Politikk

Venstreakademias hemmeligheter

Anders Jupskås og Ketil Raknes leverer politisk motivert forskning om FrP. Partiet plasseres i bås med ekstreme partier de har lite til felles med, og forfatterne underslår fellesskapet med mer stuerene partier som det danske Venstre.

Anders Jupskås og Ketil Raknes leverer politisk motivert forskning om FrP. Partiet plasseres i bås med ekstreme partier de har lite til felles med, og forfatterne underslår fellesskapet med mer stuerene partier som det danske Venstre.

Mange bøker har blitt skrevet om høyrepopulisme og høyrepopulistiske partier i Europa. Noen forfattere er anstendige nok til å påpeke at de såkalte høyrepopulistiske partiene er en mangeslungen gruppe, hvor det norske Fremskrittspartiet ikke nødvendigvis passer inn. Men ikke alle. I Norge lever politisk motivert forskning i beste velgående i form av Anders Jupskås Høyrepopulisme i Norden og nå siste skudd på stammen; SV-rådgiver Ketil Raknes Høyrepopulistenes hemmeligheter.

I stedet for å bringe noe nytt til diskusjonen, tråkker Raknes videre på den stien som allerede er tråkket opp av venstresidens forskere: Fremskrittspartiet settes i bås med Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og det nederlandske Frihetspartiet. Problemet er bare at dette er en heterogen politisk blanding. Raknes hopper bukk over det faktum at partiene verken er hverandres søsterpartier eller omgås. Og viktigst av alt, deres politiske programmer har ikke stort mer til felles enn nær sagt enhver sammenrasket blanding av fire tilfeldige partier fra fire europeiske land.

Arbeiderpartiet og Chavez?
Det eneste partiene har til felles, er for det første, at de hører hjemme på høyresiden, selv om dette også kan diskuteres, og for det andre, at de er nye partier i et landskap hvor de etablerte partiene ble stiftet på 1800-tallet. Hvis Raknes vil skrive en oppfølger, ville det vært like meningsbærende om han sammenlignet det kinesiske kommunistpartiet, Sinn Fein, Chavez sitt Bolivar-parti og det norske Arbeiderpartiet under rubrikken ’populær sosialisme’.

For å forene det som ikke hører sammen, trengs et analytisk rammeverk som er tilsynelatende meningsbærende. Dette har venstresidens akademikere funnet i begrepet `høyrepopulisme’.

Hva Raknes og Jupskås underslår er at forskjellige land har forskjellige kontekster, som vanskeliggjør komparativ analyse av det slaget som de forsøker seg på. Barack Obama hører hjemme på den politiske venstresiden i USA, men ligger til høyre for det norske Høyre i en rekke spørsmål. Det norske Arbeiderpartiet kan godt kalle seg sosialdemokratisk, men ligger til høyre for president Sarkozys gaullister når det gjelder synet på statens rolle i økonomien, og til høyre for Angela Merkels CDU når det kommer til alliansepolitikk.

Rennløkken ”populisme”
For å forene det som ikke hører sammen, trengs et analytisk rammeverk som er tilsynelatende meningsbærende. Dette har venstresidens akademikere funnet i begrepet `høyrepopulisme’. De nye høyrepartiene forenes i populisme. Rent bortsett fra å være et negativt ladet uttrykk, forblir det uklart hva populisme innebærer. Jupskås finner svaret i innvandringsskepsis, politikerskepsis og fokus på lov og orden. Men det er ikke åpenbart at Fremskrittspartiets hode passer i den analytiske rennløkken som har blitt knytt for det. Det er ikke slik at FrP er et lov-og-orden skråstrek innvandringsskeptisk skråstrek politikerforaktende parti. FrP markerer seg på alle saksfelt. Det er kanskje derfor det er det nest største parti på Stortinget. 

Man kan spørre seg: Hva er det som gjør at Fremskrittspartiet er populistisk når de foreslår innstramning av asylpolitikken, samtidig som Arbeiderpartiet ikke er populister når de gjennomfører FrPs forslag? Svaret på dette er knyttet til definisjonsmakten. I Norge er mediemangfoldet og ikke minst kommentatormangfoldet påfallende snevert. Det skorter på stemmer som tar til motmæle når kommentatorkorpset drar i gang med sine halvkvedede viser hvor ord som ”grumsete”, ”det er noe med tonen” og mest av alt ”populisme” brukes i stedet for den slags angrep som det går an å forsvare seg mot.

Guilt by association
Både Jupskås og Raknes bøker bærer sterkt preg av fordomsfulle analyser. Det er vanskelig å se noen annen motivasjon for at norske akademikere plukker seg en bukett av partier som uten unntak er mer marginale og radikale ekstreme enn Fremskrittspartiet, og med vilje overser de partiene FrP faktiske samarbeider med, som det danske Venstre.  Målet synes å være det som på engelsk kalles guilt by association. Gjennom å assosiere partiet med ytterliggående partier, legitimerer akademikerne sine fordommer mot Fremskrittspartiet og partiets velgere. Fordommer det for øvrig ville vært uhørt å besitte dersom de var rettet mot enhver annen gruppe i samfunnet.

I Norge er mediemangfoldet og ikke minst kommentatormangfoldet påfallende snevert. Det skorter på stemmer som tar til motmæle når kommentatorkorpset drar i gang med sine halvkvedede viser hvor ord som ”grumsete”, ”det er noe med tonen” og mest av alt ”populisme” brukes i stedet for den slags angrep som det går an å forsvare seg mot.

Raknes tar riktignok et halvhjertet oppgjør med dette i sin bok. SV-rådgiveren legger en trøstende arm om skulderen på Fremskrittspartiet og innrømmer at man i mange tilfeller har gått for langt. Men så viser det seg at Raknes ikke inntar dette standpunktet ut av anstendighet, nei han mener angrepene er uheldige fordi de ofte har bidratt til å styrke Frp og derfor ikke er formålstjenlige. Under analysen hviler et premiss om at landets nest største parti er et sykdomstrekk ved det norske samfunnet og at samfunnet friskner til i takt med at FrP svekkes.

Utakt med velgerne
Og så til poenget, som Raknes til sin heder vedkjenner seg. Når vi skjærer gjennom alle lagene av moralisme kommer vi til et enkelt poeng: De styrende er i utakt med velgerne. Enkelt og greit. Det er derfor vi i demokratier bytter makthavere fra tid til annen. Raknes har naturligvis helt rett i at Arbeiderpartiet har blitt et parti for den velstående og utdannede. Og denne klassen har alltid vært skeptisk til folk flest. Det er ikke noe nytt i at fordommene sitter løst blant dem som kjøper Arne Jacobsen- stoler når de omtaler dem som drar på køntrifestival.

Det pussige oppi alt dette, er at akademikerne, de som liksom skal være de nøytrale observatørene med fugleperspektivet, er så blinde for sine egne fordommer. Så hva kan vi lære av dette? Jo, at akademikere og kommentatorer er akkurat like fordomsfulle som folk flest, til tross for den grunnleggende regelen i akademisk forskning om å kontrollere for egen ballast i analysen.

Lakmustesten for om man er en nøytral kommentator er ikke hvordan du omtaler dine meningsfeller, men hvordan du kommenterer dem du ikke er enig med.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden