Politikk

Nei, venstresiden er ikke besatt av identitetspolitikk

Bilde: Faksimile: Klassekampen

Debattene om identitetspolitikk har tiltatt siden år 2000. Men venstresiden har i liten grad trykket den nye tenkemåten til sitt bryst.

Artikkelen skal dreie seg om hvordan venstresiden forholder seg til den noe løse merkelappen «identitetspolitikk», et begrep som gjerne knyttes til ulike politiske merkelapper der nettopp identitet er stikkordet. Store Norske Leksikon skriver at det å støtte identitetspolitikk innebærer «å støtte ulike gruppers rett til egen identitet og kultur».

Det sies gjerne at identitetspolitikk er i ferd med å overta den norske offentligheten. Nylig advarte medieviter Alex Iversen i Minerva om at vi er «på vei inn i emokratiet», et samfunn der debatter styres av følelser og opplevelser av å bli krenket som gruppe eller individ.

– Det er åpenbart at ideene har hatt størst gjennomslag på venstresiden, sa Iversen.

Tidligere i år skrev også FrP-rådgiver Hårek Hansen en tekst i Minerva der han advarte om at mikroaggresjon og identitetspolitikk er fenomener «som nå også gjør seg gjeldende i Norge, særlig gjennom aktivistenes bruk av sosiale medier».

Det er imidlertid ikke åpenbart at identitetspolitikken har overtatt for mer tradisjonelle politiske skillelinjer, i hvert fall ikke på venstresiden.

Homofile var bra. Innvandrarar var bra. Mangfald var bra. Hybrid var bra. Kreolisering var veldig bra. Magnus Marsdal, 2003.

For å finne ut om venstresiden faktisk driver frem en ny diskurs der gruppetenkning og følelser overtar for økonomiske strukturer, har Minerva gått gjennom alt Klassekampen har skrevet om «identitetspolitikk». (Det vil si: alt vi har funnet i mediearkivet Retriever.)

Først: kritiske

Først må vi gå en omvei. Det første treffet på «identitetspolitikk» i Retriever er fra Bergens Tidende i august 2000. De første årene refererer begrepet gjerne til noe negativt i forbindelse med nasjonalisme, religionskonflikt og andre former for oppsplitting og konflikt.

Først to år senere, i 2002, når begrepet Klassekampens spalter. SV-eren og Attac Norge-aktivisten Ingrid Fiskaa skriver bekymret om at venstresiden er i ferd med å «snu seg vekk fra klassepolitikken og over mot identitetspolitikken», og hevder at man var «under trykk fra postmodernistisk tankegods om at det ikke finnes et system». Hun maner til «ny enhet i arbeiderklassen».

I 2003 tar også daværende Klassekampen-journalist Magnus Marsdal et oppgjør med identitetspolitikken fra 90-tallet:

«90-talismen er glad i minoritetar. Identitetspolitikk var viktig rundt 1990. Og postkoloniale lesingar. Homofile var bra. Innvandrarar var bra. Mangfald var bra. Hybrid var bra. Kreolisering var veldig bra. […] 90-talisten i Noreg er ikkje sjeldan ein kvit mann med høgare utdanning. Men han solidariserer seg med minoritetar. Freistar å sjå samfunnet frå deira ståstad også, ikkje berre frå sitt eige kontor. For 90-talisten veit at det ikkje finst ei Sanning, men tusenvis, ja kanskje milliardar av sanningar om den sosiale verda.»

(At begrepet «identitetspolitikk» knapt var i bruk i norsk offentlighet før 2000-tallet, kommer Marsdal i liten grad inn på.)

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Queerteori

Siden blir debatten mer åpen og utforskende. I 2006 raser det en debatt om queerteori, en teori som hevder at kjønn er en flytende kategori. Klassekampen beskriver en motsetning mellom en tradisjonell og identitetspolitisk feminisme, som har sett kjønnskvotering som et viktig verktøy, og nye former for homokamp der man er opptatt av at alle skal definere sin egen identitet.

Den feministiske bevegelsen har alltid måttet føre kulturelle og økonomiske kamper samtidig. Hannah Helseth, 2006.

Den gamle homoaktivisten Kim Friele slår fast at dette er tankeretninger som står i motsetning til hverandre:

«Siden queer teorien opphever kjønn som relevante identitetskategorier og framhever bevegeligheten i dem, blir grunnlaget for homobevegelsens identitetspolitikk langt på vei borte: Denne politikken har stått sterkt i likestillingsbevegelsen, men konkrete krav som kjønnskvotering og rettighetskamp for kjønn blir tvert imot en motsigelse innen queer tankegang», sier Friele, som derfor er negativ til de nye teoriene.

Debatten ruller videre i Klassekampens spalter. Agnes Bolsø, kjønnsforsker ved Institutt for tverrfaglige studier på NTNU,  skriver et innlegg som langt mer enn Friele omfavner queerteori og et utforskende syn på seksuell identitet.

«Jeg synes vi skal fortsette å diskutere, studere og utvikle den teoretiske forståelsen av identitet, politikk, kjønn og seksualitet», skriver Bolsø.

På banen

I april finner vi så en tekst i Klassekampen med en noe mer positiv presentasjon av identitetspolitikk. Journalist Karin Haugen omtaler feministen og professoren Nancy Fraser, som senere skulle bli ansatt som professor ved Universitetet i Oslo.

«Amerikanske Fraser er professor ved the New School for Social Research i New York og redaktør av tidsskriftet ‘Constellations’ som gis ut av Blackwell Publishers. Hun vil ha identitets- og kulturpolitikk på banen, fordi kultur er et legitimt og nødvendig kampområde.»

Identitetspolitikk er alltid høyrepolitikk. Magne Lindholm, 2009.

Feminist og soisolog Hannah Helseth formulerer seg også noe mer positivt til fenomenet i september 2006. Hun viser til debatten som har gått i avisen og mener det er mulig å ta en mellomposisjon: «Den feministiske bevegelsen har alltid måttet føre kulturelle og økonomiske kamper samtidig, siden å gjøre bare det ene vil være å famle rundt i blinde.» Her er det altså mulig å lese Helseth som at hun har en utforskende holdning til nye identitetspolitiske strømninger.

Besatt

Tonen er likevel i stor grad negativ. Sosiolog Lars Bugge formulerer seg slik i intervju med Klassekampens Alfred Fidjestøl i oktober 2007:

«Det er for lite fordelingspolitikk og for mykje identitetspolitikk og kulturpolitikk i dagens politisk liv.»

I intervju med Klassekampen i desember 2008 tar forfatter Tariq Ali, en rockestjerne på den internasjonale venstresiden, et oppgjør med hvordan identitetspolitikken ser ut til å ha fått fotfeste.

«Vi skal ikke overdrive betydningen av at en del grupper ute på venstresida ble besatt av identitetspolitikk. For vi må erkjenne at venstresida har vært veldig svak. Det var en retrett, siden man ikke hadde så mye annet å holde på med.»

Flere mener at identitetspolitikk ikke hadde noe på venstresiden å gjøre.

«Identitetspolitikk er alltid høyrepolitikk. Den bygger på generaliseringer og livnærer seg av myter», skriver høgskolelektor Magne Lindholm i Klassekampen i april 2009. Hen mener at venstresiden i stedet skal drive med klasseanalyse.

Det er klart at det finnes erfaringer for eksempel bare kvinner eller svarte har, men det betyr ikke at ikke andre kan vite hva som bør gjøres. Nina Björk, 2016.

Daværende Røyst-redaktør Maria Dyrhol Sandvik er i Klassekampen i juni 2015 mer positiv til identitetspolitikken. Hun tar til orde for en mellomvei, der man kan ta opp erfaringene fra identitetspolitiske strømninger uten å kaste klasseanalysen ut med badevannet:

«Korkje ‘feministar’ eller ‘arbeidarklassemenn’ er einsarta grupper. Men dei kan likevel fungere som illustrasjon for å ta opp interessante problemstillingar, som kor vidt venstresida kan bli for opptekne av identitetspolitikk – altså spørsmål knytt til kjønn, etnisitet og seksuell legning (mellom anna) og for lite opptekne av sosial og økonomisk ulikskap. Kan det eine kome i vegen for det andre? Sjølv trur eg begge perspektiv kan og bør eksistere side om side.»

Fortsatt negative

I 2016 skyter bruken av begrepet «identitetspolitikk» fart i norsk offentlighet. Likevel er den svenske feministen Nina Björk nokså negativ til begrepets politiske implikasjoner i et intervju i Klassekampen i september 2016:

«Det er klart at det finnes erfaringer for eksempel bare kvinner eller svarte har, men det betyr ikke at ikke andre kan vite hva som bør gjøres.»

Kritikerne fortsetter å gjøre seg gjeldende.

«Identitetspolitikk kan oppleves som urettferdig gruppetenking», sier sosiolog Bo Rothstein i mars 2017 til Klassekampen.

Det skjer likevel noe i 2017. Det er kanskje ikke et paradigmeskifte, men etter hvert er det flere tekster i Klassekampen som fremhever identitetspolitikk som noe positivt.

«Det sies ofte at identitetspolitikk er et sidespor til den reelle politikken, som handler om økonomi. Men når er identitet anekdotisk, og når er den selve rytmen, beaten som skildrer og skiller hvordan mennesker velger å leve og definere egne liv? Og hva man får rom og lov til å velge?», skriver Nosizwe Lise Baqwa i august 2017.

Etter at Siv Jensen trakk i pocahontaskostyme på en fest hos Finansdepartementet, skriver masterstudent Norman Knaus i oktober et innlegg i Klassekampen der han går langt i å forsvare relevansen av et identitetspolitisk perspektiv:

«Jeg kan si meg enig i at konflikten mellom arbeid og kapital er det mest framtredende skillet, men det er ignorant å overse motsetningene og konfliktene langs flere akser og på tvers av klasse.»

Overdrevet

Men selv om identitetspolitikk etter hvert kommer på alles lepper, er det langt fra slik at den nye tenkemåten råder grunnen på venstresiden. Selv i 2017 er det fortsatt svært langt mellom de pasjonerte forsvarstalene for identitetspolitikken, selv i Klassekampen.

SV-eren Andreas Christiansen Halse mener det har festet seg et overdrevet inntrykk av at identitetspolitikken har gjennomslag på venstresiden. Han viser til at identitetspolitikk også gjerne blir en uklar merkelapp som brukes om ting man er imot.

– Venstresidens utgangspunkt må uansett være åpenbart. For å bygge rettferdige samfunn trenger vi fellesskap der ulike mennesker kan leve side om side. Da må fokuset ligge på overordnede verdier og politikk man kan slutte opp om uavhengig av gruppetilhørighet, ikke på å bygge opp under konflikt og motsetninger som bryter ned fellesskapene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden