Redaksjonen blogger

Venstresidens verden

Om hvorfor PRESS går i fakkeltog mot EU og hvorfor ATTAC Norge demonstrerte for kommunalt bussmonopol.

Om hvorfor PRESS går i fakkeltog mot EU og hvorfor ATTAC Norge demonstrerte for kommunalt bussmonopol.

Da jeg gikk på Blindern rundt år 2000, meldte jeg meg inn i det nystartede ATTAC. Jeg var ikke sikker på om jeg var enig i alt organisasjonen ønsket; men jeg hadde sympati med flere av hovedbekymringene, knyttet til valutaspekulasjon og fattige lands gjeldsbyrde. På 1990-tallet hadde vi sett problematiske konsekvenser av global valutaspekulasjon. Og flere fattige land hadde en gjeldsbyrde som hemmet økonomisk vekst i urimelig grad. Vi burde søke måter å lette byrden på. Det finnes innvendinger mot denne fremstillingen, selvsagt, men det var en plattform det var lett å finne sympati for i brede miljøer.

Ikke lenge etter at jeg hadde meldt meg inn mottok jeg en epost fra ATTAC Blindern. Den handlet hverken om gjeld i fattige land eller valutaspekulasjon, men derimot om konkurranseutsetting av bussruter i Oslo. Det syntes jeg var littegrann rart. Hadde jeg villet kjempe mot et innslag av private aktører i kollektivtransport, hadde det jo virket mer naturlig å melde seg inn i Oslo SV enn å melde seg inn i en organisasjon som skulle jobbe med global valuta- og gjeldsproblematikk.

Jeg gikk derfor til en professor som var aktiv i ATTAC Blindern og spurte ham om dette. Han virket genuint overrasket over spørsmålet, og forsøkte så å forklare meg at dette var jo to sider av samme sak: Kamp mot transnasjonale selskaper på kollektivmarkedet i Oslo de var første skritt i kampen mot valutaspekulasjon, urimelig vilkår for fattige land, the Washington-consensus, IMF, brutalisering av arbeidslivet og nyliberalismen. Jeg forstod at jeg var havnet i gal organisasjon og meldte meg sporenstreks ut.

Jeg kom til å tenke på denne episoden da PRESS, ungdomsorganisasjonen til Redd Barna, annonserte at de ville delta i demonstrasjonen mot at fredsprisen gikk til EU. Man kan si mye om å gi prisen til EU – men det har man i rettferdighetens navn kunnet om de fleste priser i hvert fall i min levetid. Spesielt vanskelig er det likevel ikke å forstå hovedpoenget i begrunnelsen som er gitt. Men EU-saken er en av de mest politiserte i Norge, og synet på norsk medlemskap påvirker ofte i praksis hvordan man vurderer organisasjonens betydning også på andre felt.

Så vidt jeg kan se, gir PRESS tre grunner for sin deltagelse i demonstrasjonen: For det første henviser organisasjonen til sitt medlemskap i Norges Fredsråd, som tok stilling mot prisen. For det andre mener PRESS at utviklingen i EU de siste årene har ”handlet om økt militarisering og opprustning”. Til sist mener PRESS at Dublin-regelen i Schengen fører til en for streng asylpolitikk i EU som rammer barn.

Det er greit å mene alt dette. Problemet er at det på ingen måte er slik at disse synspunktene følger av at man er opptatt av barns vilkår og rettigheter. Snarere finner alle tre argumentene i hovedsak gjenklang et godt stykke ut på venstresiden.

PRESS’ begrunnelser

Norges Fredsråd er selvsagt en etablert og blant mange anerkjent fredsorganisasjon. Det betyr ikke at dens syn på krig og fred er ukontroversielle. Ærespresident i Norges Fredsråd, Fredrik Heffermehl, er kjent som mannen som er imot de aller fleste fredspriser, i hovedsak fordi han mener de strider mot Alfred Nobels testamente. Heffermehl er i stor grad opptatt av fredskongresser og nedbygging av stående armeer, mens mange av oss andre har større forståelse for at disse ingrediensene ikke i like stor grad eller like ofte er en oppskrift på å bygge fred idag som det var i Europa på slutten av 1800-tallet.

Den debatten skal jeg ikke ta her – men Heffermehl er i hvert fall nogenlunde konsekvent. Hverken Arafat, Det internasjonale atomenergibyrået, Al Gore eller Mor Theresa er etter hans skjønn verdige vinnere. Men meg bekjent reagerte ikke PRESS mot hverken Al Gore eller Arafat, og noen demonstrasjoner mot dem kom heller ikke i regi av Norges Fredsråd.

Det andre argumentet PRESS bruker, og i tråd med Heffermehls tanker, er at EU de siste årene har handlet om økt militarisering og opprustning. Det er vanskelig å se helt hva organisasjonen her mener. De viktigste EU-landene har de siste årene redusert sine militære budsjetter. En oversikt over militærutgifter i europeiske NATO-land (i løpende priser, altså ikke justert for inflasjon) viser at mange store EU-land har redusert sine budsjetter, og i enda flere har utgiftene steget mindre enn inflasjonen. Dette er rett at utgiftene økte noe i årene før finanskrisen, men det kom etter at klok poltikk muliggjorde en slutt på den kalde krigen, og dermed en betydelig nedrustning. Dertil kommer selvsagt at EU fortsatt har relativt svake felles institusjoner i forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Det er de enkelte EU-landene som er ansvarlig for dette. I alle tilfeller er prisen gitt for innsats for folkenes forbrødring, som er et annet kriterium i Nobels testamente, ikke for nedbygging av stående armeer.

Det siste argumentet synes enda mer obskurt. Tanken her er at Schengen rammer barn. Dette argumentet er ikke knyttet på noen fornuftig måte direkte til kriterier vi er vant til å vurdere fredsprisen utifra. Har PRESS satt seg inn i Mikhail Gorbatsjovs asylpolitikk? Var det relevant da han fikk prisen? PRESS har rett nok vært opptatt av slike spørsmål tidligere og henviser til at man da Barack Obama fikk prisen, sendte et brev hvor man ville ta opp at USA ikke har ratifisert barnekonvensjonen. Jeg vet ikke om dette gjør saken bedre eller verre – dette brevet var nemlig enda dårligere begrunnet enn protesten mot prisen til EU: Det er kongressen, ikke presidenten, som har hindret ratifikasjon av barnekonvensjonen, som USA for øvrig var en pådriver for å forhandle frem (og som for øvrig er en konvensjon med betydelige svakheter). I alle tilfeller er det forskjell på å skrive et brev der man tar opp forhold man er bekymret for, og å demonstrere mot selve tildelingen. EU-landene har for øvrig ratifisert barnekonvensjonen, mens det i PRESS’ øyne ikke hjalp Obama at han fikk prisen blant annet nettopp for sin innsats for atomnedrustning (om denne enn var mer i ord enn i handling).

Venstresidens verden

Som sagt: Det er greit nok å være uenig med mine argumenter over. På samme måte er det greit nok å mene at det foreligger en intim sammenheng mellom bekymring for gjelden i fattige land og konkurranseutsetting av bussruter i Oslo.  Det som derimot er svært betenkelig, er å binde en organisasjon hvis formål er ment å være tverrpolitisk opp til verdensanskuelser som først og fremst finnes på ytterste venstre fløy. Man fremmedgjør en stor gruppe mennesker som ellers kunne ville kunne være viktige støttespillere for PRESS.

Blant andre deltagere i fakkeltoget mot EU fant vi selvsamme ATTAC Norge, Kommunistisk Plattform, LO Oslo, Latin-Amerikagruppene i Norge, Norges Sosiale Forum, Nei til Nye NATO, Norges Kommunistiske Parti, Oslo Grafiske Fagforening, Occupy, Rød Ungdom, Rødt, Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Sosialistisk Venstreparti, Tjen Folket og Ungkommunistene i Norge – i tillegg til senterpartister av ulik art, og enkelte andre fredsorganisasjoner. Det er et problem for PRESS at de koopteres av disse gruppene.

Det skjer altfor ofte: At organisasjoner som skal jobbe med temaer som i utgangspunktet har tverrpolitisk oppslutning, ender opp med tolkninger av verden som gjør at prosjektet ser ut som en undergruppe av SU?

Hvis man spør dem, vil de vanligvis svare som professoren jeg snakket med i ATTAC: Men dette henger sammen! Schengen er en slags indirekte krigføring mot barn – selv om også PRESS erkjenner i sin begrunnelse at det er langt fra klart at situasjonen hadde vært bedre uten. EU er en militaristisk organisasjon! – selv om det ikke uten videre gjenfinnes i budsjettdata, og selv om forholdet mellom fred, stabilitet og militære kapasiteter er komplekst. Noen vil gå lenger: EU er en nyliberal organisasjon som skaper kaos, ekstremisme og i verste fall krig med sin politikk overfor Hellas! (Jeg er for ordens skyld kritisk til denne politikken og mener man på et tidlig tidspunkt burde funnet måter å redusere gjelden på, der også andre land og kreditorene bidro – men samtidig fremstår det som merkelig fra mitt politiske perspektiv å legge skylden for Hellas’ problemer ensidig på EU.)

Det virker som man ikke er kjent med, eller tar inn over seg, at fornuftige mennesker med samme engasjement for barns vilkår og rettigheter faktisk kan ha ulike syn på alle disse spørsmålene – i ens eget hode henger jo alt sammen. Antirasistisk Senter er en annen organisasjon som tydelig har lidd under det samme: Organisasjonen evner ikke i særlig grad å ta inn over seg at fornuftige mennesker med samme engasjement mot rasisme, kan ha ulike syn på asylpolitikk, religionskritikk og Palestina. Også en institusjon som Likestillingsombudet synes hemmet av ideologiske skylapper – og er hovedgrunnen til at jeg mener det kan være like klokt å legge det ned. Det finnes mange flere eksempler.

Det er en enorm svakhet for disse organisasjonene, fordi de i så liten grad har medarbeidere som gir andre innspill, medarbeidere som ikke er motstandere man skal bekjempe, men som man har overlappende enigheter og uenigheter med, som man kan lytte til. Og lære av. Det er vanskelig å lære når alle man snakker tenker likt.

O’Sullivans lov

Hvorfor skjer dette likevel, gang på gang?

Noe fullgodt svar er vanskelig å gi, men fenomenet er fanget opp i den såkalte O’Sullivans lov: Alle organisasjoner som ikke direkte er høyresideorganisasjoner, vil over tid bli venstresideorganisasjoner.

En delforklaring kan være at folk på venstresiden i større grad eksplisitt tenker på seg selv om solidariske og gode, og dermed oftere deltar i, har større selvtillit eller større innflytelse i slike organisasjoner. Da vil mange andre gradvis føle seg mindre hjemme eller mindre velkomne i disse organisasjonene, etter hvert som man ikke kjenner seg igjen i agendaen. Derfor glir organisasjonene sakte, men ubønnhørlig, mot venstre.

I noen grad kan sikkert mer sentrums- eller høyreorienterte idealister skylde seg selv: Er man ikke med, får man ikke innflytelse. Ikke desto mindre er det ødeleggende først og fremst for organisasjonene selv: De vil miste innflytelse når de bringer med seg det som skulle vært SUs antirasismegruppe, barnerettsgruppe, utviklingspolitikksgruppe eller fredsgruppe inn i tverrpolitiske organisasjoner. Tenk bare på ATTAC, som mange for 12 år siden trodde kunne bli en betydningsfull organisasjon. Idag fremstår den som helt impotent. Derfor er det de venstreorienterte organisasjonsmenneskene selv som burde ha størst interesse i å opprettholde sin tverrpolitiske kredibilitet. Idag har mange av organisasjonene ikke det, og bør ikke ha det – mange bør faktisk ha enda lavere slik kredibilitet enn det de har. PRESS er nå på min liste over dem som hører hjemme her. Men det trist, fordi samfunnet trenger godt tverrpolitisk engasjement på mange felt.

En hver organisasjon velger som den selv synes klokt. I mellomtiden synes det ganske klart at PRESS nettopp har svekket sin evne til å utøve meningsfullt politisk press.

Fra forsiden