre kan følge etter. Hva kommer etterpå?

Etter de siste sakene som har kommet frem, er det et tidsspørsmål før Trond Giske trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet. En ung AUF-er forteller at Giske skal ha kysset og befølt henne mot hennes vilje. Samtidig er det kommet inn varsler av nyere dato.

Hadde dette vært en straffesak, måtte vi ventet vesentlig lenger på bevisføringen, hørt Giskes forsvar i detalj, fått full oversikt over omstendigheter og nyanser. For den politiske behandlingen er det ikke avgjørende: Det er så mange historier om Giske, og såpass mange av dem er i det vesentlige enten bekreftet av flere eller innrømmet av Giske selv, at det store bildet dikterer utgangen på saken.

Fra dette publiseres kan det ta minutter, timer, dager, uker – men hvis partiet skal få ro, må det skje.

Noen vil selvsagt protestere. De mener Giske er utsatt for pressens blodhunder, at man ikke må kriminalisere klønete sjekking, eller at dette først og fremst er en maktkamp i Arbeiderpartiet. Til det er det kort å si at ja, Giske har hatt blodhundene etter seg, men så har det også vært blodspor å følge.

Og nei, vi skal ikke kriminalisere klønete sjekking, men vedvarende, grovt uforstandig sjekking i grenselandet mot misbruk av makt og posisjon vil ikke lenger bli premiert med våre høyeste tillitsverv. I hvert fall ikke i Arbeiderpartiet, og i hvert fall ikke etter #metoo. I Fremskrittspartiet sa rett nok Siv Jensen for noen dager siden på Politisk Kvarter sa om #metoo at «det aller viktigste er at vi ikke må bli så redde for dette fokuset at vi slutte å klemme». Men Trond Giske er nestleder i Arbeiderpartiet, og har kanskje gitt sin siste klem på en stund der.

Det hadde formodentlig holdt å fastslå, som Giske selv har sagt, at tilliten til Giske er sterkt svekket.

Og ja, selvsagt er det maktkamp – men det endrer lite på realitetene. Og dessuten: En av grunnene til at flere i Arbeiderpartiet tar del i en maktkamp med ønske om å få Giske ut, handler jo nettopp om hans adferd. Selv om Giske alltid har vært flink til å appellere venstrefløyen i partiet, går de politiske skillene ofte på kryss og tvers, og det er ikke alltid lett å si hva som er person, og hva som er sak.

Svekket Støre

Spørsmålet er om det holder at Giske går. Jonas Gahr Støre står svekket igjen som partileder etter denne saken. Etter en dårlig valgkamp, et katastrofalt valg og dårligere målinger deretter sto han ikke sterkt fra før.

I hele saken om Trond Giske har Støre vist frem nettopp de egenskapene som har bidratt til at han ikke har lyktes ordentlig som leder: Et fokus på prosess og balanse – i utgangspunktet positive egenskaper, som likevel for ofte fører til utydelighet og manglende handlekraft. Det fører til utsvevende støreismer som dette svaret på om han har tillit til Trond Giske: «Jeg har tillit til at han tar dette på alvor, og at han er seg bevisst det ansvaret han har fått av landsmøtet, som har valgt ham. Det er opp til ham å bevise i fortsettelsen at han er den tilliten verdig.»

Det hadde formodentlig holdt å fastslå, som Giske selv har sagt, at tilliten til Giske er sterkt svekket.

Espen Barth Eide har startet en ny politisk karriere som stortingsrepresentant, men lysten på å velge nok en utenrikspolitiker fra Oslo Vest er formodentlig betydelig redusert i partiet.

Arbeiderpartiet ganske raskt vurdere om Støre er rett mann som skal lede partiet inn i neste valgkamp. Hvis han ikke er det – og det er ingenting som tyder på at han er det – bør et bytte ikke skje altfor sent. I så fall vil Arbeiderpartiet få en nesten helt nye partiledelse.

Tynt i rekkene

Men hvis Giske og etter hvert Støre forsvinner, er det forbløffende tynt i rekkene. Arbeiderpartiets leder bør normalt ha statsrådserfaring. Men det er et stort generasjonsskifte på gang i partiet, og mange av statsrådene fra Stoltenberg II-regjeringen er ute av politikken og i realiteten ikke aktuelle. Det gjelder for eksempel Anne-Grete Strøm-Erichsen, Grete Faremo, Helga Pedersen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Bjarne Håkon Hanssen, Hanne Bjurstrøm, Sigbjørn Johnsen og selvsagt Jens Stoltenberg selv.

Espen Barth Eide har startet en ny politisk karriere som stortingsrepresentant, men lysten på å velge nok en utenrikspolitiker fra Oslo Vest er formodentlig betydelig redusert i partiet.

Anniken Huitfeldt har mer eller mindre gjort seg uaktuell som leder, ikke minst gjennom sin opptreden i Giske-saken. Og de øvrige unge og lovende – som Marianne Marthinsen og Jette Christensen – mangler statsrådserfaring.

Da er det Hadia Tajik igjen. Et lederskifte kommer i tidligste laget for henne – hun er fortsatt bare 34 år gammel – men man bestemmer ikke selv når slike muligheter byr seg. Siv Jensen var for øvrig bare 37 år gammel da hun overtok som leder i Fremskrittspartiet. Og Tajik kan bli en Ap-leder som evner å samle partiet i noen grad – blant annet ved å spenne en bro over omfavnelsen av minoriteter på den ene siden og strenge krav og streng innvandringspolitikk på den andre.

I så fall kan Giske-saken bli stående som hendelsen som ble starten på statsminister Tajik.

Tajik deler imidlertid et handicap med Støre: Hun er ikke utpreget folkelig – til tross for at hennes bakgrunn er langt fra Støres oppvekst på Oslo Vest. En ny ledergruppe i Arbeiderpartiet bør derfor ha andre som bedre representerer dette segmentet. En mulighet er å velge Jan Bøhler som nestleder, og kanskje runde av med Marianne Marthinsen, som bringer inn en dose økonomisk realisme.

Velkommen, statsminister Tajik

Det vil selvsagt være bittert for Jonas Gahr Støre å bli den eneste Arbeiderparti-lederen siden 1923 – ved siden Reiulf Steen – som ikke blir statsminister. Men saken er den at slik det ser ut nå, vil Støre ikke bli statsminister selv om han fortsetter til 2021. Det er selvsagt hasardiøst å spå så langt frem i tid, og meningsmålinger har svingt dramatisk før og vil gjøre det igjen. Men alle Støres positive egenskaper til tross er det vanskeligere og vanskeligere å se hvordan de skal oppveie de negative når sosialdemokratiet er inne i en dyp krise i det meste av den vestlige verden.

Med det rette laget rundt seg kan Hadia Tajik ha bedre muligheter for å lykkes. I så fall kan Giske-saken bli stående som hendelsen som ble starten på statsminister Tajik.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden