Bøker

Vellykket demokratisering krever en velorganisert høyreside

Eliten som bebodde slottene rundt om i Europa, hadde mye å tape på demokratiseringen.

Bilde: Pixabay

NY BOK: En Harvard-statsviter viser hvorfor sterke konservative partier som tar vare på den gamle elitens interesser, er nødvendige for vellykket overgang til demokrati.

Det er liten tvil om at adelen og aristokratene som satt på de storslåtte godsene sine rundt omkring i Europa på 1800-tallet, kunne styre sin begeistring da kravene om demokratisering og allmenn stemmerett begynte å gjøre seg gjeldende på kontinentet. De fryktet et pøbelvelde med ekspropriasjon av eiendommene sine og i verste fall galger og giljotiner. Og frykten var tilsynelatende velbegrunnet. I et system der enhver fattig stakkar hadde like mye å si som baroner og grever, innså de formuende at den ikke-formuende klassen på grunn av sitt overveldende flertall lett ville knuse dem i stemmelokalene. Dette fikk mange med motsatt ideologisk tilbøyelighet, for eksempel Friedrich Engels, til å spå at den tiltagende demokratiseringen uunngåelig ville bringe med seg en sosialistisk revolusjon der fremme. Folk flest var jo hverken landeiere eller kapitalister, men enkle bønder og arbeidere.

NY BOK

  • Daniel Ziblatt
  • Conservative Parties and the Birth of Democracy
  • 427 sider
  • Cambridge University Press, 2017

Viktig å være forberedt

Noe revolusjonært blodbad ble det som kjent ikke helt i den vestlige delen av Europa. Isteden greide man i noen land å gjennomføre en fredelig og stabil overgang til et demokratisk samfunn. I andre land ble overgangen langt vanskeligere. Her gikk noen av de dystreste spådommene i oppfyllelse, på den måten at den formuende klassen ikke så noen annen utvei enn å gripe til skitne triks for å forsvare privilegiene sine. Dette inkluderte valgfusk, blokkering av demokratiske reformer samt makt- og våpenbruk.

I Europa går det et hovedskille mellom de protestantiske landene i nord, der overgangen forløp fredfullt og de katolske landene i sør som strevde atskillig lengre med å skape stabile demokratier, og som på noen måter fremdeles gjør det. Tyskland frem til 1945 er her selvsagt det mest åpenbare unntaket, et unntak som viser at det trolig kunne gått annerledes også i nabolandene.

En ny, svært teknisk og grundig argumentert bok fra Harvard-statsviteren Daniel Ziblatt legger avgjørende vekt på rollen partiene som representerte den gamle aristokrat-eliten, spilte, for å forklare hvorfor Storbritannia kunne gjennomføre en trygg overgang til demokratiet, mens Tysklands politiske system degenererte til kaos og etter hvert til nazisme og krig. Den viktige variabelen han vil frem til, handler om hvor godt organisert og forberedt de konservative kreftene i samfunnet var, når stadig flere fikk stemmerett.

Kort fortalt hadde de britiske konservative et landsomfattende partiapparat, en aktiv grasrot og en tilstrekkelig grad av ideologisk samstemthet allerede før de viktigste demokratiske reformene ble gjennomført. Dette fikk de sjansen til å bygge opp gradvis fra første halvdel av 1800-tallet, og frem til alle menn fikk stemmerett i 1918. Ziblatt bruker regresjonsanalyser flittig, for eksempel til å isolere effekten av aktiviteten til The Primrose League i Storbritannia, en frivillig organisasjon som arrangerte sosiale sammenkomster og drev grasrotarbeid, samtidig som den spredte konservativ ideologi og budskapet om Gud, konge og imperiet.

I Tyskland hersket det derimot splittelse på høyresiden, mellom katolikker og protestanter, mellom storbønder og landeiere på den ene siden og et mer urbant handelsborgerskap på den andre, og mellom moderate og mer radikale høyrekrefter. Et svakt organisert konservativt parti kunne til slutt ikke forhindre at de mest reaksjonære, anført av mediemogulen Alfred Hugenberg, kuppet partiet fullstendig mot slutten av 20-tallet, og til slutt innledet det fatale samarbeidet med nazistene. I Sverige var til sammenligning Moderaternas forløper, Allmänna valmansförbundet, robust nok til å ekskludere hele ungdomsorganisasjonen med 40 000 medlemmer, etter at høyredreiningen der hadde gått for langt.

Isolert effekt av organisering

Ziblatt mener at dette gjelder allment. En vellykket demokratisering skjer ikke uten at kreftene som representerer de tradisjonelle elitene, har selvtillit til å gi seg i kast med alle risikoene som allmenn stemmerett innebærer. (Det har de åpenbart ikke i store deler av tredje verden i dag.) Denne selvtilliten kommer ikke bare på grunn av egen organisering, men trolig ikke før samfunnet selv allerede er nokså utviklet. Man må trolig ha en nokså godt beskyttet privat eiendomsrett, de må være en viss grad av økonomisk fordeling i samfunnet fra før samt en grunnlov som sikrer mindretallets rettigheter. Et kart i Ziblatts bok viser at anklagene om valgfusk i Tyskland mellom 1871 og 1914 ble stadig flere jo lenger ut på landet og lenger øst man kom, trolig altså der etterdønningene etter føydaltiden med mektige landeiere som hadde mye å tape, var sterkest. Dette er nok en grunn som kommer i tillegg til den dårlige interne organiseringen, som gjorde at Tysklands borgerskap så seg nødt til å kjempe mot demokratiseringen.

Samtidig viser Ziblatts at det ikke er umulig å isolere effekten av høyresidens organisering, profesjonalitet og enhet. De latinamerikanske landene der konservative partier ble dannet før massedemokratiet ble innført – Chile, Colombia, Costa Rica og Uruguay – har hatt mer stabile demokratier og ikke de stadige statskuppene som har preget resten av regionen. Revolusjoner som utgjør klare brudd med de tidligere ikke-demokratiske makthaverne, svekker nemlig sjansen for at demokratiet skal overleve. Ziblatt viser et sted til forskjellen på Egypt og Tunisia etter den arabiske våren. I førstnevnte land ble Mubaraks parti oppløst og tidligere ledere ble nektet å stille til valg. I Tunisia fikk derimot tidligere tilhengere av den styrtede presidenten Ben Ali, anledning til å delta i koalisjonen som ble klar valgvinner i 2014.

Dagens situasjon

Har alt dette noe å si for dagens situasjon i ferdig-demokratiserte land? Journalisten David Frum, som blant annet har vært taleskriver for George Bush den yngre, har brukt Ziblatts bok til å vise til hvordan Republikanerne var for dårlig organisert til å hindre overtakelse fra radikale krefter i form av Donald Trump. Som i Tyskland på begynnelsen av 1900-tallet, men i motsetning til Allmänna valmansförbundet eller britiske konservative, kunne ikke en porøs konservativ partiorganisasjon motstå radikale krefter fra utsiden. Frum skriver at «svakheten til det republikanske partiet – og dets feige underkastelse for egoet, ærgjerrigheten og viljestyrken til én mann – fremstår nå som den alvorligste umiddelbare trusselen mot det amerikanske demokratiet, en lærdom fra det nittende århundret med skremmende nærhet til det tjueførste».

Ziblatts bok sier mye om hvor viktig den organisatoriske styrken er, men imidlertid lite om hva slags konservativ politikk det har lønt seg å arbeide for. En velfungerende organisasjon med sterk grasrotforankring vil uunngåelig måtte føre en politikk som vekker appell på bakkeplan. Dagens republikanere i USA synes å ha mistet kontrollen over grasrota ved å ha en økonomisk politikk som ikke bare vekker begeistring. Den markedsliberale skattekuttpolitikken har ikke vært tilpasset de brede massene. Det har i alle fall vært et utbredt inntrykk blant velgerne. Slik åpnet det seg et tomrom som kunne utnyttes av Trump med sine krav om proteksjonisme, motstand mot trygdekutt og drastiske tiltak mot ulovlig innvandring.

Samtidig kan det argumenteres for at evnen til å kombinere politikk med appell med en sammensveiset organisasjon, gjør at de konservative i Storbritannia også i dag peker seg positivt ut. Høyredreiningen i form av Brexit-valget har ført til indre turbulens i partiet, men ikke til noen krise og splittelse. Samtidig har de høyrepopulistiske utfordrerne i Ukip blitt fullstendig nøytralisert.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden