10 kule kvinner

– Venstresiden har fordommer mot vestkantfolk som snakker pent

– Jeg har en åpen hotline for råd og vink til engstelige Dagsnytt 18-debutanter, sier Anine Kierulf, som selv har mye erfaring. Skjermdump: NRK.

KUL KVINNE: – Jeg bekjenner meg til en fri, feministisk ånd, sier Anine Kierulf.

Ser du på deg selv som kul?

– Eh, nei. Ikke før du sa at jeg var med i kåringen. Jeg prøver ikke å være ukul, men våkner ikke og tenker: «Nok en dag med kule meg!» svarer Anine Kierulf.

Du er morsom, du!

– Det kan jeg vedkjenne meg. Jeg er mer morsom en kul. Men det kan du ikke skrive. Da virker jeg selvgod, og det er ikke morsomt, ler Kierulf.

Anine Kierulf er forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og Minerva kårer henne til en av ti kule kvinner.

Hvor mye er det mulig å krangle om?

Kierulf har registrert at noen synes at det er et knefall for den reelle kjønnsubalansen at Minerva kårer ti kule kvinner.

– Jeg skjønner hva de mener, men tenker: Hvor mye er det mulig å krangle om? Kan vi ikke fall prøve å forstå hverandre litt velvillig før vi kritiserer alt som er kjempeenkelt å kritisere? Kanskje hadde vi da blitt klokere og fått med oss noen andre perspektiver, sier Kierulf.

– Samfunnskritikk er viktig, bevares. Men man kan jo tidvis prøve å forstå folk i beste mening.

Det er et sjikt i de snakkede klassene som er veldig flinke til å stille kritiske spørsmål til alt, alltid, mener hun.

– Samfunnskritikk er viktig, bevares. Men man kan jo tidvis prøve å forstå folk i beste mening, sier Kierulf.

Les også: Minerva kårer 10 kule kvinner.

 Engasjementet har presset seg på

Allerede i 2014 ble Kierulf kåret til «Årets stemme» av Natt&Dag. De skrev at hun var «forbilledlig formidler av juss i den offentlige debatten, og protesterer mot en innadvendt og en berøringsvegrende kultur i akademia».

I 2015 ble hun så tildelt Norges forskningsråds formidlingspris for «for å være en viktig og troverdig stemme i offentligheten i spørsmål som angår menneskerettigheter og ytringsfrihet», og samme år fikk hun Akademikerprisen for «forskning og engasjement for ytringsfrihet og menneskerettigheter».

– Hvordan har du lykkes med å bli en viktig og troverdig stemme i offentligheten?

– På samme måte som med alt det andre jeg har lykkes med: Ved ikke å ha et bevisst forhold til at jeg skal «lykkes». Jeg har ikke motarbeidet suksessen, men har heller ikke hatt det som mål. Jeg har gjort det som er meningsfylt for meg og for andre, både faglig, offentlig og privat, svarer Kierulf.

– Hva var det som gjorde at du begynte å delta i samfunnsdebatten?

– Jeg tror aldri jeg bestemte meg for å delta i samfunnsdebatten. Engasjementet har presset seg på. Jeg synes det er viktig å si ifra når noe vesentlig er feil eller mangelfullt.

Juss angår alle, mener Kierulf.

– Hele samfunnskontrakten er bygd på at vi skal vite hvilke lover og regler som gjelder oss. Det er lite juridisk journalistikk, og behovet for å utfylle det media selv dekker, har vært til stede.

– Mange journalister skjønner lite juss

I de fleste andre rettsstater med velfungerende offentligheter, er innsiktsfulle analyser av rettslige hendelser en sentral del av mediebildet.

– Jeg har lurt på hvorfor dette er så lite fremtredende i Norge, sier Kierulf.

Hva er årsaken til at den juridiske journalistikken er dårlig?

– Mange journalister skjønner lite juss, og jurister kan få jussen til å virke fryktinngytende vanskelig. Vi jurister er også for dårlige til å delta.

Egentlig har Norge en stolt tradisjon fra 1800-tallet med toneangivende jurister som sentrale premissleverandører i samfunnsdebatten, men det begynner jo å bli en stund siden, forteller Kierulf.

– Akademikere har formidlingsplikt, men i dag er det lite incentiver i akademia til å delta. Advokater er travle og deltar primært i forbindelse med egne saker, mange jurister i departementer og kommuner tør ikke å ytre seg om kontroversielle spørsmål på grunn av en ofte misforstått lojalitetsplikt, og dommere uttaler seg sjelden for ikke å bli inhabile i fremtidige saker. Dermed faller det på de få juristene som mener at noe er viktig å ta ordet, og vi er heldigvis blitt flere de siste årene.

Kierulf er opptatt av ytringsfrihet både som fag og som praksis, sier hun.

– Ytringsfrihet er en personlig frihet, men handler også om at man har et ansvar for at den offentlige samtalen skal fungere.

– Kvinner vegrer seg i større grad

Hva tror du skal til for at flere kvinner skal få innflytelse i samfunnet?

– Det er fortsatt individuelle og strukturelle utfordringer i samfunnet som gjør at kvinner ikke har like mye innflytelse som menn, svarer Kierulf.

– Kvinner vegrer seg i større grad enn menn for å delta i debatter.

Samtidig er det kvinner i mange sentrale posisjoner i dag, påpeker hun.

– Man må derfor spørre seg hva slags innflytelse man vil at kvinner skal ha, og som man mener mangler.

– Kvinner vegrer seg i større grad enn menn for å delta i debatter. Redaksjonene er blitt flinke til å være oppmerksomme på dette – i blant vel flinke.

En ting Kierulf har gjort selv, er å snakke med kvinnelige kolleger om viktigheten av å delta i samfunnsdebatten, og hun har spurt om hun kan henvise til dem når journalister ringer henne om spørsmål utenfor hennes felt.

– Jeg har en åpen hotline for råd og vink til engstelige Dagsnytt 18-debutanter. Det handler om å gjøre de små tingene man kan.

– Jeg er feminist, men jeg kaller meg ikke feminist

Hva er vår tids viktigste likestillingskamp?

– Det er å tenke helhetlig om likestilling. Likestilling skal ikke på død og liv handle om 50-50 og 40-60 og ikke bare om kjønn.

Man kan altså tenke bredere om representativitet, mener Kierulf, men samtidig bør man ikke havne i den andre grøften og bli krampaktig opptatt av alle skal være representert i alt, alltid, sier hun.

– Hvis man tenker kjønn eller minoritetsbakgrunn fremfor kvalitet, særlig i faglige sammenhenger, gjør man likestillingskampen en bjørnetjeneste.

Minerva kårer 10 kule kvinner

  • I forbindelse med 8. mars kårer Minerva 10 kule kvinner. Kåringen er uformell og skal gi en oppmerksomhet til kvinner som har preget det norske samfunnet på en måte vi har sans for. De er ikke nødvendigvis etablerte, men vi er sikre på at de vil prege Norge i lang tid fremover.
  • Juryen har bestått av Ingebjørg Sofie Larsen (juryleder), Kristian Meisingset og Ragnhild Ulltveit-Moe (Minerva), Sigrid Hagerup Melhuus (rådgiver i Agenda), Maryam Iqbal Tahir (skribent og samfunnsdebattant), Margrete Løbben Hansen (student og ansvarlig redaktør i Kulturutvalget) og Jens Kihl (politisk journalist i Klassekampen).
  • Resultatet av kåringen: Her er Minervas 10 kule kvinner.

– Kaller du deg feminist?

– Jeg har hatt opphetede diskusjoner med feminister om det. Jeg er helt klart feminist, men jeg kaller meg ikke feminist. Det skyldes – og det høres kanskje pussig ut fra en jurist – at jeg ikke liker den typen dogmatikk der man skal bekjenne seg til særlig viktige merkelapper. Det blir noe paternalistisk over det som ikke er i tråd med den frie, feministiske ånden jeg bekjenner meg til.

Hvis du skulle kåret en kul kvinne, hvem ville det vært?

– Oi, nå kommer kulhetsbegrepet igjen. Hva vil det si å være kul?

– Det finnes kule folk, hvem kan det være? Hannah Arendt er en selvfølgelig kandidat, men en person som jeg har beundret hele livet, er Blanche Major. Hun var overlevende etter Auschwitz og jobbet for betydningen av tilgivelse og forsoning. Når hun, med hennes bakgrunn, kunne ha en slik innstilling, burde flere av oss kunne være i stand til det. Blanche var liten, vever kvinne med et meget sterkt budskap, svarer Kierulf.

– Jeg tenker slett ikke bare på juss

Det virker som du lever og ånder for faget. Tenker du bare juss?

– Nei, jeg tenker slett ikke bare på juss, men det er oppløftende at du synes det virker slik: Det betyr vel at jeg er mer faglig enn privat i offentligheten.

Kierulf tenker mer på rettferdighet, forklarer hun.

– Jeg er ikke partipolitisk, men politisk i den forstand at jeg er opptatt av samfunnet og sosiale og idehistoriske relasjoner mellom institusjoner og borgere. Juss er fascinerende fordi den som autoritativt normsystem kan bidra til å anskueliggjøre slike samfunnsrelasjoner.

Hvorfor valgte du å bli forsker?

– Ja, det er et godt spørsmål. Det var et valg som trengte seg på. Etter jussen her tok jeg en mastergrad i USA. Jeg opplevde den som langt mer vitenskapelig enn det norske jusstudiet, og det ga mersmak. Det kommer kanskje ikke til å høres «jævlig feministisk» ut, men da jeg traff mannen min klarte han å overbevise meg om at det ikke behøvde å være så livsfjernt å være i akademia som det iblant synes. Derfor ga jeg det en sjanse.

Kierulf har ikke vært redd for å kritisere kollegene sine, og har vært åpen om at alle ikke er happy med at hun uttaler seg i media.

Det har tidvis vært tøft, forteller hun, men ikke mer enn at hun har sagt det hun mener måtte sies likevel.

– Det er ekstra ubehagelig å være uenig med folk når det er strukturell maktubalanse som i et arbeidsforhold hvor man er midlertidig ansatt.

– I akademia blir faglig uenighet ofte en personlig sak.

Advokater kan krangle så busta fyker i retten, men ta øl i vennskapelighet etterpå, og etter mange år som advokat får man god trening i å skille mellom sak og person, forklarer hun.

– I akademia blir faglig uenighet ofte en personlig sak. Med mange hederlige unntak lever en del akademikere pussig nok lite etter saklighetsregler.

– Ikke populært «å fly i mediene»

– Hvordan håndterer du ubehagelighetene?

– Når jeg er blitt motarbeidet internt eller angrepet i avisene, prøver jeg å tenke at det ikke er verdens undergang. På grunn av personlige erfaringer i oppveksten ble jeg tidlig oppmerksom på at det finnes langt viktigere sider ved livet enn at noen er uenige med deg. Det er grenser for hvor hårsår og krenket jeg synes det er greit å føle meg for ting som tross alt betyr lite.

Hvorfor klarer ikke andre forskere å formidle vitenskap like enkelt som deg?

– Jeg har vært heldig og fått rom til å være nysgjerrig og argumentere om ulike spørsmål hele livet. Og så har jeg drevet med prosedyre. Da må man forklare kompliserte ting på en enkel måte og føre nye lyttere inn i stoffet på en måte som engasjerer og er logisk og pedagogisk.

Noen forskere har ikke erfaring utenfor akademia, og det kan være en svakhet, påpeker Kierulf, for man blir så spesialisert at det store bildet forsvinner, og man blir veldig opptatt av detaljene.

– Det er fremdeles ikke populært som forsker «å fly i mediene». Formidling forutsetter forenkling. Det kan gå på bekostning av presisjon, og da blir noen nyanser borte. Det synes noen forskere er ergerlig, spesielt hvis det er akkurat de nyansene de forsker på, som blir utelatt.

En betydelig samfunnsutfordring er at universitetene i så liten grad tar formidlingsoppdraget på alvor, mener hun.

– Fra vi er førsteårsstudenter bør vi ikke bare lære hvordan vi skal formidle et budskap tydelig og klart, men også hvorfor vi som statsfinansierte akademikere har en forpliktelse til å bidra til en opplyst offentlighet.

Juryens begrunnelse: Anine Kierulf

Anine Kierulf (f. 1974) formidler forskning på en klar og tydelig måte. Hun engasjerer seg i samfunnsaktuelle spørsmål og har en faglig trygghet i vanskelige debatter. Drømmen vår er at flere forskere og akademikere fikk den samme evne til å nå ut med kunnskapen sin.

Mener du at Grunnloven pålegger studenter å delta i samfunnsdebatten?

– Nei, dette er et litt lengre resonnement. I Minerva er man opptatt av negative friheter. Grunnloven § 100 har imidlertid også et positivt ledd som går ut på at statens myndigheter skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

En måte å gjøre det på, er å gi utdannelse, en annen måte er å pålegge forskere undervisning, forskning og formidling i loven om universiteter og høyskoler.

– Problemet er at formidling i dag nedprioriteres gjennomgående både av enkeltforskere og av institusjonene.

– Ja, jeg er en flink pike

«Når man snakker pent og er fra vestkanten, må man tidvis bevise at man i det hele tatt har meningsberettigelse», har du sagt. Møter du fordommer?

– Det kommer an på hvor jeg er. Utenfor byene er jo folk vant til at «byfiser» snakker litt rart. Det er som regel venstresiden som har fordommer mot folk som kommer fra vestkanten og snakker pent. Da må man overbevise dem om at man ikke har kommet lett til ting.

Hvordan overbeviser du dem?

– Ved å argumentere saklig og ordentlig. Hvis de likevel fastholder fordommene, er det ikke mye håp for dem.

Er du en flink pike, og hva synes du om det begrepet?

– Ja, jeg er en flink pike. Det ligger både noe negativt og positivt i det. I perioder har jeg vært det litt for mye – til fortrengsel for meg selv og mine egne behov. Men jeg tenker at vi alle kan bestrebe oss på å være rimelig flinke og ansvarsfulle borgere uten derved å måtte leve opp til urimelige standarder, avslutter Kierulf.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden