Nyhet

Venstres stille krise

Bilde: Jo Straube, Venstre.

Flere sentralt plasserte Venstre-topper tror Trine Skei Grande trekker seg før landsmøtet neste år. Men partiets problemer løses ikke av den grunn.

Krisen i Venstre er reell og akutt: På Norstats februarmåling er partiet nede 1,8 prosent – og gjennomsnittsmålingene hos pollofpolls er bare litt bedre, med 2,6 prosent. Det er historisk sus over krisetallene: Det er på nivå med Venstres katastrofale valgresultat i 1973 – med 2,3 prosent – etter partisplittelsen over EF-spørsmålet på Røros. Da fikk rett nok den andre fløyen – Det nye folkepartiet – 3,4 prosent, i tillegg til en del borgerlige felleslister der Venstre var med.

Samtidig har Venstre en pågående lederkrise: I Ipsos’ partiledermåling for februar gir bare 16 prosent av Venstres egne velgere tommelen opp for Trine Skei Grande. Utenfor partiet er det bare halvparten av det igjen som mener hun gjør en god jobb.

Likevel er det ingen lederstrid i Venstre – til tross for at flere medier har forsøkt å finne eller konstruere en. Ifølge flere sentrale kilder i partiet som Minerva har snakket med, er den siste tidens kriseoppslag et resultat av en mer langvarig, stille krise i Venstre med dypere røtter enn personkamp.

Partiet er ute av stand til å formulere en klar rolle for partiet – som igjen henger sammen med at partiet er splittet mellom en urbanliberal fløy og en distriktsfløy, og ute av stand til å gjøre avklarende veivalg fremover. Når man balanserer på – eller langt under – sperregrensen, er da også veivalg som kan støte en fløy i partiet, en risikosport.

Sakfører-Venstre og Bonde-Venstre

Nå er ikke dette noe nytt i Venstre. Partiets historie er en eneste lang historie om splittelser: Moderate Venstre gikk ut i 1885. Frisinnede Venstre fulgte etter i 1909. Det første var et bygdekonservativt opprør mot det mer sosialradikale by-Venstre; det andre var en urban elite som i økonomiske spørsmål fant sammen med Høyre.

I 1920 kom det som skulle bli Bondepartiet, senere Senterpartiet. Det brøt ikke direkte ut av Venstre, men stakk av gårde med opp mot en tredjedel av velgerne. I 1933 brøt Kristelig Folkeparti ut av Venstre, etter at Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget. Partiet tok i stor grad også sine velgere fra Venstre. I 1930 hadde Venstre 20,2 prosent av velgerne, og KrF fantes ikke. I 1945 hadde Venstre 13,8 og KrF 7,9.

Til sist kom altså partisplittelsen på Røros i 1972, der urbanliberale EF-tilhengere brøt ut fra et mer nasjonalt orientert distriktsparti. Samtidig skallet parti av velgere både til høyre og til venstre – uten å løse sine egne fundamentale problemer. I 1988 slo de to partiene seg sammen igjen, men lå nå også til sammen under sperregrensen – og med den samme by-land-konflikten, ulmende, selv om den gjennom Lars Sponheims tid som partileder var et stykke under overflaten: EU-saken var død, Bondevik-regjeringene gav kompromisser begge sider kunne leve med.

Kompliserte affærer

Som alt i Venstre er fløydannelsene en komplisert affære, der konflikter langs alle de ulike aksene i norsk politikk spiller seg ut i miniatyr. Den enkle måten å presentere fløyene på, er en urbanliberal høyrefløy mot en distriktspolitisk venstrefløy. Men i motsetning til hva som var situasjonen i KrF, faller ikke disse fløyene enkelt sammen med synet på regjeringsdeltagelse med FrP. For eksempel er det de urbanliberale som er mest opptatt miljø, flyktninger og liberale standpunkt i verdispørsmål.

Til tross for dette har mange i denne fløyen støttet regjeringsdeltagelse. Et eksempel er Unge Venstre-leder Sondre Hansmark, som for tiden har opprør gående mot egen regjering på alle tre felt: Han vil lenke seg fast i Repparfjorden, har varslet asylopprør, og vil «stå først i demonstrasjonene» for å reversere den bebudede lovendringen om fosterreduksjon. Utenfra sett er dette en strategi som på samme tid skyver fra seg moderate velgere og demonstrerer maktesløshet overfor de rettroende. Internt i partiet er det likevel flere som ønsker denne type markeringer av primærpolitikk.

Likevel var han blant dem som støttet det avgjørende valget om å innlede regjeringssamtaler med Fremskrittspartiet høsten 2017.

Distrikts-Venstre, derimot, som i tillegg til andre prioriteringer i distrikts- og landbrukspolitikk ofte står lengre til venstre i generell økonomisk politikk, var da markant mer kritiske til regjeringsdeltagelse.

Vellykket leder uten prosjekt

I valgene i 2013 og 2017 klarte Trine Skei Grande, som ikke tydelig lar seg plassere i noen fløy, å mobilisere nok av begge fløyer til at hun var den første som fikk partiet over sperregrensen to valg på rad siden 60-tallet. I den forstand er Trine Skei Grande unektelig en vellykket leder. Og selv om regjeringssamarbeidet har smertet for flere i Venstre, har det ikke utløst den samme eksistensielle kampen i partiet som i KrF – rett og slett fordi kampen om Venstres veivalg ikke først og fremst er en kamp om FrP.

Men prisen for å holde partiet sammen har vært at det er lenge siden det er blitt utviklet noe tydelig prosjekt for Venstre. Partiet forbindes fortsatt vagt med miljø, småbedrifter og verdiliberale standpunkter. Men sakseiersskapet har smuldret vekk over de siste årene, spesielt på miljø.

En Venstre-topp i den urbanliberale fløyen beskriver utfordringen slik: For urban-Venstre er Senterpartiet drømmemotstanderen: Klimafiendtlig, sosialkonservativt, tilbakeskuende. Men denne strategien er samtidig ofte et angrep på hjertesakene til distrikts-Venstre.

Skei Grande-modellen, som består i å administrere konflikten, er dermed lite  bærekraftig: I fravær av et tydelig budskap spiser MDG av klimavelgerne, mens Senterpartiet har forsynt seg grådig av distriktsvelgerne. For noen uker siden fortalte en sentralt plassert kilde at Venstre ikke lenger har noe grunnfjell; etter meningsmålingene denne uken er det vanskelig å være uenig.

Ulmer under overflaten

Skei Grande er likevel i den situasjonen at det har vært liten direkte motstand mot hennes lederskap. Hun har for eksempel ikke fundamentalt utfordret en av fløyene – og på mange måter personifiserer hun alle fløyene på en gang: Hun er opprinnelig fra bygda, men regnes nå som en del av det Oslo-urbane – til det punkt at trønderne sier at det ikke er noen trøndere i regjering. Hun har vært generalsekretær i Norges Bygdeungdomslag, men er nå statsråd med engasjement for finkultur. Og hun har innehatt begge de to historisk typiske venstreyrkene: journalist og adjunkt.

Partiet er også seg bevisst at to valg på rad over sperregrensen i Venstre-sammenheng er noe man ikke kan ta for gitt.

Samtidig ulmer det under overflaten. Et parti trenger et prosjekt, og fraværet av et tydeligere prosjekt, og et tydeligere veivalg, gjør det vanskelig for tillitsvalgte å forklare politikken – og frustrerende for politikere med visjoner for partiet.

Derfor har det oss før katastrofemålingene den siste tiden, vært gradvis mindre entusiasme for Trine Skei Grande som Venstre-leder – blant velgerne, som vi har sett, men også blant sentrale tillitsvalgte. Overfor VG har kilder oppfordret partilederen til å trekke seg før neste landsmøte.

Utfordrerne avventer

Men så langt er det altså ingen åpen strid i Venstre – ingen maktkamp av den typen vi så mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg i 2000, mellom Lars Sponheim og Olaf Thommessen i 2004, mellom Erna Solberg og Per-Kristian Foss i 2009 eller mellom Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad de siste månedene.

Det har vært et og annet utspill knyttet til Abid Raja, og NRK klarte å lete frem et par misfornøyde lokalpolitikere i Nord-Norge – men det har ikke vært noen klare utfordringer mot lederen. NRKs dekning ebbet ut i et intervju med den allerede utmeldte Terje Bjøro, som inntil nylig representerte Venstre i bydelsutvalget i Vestre Aker. Det er omtrent så lavt det er mulig å  komme i den velkjente mediekatorien «partitopp raser». Samtidig ble tomannsopprøret umiddelbart møtt av at et hundretalls tillitsvalgte slo ring om Venstre-lederen.

Årsaken kan vise seg å være ganske enkel: Flere sentralt plassert Venstre-topper har fortalt Minerva at de regner det som sannsynlig at Skei Grande selv går av før neste landsmøtet – spesielt hvis kommunevalget blir så svakt som det ligger an til nå. Likevel opplevde altså noen et behov for å formulere det som en oppfordring til VG – for kanskje antagelsen likevel ikke er riktig? Skei Grande selv gikk uken etter ut og annonserte at hun tar gjenvalg neste år. Ett år er lang tid i politikk – men om dette inntrykket fester seg, kan vi få en annen type lederstrid etter kommunevalget.

Fra flere kilder tegner det seg et ganske klart bilde av hvem som er de reelle utfordrerne: Ola Elvestuen, Abid Raja, Guri Melby og Sveinung Rotevatn. At det er disse som oppfattes som kandidater, indikerer også at de fleste regner med at det er den urbanliberale fløyen, som alle disse på sett og vis og i ulik grad tilhører, som har overtaket i partiet. Noen trekker frem Alfred Bjørlo som en joker, dersom det skulle vise seg at de urbanliberale står svakere enn antatt.

Når de reelle utfordrerne antar at lederen i praksis sitter på oppsigelse, er det ikke umiddelbart attraktivt å gå inn i en opprivende strid med henne – det er ikke henne de da skal kjempe med ledervervet om. Internt legges det også vekt på at partiet skal gjennomføre et kommunevalg, og hverken partiet eller lederkandidatene har noen glede av at valgkampen preges av indre strid.

Med et mulig unntak for Abid Raja er det da heller ingen av de nevnte som offentlig har posisjonert seg i en lederstrid.

Utfordringene gjenstår

Men Venstres problemer løses ikke av et lederskifte alene. Spørsmålet er om partiet klarer å velge en kurs, se seg ut en velgergruppe, og kjempe for den. Kanskje vil det komme noen signaler på landsmøtet i Stjørdal neste helg om hvilken fløy som er den reelle makthaveren i partiet. De siste årene har de fleste velgerne vært urbanliberale. Men valgordningen er slik at mange av stortingsrepresentantene snarere representerer distrikts-Venstre.

På årets landsmøte skal partiet diskutere en resolusjon utformet av partiets storbynettverk og en om Venstres distriktspolitikk. Det er forventet visse gnisninger i landsmøtesalen i forbindelse med behandlingen av disse forslagene. Og utfallet av disse vil gi et frempek om hvordan det reelle tyngdepunktet i partiet befinner seg.

Den urbanliberale drømmen er at et liberalt parti som markerer avstand til Fremskrittspartiet i innvandrings- og miljøspørsmål, og til KrF i verdispørsmål kan ta byvelgere både fra Høyre, Arbeiderpartiet og sofaen, og igjen komme til heder og verdighet. Distrikts-Venstres drøm er at et moderat liberalt distriktsparti kan konkurrere med Senterpartiet.

I de glade 1880-årene, da eneste motstander var Høyre, kunne Venstre konkurrere om både sakførere og bønder. Nå er kampen så hard om alle velgergrupper at det er vanskelig å konkurrere som kombinertløper. I så fall må partiet ta et valg.

På en pub i Oslo i kveld har Venstre invitert til arrangementet «Venstres ærend», der et panel med tillitsvalgte skal diskutere: Hva har Venstre fått til i regjeringsforhandlingene? Hvilke debatter kan vi forvente på landsmøtet? Hvor går Venstre videre?  

Det blir spennende å se om de kommer til enighet.

 

Fra forsiden