Debatt

Venstrefeministisk fødekritikk på autopilot

Debatten om velferdsstatens fremtid blir neppe bedre av slagordpregete løsningsforslag og fnysing av problemstillingen, skriver Ove Vanebo.

Bilde: Pixabay

Statsministerens ønsker om økning i fødselsratene krever trolig sammensatte løsninger. Men den feministiske responsen fremstår som en ren refleks, uten refleksjon.

Erna Solberg brukte nyttårstalen til å adressere at fødselstallene er for lave, og at flere kvinner bør få barn hvis vi skal opprettholde velferdsstaten. I en sak i Klassekampen, har imidlertid en rekke venstreorienterte feminister sagt nei til en slik «fødedugnad».

Saken illustrerer hvordan en debatt kan spore av med politiske argumenter på autopilot, og utgjør en eklatant illustrasjon på hvordan velmente ønsker møtes av responser basert på vranglesning.

Et medlem av Kvinnefronten, Linn Kristiansen, mener at Solberg reduserer kvinner til fødemaskiner, og at det er svært problematisk å holde i gang den økonomiske veksten. Uttalelsen gjenspeiler etter mitt skjønn en tøvete debattkultur, der det går sport i å misforstå eller feiltolke andre personers uttalelser.

At Solberg skal mene at kvinner kun er fødemaskiner på grunn av dette utspillet, er uforståelig, og noe man også sikkert kan se tilbakevist gjennom andre deler av regjeringens politikk, som satsing på kvinnelige ledere.

Hvis man skal ta en slik argumentasjon på alvor, kommer jeg fremover til å fastholde at ønsker om høyere skatt reduserer meg til å være kun en minibank for trygdemottakere.

I tillegg har feminister tradisjonelt sett vært blant dem som klarest har tatt til orde for en økning i velferdsstatens omfang, noe som vil være vanskelig å forene med en manglende økonomisk vekst.

Kvinnefronten-medlemmet tar til orde for heller å ta inn flere innvandrere og beholde asylbarn i Norge. Med tanke på yrkesdeltakelse og velferdsutgifter, som vi har fått belyst gjennom bl.a. Brochmann 1– og 2-utvalget, vil en slik løsning trolig føre til enda høyere utgifter og dårligere deltakelse. Kort sagt: De aller fleste innvandrergrupper har lavere yrkesdeltakelse og betaler inn mindre i skatt enn det de tar ut.

Nyere tall fra SSB viser også at norskfødte barn av innvandrere også henger etter på dette punktet, bl.a. med lavere inntekt i snitt enn personer uten innvandrerbakgrunn. Det er forunderlig å registrere at så mye utredning de siste årene bare sees vekk fra.

Senere er forfatteren Marta Breen intervjuet. Hun kan fortelle at hun ble såret av Gro Harlem Brundtlands oppfordring om at kvinner burde få barn før det var for sent – hun hadde jo ingen å få barn med. Dermed bør vi formodentlig unnlate å ta opp problemstillingene? De fleste har antagelig sett at en «svensk debattkultur», der man lar være å diskutere spørsmål for ikke å såre noen, er en lite farbar vei.

Amina Bile forteller at hun blir «skikkelig lei seg av denne talen». Hun viser til bl.a. endringer i barselomsorg og økt adgang til midlertidig ansettelse. Hvilke endringer i barselomsorgen hun mener eller hvordan de virker inn, blir ikke omtalt eller utdypet på noe vis. Det finnes imidlertid tallmateriale som viser at liberaliseringen av adgangen til midlertidige ansettelser knapt har medført nevneverdige endringer i omfanget.

Helga Hernes kritiserer Solberg for ikke å legge til rette for å få flere barn. Men allerede er Norge blant landene i verden hvor det er best for barnefamilier, både med tanke på offentlige ordninger. Hvordan ytterligere «tilrettelegging» skal foregå, er ikke så lett å se. Og hvordan fikk nordmenn flere barn før, da vi ikke hadde så god barnehageutbygging og støtteordninger som i dag?

Det er heller ikke sikkert at flere tilsynelatende «kvinnevennlige tiltak» vil føre til at flere ønsker å føde. Nylig gikk Kari Kristensen, Rødt-medlem og feminist, hardt ut mot Solbergs utspill, og viste til at seks timers arbeidsdag ville hjelpe på fødselsratene. Men det er ikke sikkert at kortere arbeidsdager vil føre til mer likestilling eller flere barn.

Erfaringer fra seks timers arbeidsdag i Oslo viste at man fikk «mer tid til familie, bringing og henting av barn i barnehage, husarbeid». Det hjelper altså lite for feminismen hvis den ekstra tiden heller brukes på mer kjønnstradisjonelle oppgaver. OECD-tall viser for øvrig at norske kvinner allerede bruker mest tid på fritidsaktiviteter, som å være med venner og se på fjernsyn, av alle land i OECD-området. De er også blant dem som bruker minst tid på ubetalt arbeid. Hvor mye ekstra tid må de da ha for å ønske flere barn?

Grunnen til at det ikke fødes flere barn er et sammensatt og komplisert spørsmål, men debatten blir neppe bedre av slagordpregete løsningsforslag og fnysing av problemstillingen.

Det er vel heller ingen grov insinuasjon å anta at reaksjonene i stor grad skyldes avsenderen av budskapet. Særlig siden knapt noen leet et øyebryn da Hadia Tajik skrev om det samme temaet et par måneder før statsministeren.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden