Kommentar

Venstres kvaler

Det forventes at Trine Skei Grande i dag sier ja til regjeringsforhandlinger.

Bilde: Jo Straube, Venstre.

Venstre sier trolig ja til regjeringsforhandlinger. Det er ikke det samme som at saken nå er avgjort. Frp skal også si sitt.

I helgen avgjør Landsstyret i Venstre om partiet skal forhandle om deltakelse i regjeringen. Det vil i så fall være basert på at partiledelsen, etter de sonderinger som har foregått, vil anbefale dette. Et viktig spørsmål er om sonderingene har gitt så mange avklaringer at forhandlingene i hovedsak vil dreie seg om detaljer, eller om man bare har et vagt rammeverk og gode intensjoner på plass. Aslak Bonde skriver i Dagens Perspektiv i dag at det sannsynligvis dreier seg om det første. Men det kan vi ikke vite.

Jeg har tidligere tvilt på at Venstre kommer til å gå inn, eller rettere sagt at Frp skulle ønske dem inn. Det som har tilflytt offentligheten de siste ukene gir en ganske klar pekepinn på at Venstre sentralt, partiledelsen og Stortingsgruppen ønsker å gå inn. Dagbladets ringerunde viste i går at fem av nitten fylkesledere var negativ, fire positiv og resten åpne eller ville avvente partiledelsens redegjørelse. Det betyr at den siste gruppen høyest sannsynlig vil følge det forventede ja fra Trine Skei Grande.  Hun holder sin tale kl. 12.00 i dag.

Men med det er ikke siste ord sagt. Det er tre partier som må bli enige her, ikke bare Venstre som skal bestemme seg. La oss ta dem i rekkefølge.

Gjennomslag og ansvar

For Venstre dreier det seg om å få en sterkere hånd på rattet i utformingen av politikken enn det budsjettavtaler og et generelt godt samarbeidsforhold til den blå regjeringen gir. En formell samarbeidsavtale kan også tenkes som et alternativ, men er mindre attraktiv nå som KrF sier nei til slikt, og dermed vil ikke en avtale sikre noe flertall. I regjering vil Venstre høyst sannsynlig få mer innflytelse – ”politisk gjennomslag”, som alle tilhengerne sier. Det er i hvert fall en forutsetning for at partiet skal kunne gå inn. Det skjer ikke minst gjennom det initiativ og den synligheten som statsrådsposter gir.

Baksiden av dette er at Venstre også må ta større ansvar for regjeringens felles politikk, inkludert når Venstre lider nederlag internt. Det betyr også et mindre rom for å kritisere regjeringspartner Frp enn det partiet har fra utsidenr. De som ivrer for regjeringsdeltakelse, mener at den mellomposisjonen partiet har hatt de siste fire årene ikke har fungert. Venstre har uansett blitt klistret til regjeringen, så da er det like greit å gå inn.

Mange av dem som stemte på Venstre i september ser imidlertid ikke på Frp som en naturlig alliert, men tvert imot som en hovedfiende i mange saker. Og partiet hadde på ingen måte gått til valg på en slik trepartiregjering.

Aftenposten skrev om skepsisen den 4. desember:

– For meg er det helt surrealistisk at vi nå plutselig skal samarbeide med Frp i regjering, sier Erling Moe, som minner om at samarbeidet med Frp var svært omstridt i Venstre for bare ett år siden. Han mener et regjeringssamarbeid vil utgjøre en trussel mot Venstre som landsomfattende parti, fordi det vil være svært utfordrende for partiet «utover i landet». Moe er kommunalråd i Trondheim.”

Avskalling og utmeldinger

Faren for avskalling – og det gjelder et parti som balanserer på sperregrensen, er overhengende. På motsatt side finnes det riktignok en gruppe velgere som ligger mellom Venstre og Høyre, og mange av dem stemte i år taktisk på Venstre. Et klarere blågrønt Venstre kan sikre at disse fremdeles stemmer Venstre, og kanskje vinne over noen fra Høyre. Problemet er at det ikke er voldsomt mange slike blågrønne velgere.

Når det gjelder den interne stemningen i Venstre finnes det en asymmetri. Den fløyen som vil gå inn, og høyst sannsynlig er størst, kan fint leve med at det ikke blir regjering. Det blir få eller ingen utmeldelser av det. Slik tror jeg ikke det er på den andre siden. Går Venstre faktisk i regjering, kan vi vente utmeldelser, også av mer eller mindre sentrale tillitsvalgte. Spørsmålet er om det bare blir en håndfull, eller et antall som svekker partiet i deler av landet. Trine Skei Grande kan vanskelig gå i regjering dersom bare 60 prosent av partiet er bak henne. Men er det 80 prosent, er det vanskelig å gjøre noe annet.

Frp må ofre posisjoner og politikk

For Frp blir analysen på mange måter et speilbilde av Venstre. Partiet må oppgi posisjoner i regjeringen. Jeg har ingen tro på at de vil innfri Venstres drøm om justis- eller integreringsministeren, men noe må ofres. Og politikken som regjeringen enes om, vil bevege seg mot sentrum, også i saker som er svært viktige for Frp, som innvandring og samferdsel (tog mot vei). Kanskje vil man vinne noe i form av mindre bråk når stortingsflertallet skal sikres, men regjeringen har fremdeles ikke flertall, og også KrF må blidgjøres. Carl I. Hagen har rett i at en slik regjering må inngå kompromisser til sentrum to ganger.

Asylpolitikken kan ikke forenes

Asyl- og innvandringspolitikken er spesielt utfordrende. Venstre og Frp trekker i motsatt retning, og Ernas oljemilliarder kan ikke smøre den konflikten. I regjering med Høyre, og med ansvarlig statsråd, har Frp rom for å markere en tøff linje. Så får det heller være at Stortinget påfører regjeringen nederlag innimellom, når Arbeiderpartiet er i humør til det, slik det har skjedd et par ganger i det siste. For Frps velgeroppslutning kan det faktisk være en fordel: Frp gjorde så godt de kunne, fikk Høyre med seg, men ble sabotert av opposisjonen: Du må stemme Frp!

Venstre har et tilsvarende behov for å markere sin liberale linje, og kan nå gjøre dette i Stortinget. I regjering med FrP kan ingen av dem få lov til å ”vinne” disse sakene. Det må bli mer ulne kompromisser, og det er nok et større problem for Frp enn for Venstre.

Frp bør derfor være skeptisk til en utvidelse. De har mer å tape enn å vinne på dette. Den siste tids krangel om Carl I. Hagens Nobelkandidatur har nok ikke akkurat økt viljen til å gi Venstre mer makt.

Men Høyre vil gjerne ha Venstre inn, og derfor kan ikke Frp gjøre seg for vrange. En nærliggende løsning er å signalisere velvilje på det generelle nivået, men å være lite imøtekommende for Venstres krav når det gjelder posisjoner og politikkomlegging. Og her kommer usikkerheten om hvor mye som er avklart i sonderingene inn. Både Venstre og Frp kan se seg tjent med å signalisere vilje til å styre sammen, men når et regjeringsprogram forhandles frem, kan de likevel konkludere med at dette ble for vanskelig.

Høyre vil ta krangelen internt

Erna Solberg har alltid drømt om en flertallsregjering, og Høyre har alltid signalisert ønske om å få flest mulig av de fire aktuelle partiene inn. Høyre har i dag et problem med at de trekkes til høyre i regjering, og så mot sentrum når Stortinget skal si sitt. Partiet kan se seg tjent med at Venstre kommer inn i første runde, slik at regjeringens utgangspunkt legges mer mot sentrum og der Høyre egentlig er, og at behovet for justeringene mot sentrum (KrF), etterpå blir mindre. Da kan regjeringen fremstå som mer handlekraftig.

Om man må ofre en statsrådspost eller to, er ikke så viktig for Høyre. Som i de fleste forhandlinger i de senere årene, blir det Høyres oppgave å lime de ikke-sosialistiske sammen, og gjerne ofre litt av egen politikk, posisjoner og profil for å oppnå dette.

Samarbeidet innad i regjeringen har gått relativt friksjonsfritt, sett på bakgrunn av usikkerheten omkring hvordan et populistisk parti uten regjeringserfaring ville oppføre seg. Det kan bli større friksjon når to partier som i noen saker står på motsatt side skal samarbeide, og det ene partiet kan true med å la stortingsflertallet gi dem seieren dersom de ikke får viljen sin. Det har ikke Frp hatt mulighet til.

Men friksjonen kan tyte ut

Jeg nevnte innvandringspolitikken ovenfor. Der har Frp hatt mindre behov enn fryktet for å markere at regjering er en ting, hva de egentlig mener er noe annet. Med de nødvendige interne kompromissene med Venstre, vil begge partier ha behov for å la noen på utsiden av regjeringsapparatet markere hva de egentlig mener. Det vil både forsure samarbeidet, og svekket inntrykket av en sterk, samlet regjering.

Aslak Bonde peker på at regjeringsprosjektet er toppstyrt:

”Nettopp det at toppene i de tre regjeringspartiene nå snakker så mye sammen kan bli trukket frem som en forklaring, dersom det ikke oppstår en ny trepartiregjering. Det er en teoretisk mulighet for at toppene i Frp og Venstre fjerner seg fra de andre tillitsvalgte i organisasjonen. I Frp er det eksempelvis ingen utenom partiledelsen som vet noe særlig om hva de skal tilby Venstre i regjering.”

Selv om Venstre sier ja i helgen, er ikke siste ordet sagt. Frps grasrot skal også si sitt. Og akkurat nå er mange forbanna på Venstre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden