Kommentar

Venstre bør gjøre som Macron

Bilde: Pixabay

Og med det plassere seg tydeligere på vår tids kanskje viktigste politiske akse: aksen mellom nasjonalisme og «globalisme».

Det hører til valgsyklusens faste rytme. Man rekker knapt høre det første oppspillet til valgkamp, før min indre klagesang begynner å spille: Det ser mørkt ut for Venstre. Igjen.

Venstre er partiet jeg endte med å gi stemmen min til da jeg som ung student skulle velge politisk parti for første gang. Omtrent uten unntak har jeg også siden stemt på partiet som (ifølge Jan Arild Snoen) alle snille mennesker en eller annen gang har stemt på, men alle kloke mennesker har sluttet å stemme på.

Så, Snoen: Det er bare å beklage at jeg ennå ikke har blitt klok.

Det er ikke nytt at det går dårlig for Venstre – vi skal tilbake til 1965 for å finne sist gang partiet bikket ti prosent. Likevel ser meningsmålingene ekstra nedslående ut i år: I gjennomsnittsmålingene hos pollofpolls.no har partiet ligget sammenhengende under sperregrensen siden mars i år. Ifølge meningsmålingene har Venstre nå mistet seks av ti velgere siden forrige stortingsvalg, og partileder Trine Skei Grande tror det er de mange klimakampene med regjeringen som har kostet partiet dyrt.

Men i stedet for å analysere hvorfor det ser ut til å ha gått galt (igjen), vil jeg hente frem Venstre-velgeren i meg: Det er ikke for sent. Venstre kan fortsatt gjøre et byks frem mot valget. Men én ting er sikkert: å fortsette i samme tralten som før, ser ikke ut til å gjøre susen.

Når både konservative og sosialdemokratiske partier forsøker å demme opp for høyrepopulister, faller de liberale sakene ut av dagsordenen.

Liberale sentrumspartier har de siste årene hatt problemer i mange land. I Storbritannia er LibDems, som hadde 23 prosent oppslutning og satt i koalisjonsregjering så sent som etter valget i 2010, nærmest utradert. I Tyskland falt det liberale partiet FDP ut av Bundestagen i 2013, etter å ha sittet i koalisjonsregjeringer i store deler av etterkrigstiden. Når både konservative og sosialdemokratiske partier forsøker å demme opp for høyrepopulister, faller de liberale sakene ut av dagsordenen, og det er lett å bli defensiv.

Men Emmanuel Macron har vist at det er mulig å lykkes i det liberale sentrum. Venstre bør gå inn for å bli svaret på Macrons En Marche her til lands: like liberale, men mer moderne, mer realistiske, mer globaliseringsvennlige og tydeligere plassert på vår tids kanskje viktigste politiske akse: aksen som går mellom nasjonalisme og «globalisme».

Bli globaliseringspartiet

I Norge har vi heldigvis vært skånet for den mest aggressive nasjonalismen vi har sett i enkelte andre land: Det finnes ingen norsk Donald Trump, og Venstre stiller ikke som motkanidat til Front National, slik Macron gjorde.

I Norge har vi ikke noe parti som fyller plassen til den motpolen Macron var. Det kunne vært Venstre.

Men både i Fremskrittspartiet og Senterpartiet ser vi tendenser til en populistisk nasjonalisme, selv om sistnevnte hardnakket vil nekte for det. Og Arbeiderpartiet og Høyre må forsvare flankene – vise at joda, de vil også støtte norsk kultur og den faglærte arbeideren og de vil ikke snakke høyt om EU og knapt nok om EØS, hvis de kan slippe det. I Norge har vi ikke noe parti som fyller plassen til den motpolen Macron var. Det kunne vært Venstre.

Det som skjedde før valget i Frankrike, og til dels også i Nederland, var at populismen fikk en globaliseringsvennlig motstemme, som klarte å engasjere folket. Macron klarte å formidle hva det europeiske fellesskapet, med liberale verdier som grunnprinsipp, kan bety i en verden der konfliktlinjene ikke lenger bare handler om økonomi og territorier, men om verdier.

Han aksepterte ikke premisset om at globalisering og avindustrialisering skyldes virkelighetsfjerne eliter i Brussel. Endringene skyldes i stor grad teknologisk og strukturell endring. Vi kan velge å møte dem med politikk som både gjør oss konkurransedyktige og gir et sikkerhetsnett; eller vi kan la det være.

Venstre kan være partiet som omfavner globaliseringen, snarere enn å rømme fra den.

Venstre kan være partiet som omfavner globaliseringen, snarere enn å rømme fra den. Det vil, for eksempel, innebære å si et tydelig ja til EU. Det er lenge siden noe norsk parti har orket å være en tydelig stemme her. Fremtiden kommer til å trenge europeisk overnasjonalitet for å møte klimautfordringer, for å sikre god regulering av selskaper som Google og Facebook, for å konkurrere innen forskning og teknologi og for å sikre Europas yttergrenser.

Men i fravær av politisk lederskap og med en usikker utvikling i verden er det mindre enn 20 prosent av befolkningen som sier ja til EU. Likevel kan du regne med at de som ville gjort det, er blant dem som kunne stemt Venstre. Hvorfor ikke gå inn for å kapre dem?

Vær moderne

Noe av det som fikk meg til å sperre opp øynene en av de første gangene jeg leste om Macron, var beskrivelsen av hovedkvarteret til En Marche: der satt man på gulvet med iPader og andre elektroniske duppeditter, og det virket mer som et start-up-lokale i Silicon Valley enn som et partihovedkvarter i tradisjonelle Frankrike.

Sikkert fylt til randen med folk fra «kreative bransjer» og konsulenter og tech-folk, og alt som anti-globalister fra ytre venstre til ytre høyre ser på som den rake motsetningen til «folk flest».   

Likevel er det langt fra dette «techy» bildet til de reformene han går inn for å gjennomføre, som er dyptgripende reformer for å få franske bedrifter og arbeidsplasser på beina igjen for fremtiden. De innebærer ganske drastiske inngrep i arbeidsmiljøloven og skattekutt for bedrifter, for å gjøre det lettere å starte og drive selskaper, og ikke minst lettere å ansette folk.

Det norske arbeidsmarkedet er på mange måter bedre stilt enn det franske, og har mindre behov for dyptgripende reformer. Men det Macron har skjønt, er at å være moderne ikke er det samme som å snakke med store ord om at tech-selskapene skal redde verden. For at bedrifter skal utvikle seg, enten det er innen teknologi eller ikke, må nemlig vilkårene for at de skal kunne gjøre det, være der.

Hvis ikke skjer det som vi har sett i Norge: Tech-miljøet – og en og annen politiker – snakker om den fjerde industrielle revolusjon og livet etter oljen. Det drysser med store ord, svevende termer og Innovasjon Norge-penger, mens de beste bedriftene flagger ut til Silicon Valley.

Venstre har lenge vært småbedriftenes parti. Det har ikke vært det mest sexy frieriet overfor velgere, men det er likevel et grunnlag der: Venstre kunne blitt partiet for innovasjon og et fremtidsrettet, norsk næringsliv. Og da mener jeg ikke først og fremst småbedrifter i distriktene, slik de tradisjonelt har vært, men også bedrifter – både store og små – i urbane kunnskapsmiljøer. Et liberalt parti som Venstre bør være de første til å skjønne at innovasjon skjer i bedriftene selv, og at staten ikke bør legge føringer, men ta vekk hindringer.

Det må da finnes nok av miljø- og klimabevisste velgere der ute som irriterer seg over MDGs symbolpolitikk.

Her tror jeg også Venstre har mange miljøbevisste velgere å hente: Sakseierskapet partiet tidligere hadde på miljø, har i stor grad blitt tapt til MDG. Men det må da finnes nok av miljø- og klimabevisste velgere der ute som irriterer seg over MDGs symbolpolitikk. Som ikke mener miljøpolitikk er ensbetydende med venstresiden, og vil se miljø og klima inkluderes i næringslivet.

Vær realistiske

Til slutt bør Venstre lære av Macron når det kommer til å i det minste prøve å være realistisk. Nå skal det sies at den franske presidenten knapt er i gang med perioden sin, så det blir vel feil å gi ham ros for et realistisk program før han har gjennomført noe som helst. Men han har i det minste ikke gitt inntrykk av noe annet enn at de reformene Frankrike står overfor, blir vanskelige.

I Venstres partiprogram er det derimot lite som er vanskelig: Snoens artikkel beskriver det som landets lengste ønskeliste, og når jeg blar gjennom programmet, kan jeg ikke gjøre annet enn å stemme i. Det ser virkelig ut som partiet har et retteprogram som fjerner alle setninger som ikke har et «styrke», «øke» eller «satse på» i seg.

Det er ikke bare Venstre som sliter med å velge mellom pose og sekk her til lands, tvert imot. Vi har tross alt, for eksempel, en borgerlig regjering som gikk til valg på en mer ansvarlig økonomisk politikk, men som har brukt historisk mye penger.

Partiet som er først ute med å tynne hardt i rekken av «styrke», «øke» og «satse på» i programmet, kan oppdage at det faktisk finnes et velgermarked også for det.

I en partiflora der partiene konkurrerer i overbud, hvorfor ikke reklamere offensivt for realisme? Venstre er for eksempel det eneste parti som vil justere den særnorskt gunstige sykelønnen. Er du et tredveprosentsparti, er det forståelig at kutt er en defensiv sak i et fortsatt oljedopet Norge. Er man et sperregrenseparti, må man gjøre defensive saker til offensive utsalg. Budsjettene kommer til å bli strammere fremover. Partiet som er først ute med å tynne hardt i rekken av «styrke», «øke» og «satse på» i programmet, kan oppdage at det faktisk finnes et velgermarked også for det.

Realismen må trenge inn også i innvandringspolitikken for Venstres del. At de som liberalt parti, har en innvandringsliberal ryggmargsrefleks, er helt naturlig. Men partiet hadde tjent på å bruke mer tid på erkjennelsen om at fri innvandring er umulig i praksis, også overfor potensielle velgere. For å møte populismen, må også ta de utfordringene som ligger bak populismen på alvor. Det gjelder alt fra manglende tillit til politikere, til kulturelle verdikonflinkter som følge av økt innvandring. Også idealisme og snillisme er mer overbevisende hvis den er nyansert, og tør å være tøff der det trengs.

Vær urbane

Et Venstre som omfavner globale muligheter og europeisk samarbeid, går inn for kutt i sykelønnen som eneste parti og kutt i formueskatt og andre lettelser for å virkelig vise at man mener at Norge trenger mindre stat og mer verdiskaping fremover, vil raskt beskyldes for å være et parti for høyt utdannede i byene, snarere enn for «folket» i «distriktene».

Men også velgere med mastergrad som bor i by, er folk.

Men også velgere med mastergrad som bor i by, er folk. Og de velgerne Venstre har igjen i distriktene, er uansett relativt liberale, selv om dette utgjør en av konfliktaksene internt i partiet. Venstre bør derfor om noe omfavne anklagen og stå frem som et tydelig urbant parti.

Venstre kunne overlevd en slik transformasjon, nettopp fordi de er et lite parti. Macron bygde En Marche fra ingenting på fjorten måneder. Det er ikke mulig i Norge, hvor de store partiene tross alt nyter langt større tillit i befolkningen. Men Venstre, med så liten oppslutning, har både muligheten til, og absolutt ingenting å tape på, å revitalisere seg nå. Greier de det, kan vi se for oss at Venstre kan vinne høyt utdannede velgere både fra Høyre og Arbeiderpartiet og MDG.

At Venstre har de minst lojale velgerne av alle, er sant, men det er også det partiet flest sympatiserer med. Så her kan alt skje.

I stedet for å gå for en slik linje, tydelig på verdier, virker det som Venstre fortsetter å fokusere på enkeltsaker: skole og miljø. Når de mister sakseierskapet på disse feltene, som de til dels har gjort, står de igjen med ingenting.

Så Trine & co: Gjør som Macron. Start med verdiene, og gå for de urbane velgerne, de som tenker globalt, som vil ta tydelig avstand fra populismen, men likevel mener at den må tas på alvor. Vi er kanskje ikke mange. Men jeg er ganske viss på at vi er flere enn 3,9 prosent.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden