Debatt

Venezuela er ikke en lekegrind

Hvordan det er mulig å bli sjarmert av en mann i uniform hvis retorikk lignet mest på det vi ser hos autoritære påfugler som Trump, spør Bård Larsen.

Bilde: Wikipedia

Espen Goffeng reduserer debatten om Venezuela til en liten fight om hjemlig hegemoni.

Espen Goffeng skriver i Minerva om sin støtte til chavistene i Venezuela. Han angrer bare sånn halvveis, forteller han. Vel, det er greit det. Akkurat dette tvisynet er sikkert noe han deler med andre som støttet opp om Chávez og etter hvert også Maduro.

Goffeng skal ha honnør for i det minste å si noe. De fleste hjemlige chavister har valgt å tie stille. Noen har til og med fjernet hyllesten fra nettet. Men Goffengs tekst er ikke veldig imponerende. Den er sarkastisk i tonen og det går mye tid til stråmenn og whataboutism. Og så gjør han som sagt et nummer av at han egentlig ikke angrer.

Siden Goffengs tekst er såpass opphengt i whataboutism, kan vi jo se det på denne måten (pun intended): Hvorfor skulle Pinochets støtter angre, all den tid Chile opplevde en økonomisk vekst andre land i regionen bare kunne drømme om? Forskjellen på Pinochet og Chávez er jo også den at Pinochet faktisk leverte i den økonomiske politikken, mens Venezuela er konkurs. Hvor vil Goffeng bo, i Chile eller Venezuela? Man måste jämnföra.

Vel, anger er egentlig uinteressant. Angre er noe man kan gjøre hos presten. Det som burde være interessant for den som trår feil er å gå ideologisk til verks og finne ut av hva som skar seg og hvorfor. Der kommer Goffeng til kort.

Goffeng ble sjarmert av Chávez, hevder han. Hvordan det er mulig å bli sjarmert av en mann i uniform hvis retorikk lignet mest på det vi ser hos autoritære påfugler som Trump eller Duterte?

Historisk sett var støtten til chavistene bare en forlengelse av den utenrikspolitiske posisjonen til den radikale venstresiden under den kalde krigen. Det fantes ikke det sosialistiske diktatur som ikke ble omsvermet og bortrasjonalisert. Bisarre regimer der befolkningen ble kultivert som biomasse, som i tur og orden gikk i dass. For sånn blir det med ideologier der individer bare er abstrakte størrelser som går opp i en høyere enhet, gjerne omtalt som folket.

Agitpropen og personkulten rundt Chávez, var ikke det noe som minnet om noe som har skjedd tidligere?

Det demokratiske underskuddet ble enten fornektet, eller bortforklart. Det siste nøyaktig langs de samme linjene som Goffeng skriver ned i kommentaren sin: Fordi USA! Et regime kan altså ikke være autoritært helt på egen hånd. I alle fall ikke om det er sosialistisk.

Derfor var det litt overraskende at regimet til Chávez nesten umiddelbart ble geniforklart. Siden den kalde krigen var over, altså.

Selvfølgelig er skuffelsen naiv. I ettertid har den demokratiske og liberale optimismen som oppsto etter murens fall vist seg å være både overdrevent hegeliansk og blind for menneskers irrasjonelle tilbøyeligheter. Trump i Det hvite hus? Who would have thought?

Sånn sett er det altså ikke noe nytt med Chávez. Agitpropen og personkulten rundt Chávez, var ikke det noe som minnet om noe som har skjedd tidligere?

Goffeng skriver om sult i Venezuela som om Chávez utryddet den. Men sult var ikke et problem i Venezuela i tiden før Chávez. Når Goffeng skriver om sult, er det nok heller matvareknapphet og underernæring han viser til. Det er ikke identiske størrelser. Leiv Marsteintredet har skrevet om det her.

Like fullt er Goffeng sarkastisk: «Det med sulten fikk jo også omtrent en tidel av oppmerksomheten som ble gitt da butikkene gikk tomme for dopapir. Men det skar seg jo etter hvert, det hele. Det ser vi klart og tydelig nå.»

Det stemmer ikke at fattigdomsbekjempelsen til Chávez ikke fikk stor oppmerksomhet. Akkurat dette var selve dreieskiven i svermeriet for Chávez og noe også høyrekritikerne erkjente. Vi skal selvfølgelig ikke kimse av knapphet på mat og vitaminer eller latinamerikansk fattigdom i det hele tatt, men all den tid Goffeng skriver en slags oppsummering av sin egen begeistring, hører det med til historien at regimet han en gang jublet for, har ført landet inn i reell sultproblematikk. Krisen i Venezuela er historisk, og uten kontemporært sidestykke.

At mangelen på dopapir ble en sak er sikkert lett å gjøre narr av, men kan nok by på en ganske basal eksistensiell krise. For øvrig er dopapirmangel et utykk for systemkrise som ligner den vi har sett i andre sosialistiske drømmefabrikker. Hva slags sosialisme pådrar seg en befolkning som vandrer på vår jord med sår rumpe?

Omfanget av den sulten og undernæringen Venezuela opplever i dag er derimot noe nytt i den delen av verden, i vår tid. Og det er resultat av en villet politikk.

Goffeng gjør teksten sin til en lang sarkasme over hva Civita og Minerva har ment om Venezuela. Vel, Civita og Minerva fikk stort sett rett. Ikke fordi vi er klarsynte eller gode gamblere, men fordi det var rimelig innlysende (duck test).

Goffengs hovedanliggende i Minerva ser ut til å redusere chavismen til en polemisk ideologikamp mellom høyre og venstre i politikken, som om landet Venezuela og dens innbyggere ikke er av denne verden med mennesker av kjøtt og blod. For det er vel det dette egentlig handler om?

Hvis Goffeng mener noe annet, ville det være interessant å høre hva han mener om folkekjære som Putin, Erdogan, Orban eller Trump.

Så vidt meg bekjent er det bare ytre venstre som har gått god for Chávez, mens kritikerne fra tidlig av besto av det store spekteret av demokrater. Det skulle da også bare mangle. De så en brautende caudillo. Den som har liberaldemokratisk intuisjon vil alltid være på vakt mot demagoger som snakker på vegne av folket, om the winner takes it all, om «sosialisme eller døden» og utroper sine motstandere til folkefiender. Enn si bevæpner sine tilhengere. Bakgrunnen for Goffengs tankefeil får vi servert når han skriver fritt om demokratiforståelse.

«Demokrati er ikke en samlebetegnelse på «alt jeg/vi liker», skriver Goffeng:

«Du trenger ikke like noe for at det skal være demokratisk. Det er en sannhet som den norske høyresiden ikke alltid svelger, spesielt når det kommer til Chávez.»

Joda, det stemmer at demokratiske valg kan gi seierherrer vi ikke liker, men i tilfellet Chávez blir jo kritikken å rette baker for smed. Årsaken til at så mange advarte mot Chávez var jo at man så en vordende tyrann i ham.

Det er som kjent fullt mulig å ødelegge et demokrati med demokratiske midler … til å begynne med. Ifølge Goffeng gjør det «vondt i ethvert Civita-hjerte å anerkjenne» at Chávez ble valgt av et flertall i folket.  Javel? At despoter er populære er ikke noe nytt, men det bør vel også påkalle frustrasjon for enhver demokrat?

Hvis Goffeng mener noe annet, ville det være interessant å høre hva han mener om folkekjære som Putin, Erdogan, Orban eller Trump.

Dessverre glir Chávez og Maduro rett inn i den tragiske latinamerikanske tradisjonen. Likevel var de helter for en del av våre hjemlige venstresosialister. Tilsynelatende velstandsøkning brukes oppskriftsmessig som motargument mot anklager om demokratisk underskudd. Andre avviser fullstendig slike anklager.

Det er et faktum at samtlige sosialistiske stater har forfalt til diktatur. Men i stedet for å foreta en ideologisk oppvask etter at gamle helter havarerte, gikk klakørene ubesværet videre. Havariene ble i langt større grad oppfattet som arbeidsuhell eller resultat av feiltolkninger, enn at det kunne være en sammenheng mellom sosialismens autoritære praksis og ideologien som lå bak. De samme sosialistene hevdet å være frihetlige og demokratiske her hjemme.

Latin-Amerikas historie er i stor grad historien om despoter, nepotister og korrupsjon.

Goffeng raljerer også over at noen skal ha hevdet at Venezuela var det farligste sted på jorden. Har noen sagt det, eller blander Goffeng dette med at Caracas tidlig under Chávez ble regnet for å være en av de farligste hovedstedene på planeten, altså med en skyhøy mordrate? Det er jo sant.

Spørsmålet er hvorfor deler av den radikale venstresiden fortsetter å applaudere venstreregimer med åpenbart demokratisk underskudd. Ser de noen gang til den økonomiske realismen hos revolusjonære eventyrere? Hva kan konsekvensen bli for menneskene som lever der?

Eller som en latinamerikansk ambassadør spurte meg for en stund siden: Hva er det med den norske venstresiden og deres solidaritetsorganisasjoner for Latin-Amerika? Hvorfor er de så markedsfiendtlige når det er investeringer, arbeidsplasser og innovasjon vi virkelig behøver?

En plausibel årsak er en den romantiske begeistringen for revolusjonært lingo, særlig fra latinamerikanske «frigjøringshelter». På den måten fylte sprø typer som Hugo Chávez og Evo Morales (president i Bolivia) et tomrom i venstresosialistenes verdensbilde. Hos Goffeng fikk Chávez en særlig høy stjerne da han «viftet bort svovellukten han mente at George Bush hadde lagt igjen der noen dager tidligere» i FNs generalforsamling. Det gjorde i og for seg Gadaffi også. Var det også gjevt?

Selv ikke da Chávez begynte å bevæpne en egen revolusjonsmilits ble varsellampene tent. Audun Lysbakken skrev at «solidaritet med Venezuela blir viktig framover, hvis ikke også vår tids forsøk på latinamerikansk frigjøring skal bli stoppet av de reaksjonære kreftene som står klar til å tre fram fra skyggene hvis sjansen byr seg.»

Latin-Amerikas historie er i stor grad historien om despoter, nepotister og korrupsjon – både til høyre og venstre, men mest til høyre, omtrent slik Goffeng selv tegner det latinamerikanske kartet.

Saken er at deler av venstresiden etter all denne tiden ikke har lært seg å avsløre røde sjarlataner, eller forutse dårlige nyheter i eget reir.

Det siste er nok en vesentlig forklaring på venstresidens dragning mot revolusjonære eksperimenter.  Men det er fortsatt et syltynt argument, i alle fall fra et demokratisk ståsted, å omfavne og fremelske et autoritært styresett på grunnlag av dets uttalte fiender.

Det er altså her det skorter, for hvordan skulle Latin-Amerika være tjent med enda et undertrykkende regime, eller et nytt Cuba, om ikke for å stikke fingeren i øyet på den onde imperialismen? Som Goffeng åpenbart vet, flykter befolkningen over grensene, mens briller i dag er en luksus vanlige folk ikke har råd til lenger.

Saken er at deler av venstresiden etter all denne tiden ikke har lært seg å avsløre røde sjarlataner, eller forutse dårlige nyheter i eget reir. Det er bare å ringe med bjella og vifte med det røde flagget, spe på med mantraer om de fæle gringoene, så kommer Pavlovs hunder halsende.

Noe som minner om et av de beste sitatene som Einstein antagelig aldri har sagt:

Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Det var akkurat slik det også skjedde med Chavez’ sosialisme for det 21. århundre, og da burde vel Goffeng, som ellers er en kritisk fyr, være litt forlegen i stedet for å skryte av at han synes det er moro å stikke fingeren i øyet på hjemlige borgerlige. Det er en tid og et sted for alt. Dette er feil stamina.

Goffeng promoterer teksten sin på Facebook som følger: «Jeg har lenge lurt på om Minervas server ville takle en tekst om Hugo Chávez som ikke er 100 prosent fordømmende, eller om den ville oppleve en eksistensiell, digital krise. Klarer den en slik tekst uten at ordet «diktator» brukes åtte ganger, og uten at UPS-en eksploderer? Jeg tenkte jeg skulle teste det i denne månedens spalte, nå som vi har fått mannen litt på avstand.»

Goffeng gjemmer seg bak noen han tror han kan redusere debatten til.

Goffeng er altså ute i feltarbeid der han vil prøve ut høyrevridd impuls med venstrevridd stimuli. Akk, ja. Selv tenker jeg mer praktisk her, for eksempel at slike tekster Goffeng etterlyser har kommet i et ståkandes kjør i alle medier, også i Minerva – fra Chávez spede begynnelse til han gikk under torva, videre under Maduro – helt til det ikke gikk lenger: til da landet kollapset, butikkene gikk tomme, folk begynte å sulte på ordentlig, folket forsvant over grensene, keiseren tok alt og staten kjøpte olje fra erkefienden for så å dele den ut gratis. I dag er det bare en håndfull som holder ut. Men det var ingen demokrater som gikk av skaftet av over skriveriene.

Selv da chavistene ville kaste Oslo Freedom Forum eller Klassekampen snøyt Civita for et debattmøte i ettertankens navn, beholdt vi roen sånn noenlunde.

All denne slitsomme verdensmanikeismen kan være underholdende. Vi har alle vår skjerv av den. Men er ikke tilfellet Venezuela litt for deprimerende til bruk for å hovere over eget nederlag? Goffeng gjemmer seg bak noen han tror han kan redusere debatten til. En liten fight om hegemoni: «Takk for kampen, det var moro så lenge det varte.»

Goffeng må gjerne ta en ny runde, for å erte litt. Hvis han føler behov for å riste ordet diktator åtte ganger ut av oss som mente at chavismen var diktatur in spe, så står han selvsagt fritt til å gjøre det. I Minerva.

Men åtte ganger får du ikke, Espen. Det er ikke nødvendig, virkeligheten er som den har blitt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden