Kommentar

Vent med feiringen, Norge

Daværende forsvarsminister Bob Gates møtte daværende visepresident, nåværende president, Xi Jiping i Beijing i 2011. Foto: U.S. Air Force Master Sgt. Jerry Morrison, United States Air Force (ID 110110-F-6655M-017)

Oppmykningen mellom Norge og Kina er ikke nødvendigvis en gladsak. Den kan være et symptom på at spenningene øker mellom to supermakter.

Konkurransen mellom USA og Kina om å være verdens største økonomi går i rykk og napp. USA har reist seg etter finanskrisen, mens den kinesiske økonomiske turboveksten har bremset opp betydelig.

Uansett begynner det å bli en stund siden Kina kunne unnskylde seg med at de er et utviklingsland. At jeg bruker ordet «unnskylde» er ikke tilfeldig. Det har vært Kinas offisielle holdning at det er urimelig av Vesten å stille like strenge krav til Kina som til vestlige land, særlig når det gjelder miljøpolitikk, men også når det gjelder militærstrategi, for ikke å snakke om luksusvarer som menneskerettigheter som vi her i Vesten holder oss med.

Bilaterale bånd

Kina har vært uhyre dyktige til å knytte bilaterale bånd med ulike land de seneste par tiårene. Når Kina snakker med Iran, påpeker de at begge land er urgamle sivilisasjoner som har hatt forbindelser til hverandre siden Silkeveien. De har, i motsetning til stormaktene i Vesten, aldri vært i krig med hverandre, påpeker de, og de har heller aldri forsøkt å undertrykke hverandre – også dette i motsetning til Vesten. De har kun drevet fredelig handel og ønsket hverandre vel.

I neste øyeblikk snakker Kina med USA og hevder at de – i motsetning til disse landene i Midtøsten – kun er interessert i fredelig utvikling og økonomisk vekst. Vi er ikke som dem; vi sitter ikke her og er nostalgiske til fortiden, sier de da.

Samtidig har Kina solgt biologiske våpen til Iran under et tynt og lite troverdig dekke av å være landbruksprodukter, de har tatt seg stadig større territorielle friheter i Sørkinahavet og lagt seg ut med Brunei, Taiwan, Malaysia, Filippinene og Vietnam, og de har styrt med jernhånd i Tibet og Xinjiang, for å nevne noe.

De har også kontroll over 97 prosent av verdens sjeldne mineraler, de har investert i alt fra små matprosjekter til enorme olje- og jernbaneprosjekter i Afrika, de har fått kontroll over 75 prosent av de utenlandske oljeinvesteringene i Sudan, og de har knyttet stadig sterkere bånd til land i Latin-Amerika.

Alt dette kan nok USA se gjennom fingrene med sålenge man står overfor et utviklingsland. Men hvor lenge kan man holde på slik når man seiler opp som konkurrent til å være verdens største økonomi?

Det umuliges kunst

Problemet viser seg først i internasjonale institusjoner. Kina har hatt som utenrikspolitisk strategi å si det som måtte være opportunt til ethvert land til enhver tid, uten å ta noe særlig hensyn til hvorvidt de ulike bilaterale narrativene er forenlige med hverandre. Derfor er det blitt stadig vanskeligere å opprettholde en rak rygg når man skal interagere med mange land samtidig.

Andre ganger har de valgt å vise makt, som i tilfellet med isfronten mot det lille landet Norge de siste årene. Det er en strategi som de har fått godt utbytte av, blant annet som observatør i Arktisk Råd.

Men man kan ikke være gode venner med Iran og USA på samme tid – iallfall ikke når man er blitt en supermakt.

Løsningen

Løsningen for Kinas del har foreløbig vært, snarere enn å etablere seg som en forutsigbar utenrikspolitisk aktør, å gjøre for eksempel avstemninger i Sikkerhetsrådet i FN til en hestehandel. Da Sikkerhetsrådet stemte over hvorvidt Syriakrisen skulle overføres til Den internasjonale straffedomstolen, var det to land som la ned veto: Russland og Kina. Samme måned undertegnet de to landene en avtale om en enorm utbygging av en gasslinje fra Sibir til Kina og Øst-Asia, en avtale som skal hadde et tredveårsperspektiv, og hvis utbygging var beregnet til å koste 770 milliarder rubler. Kontrakten ble anslått til å ha en verdi på rundt 400 milliarder dollar.

At USA skulle kunne finne seg i et slikt dobbeltspill i lengden, var lite trolig. Det var derimot en overraskelse at det var en løs kanon på dekk som Donald Trump som skulle komme til å riste i båten.

Institusjonene ligger døde

Spørsmålet om hvordan Kinas vekst skal håndteres, har stått sentralt blant seriøse amerikanske utenrikspolitiske tenkere i lang tid. For de fleste har målet vært å unngå en konfrontasjon, og håpe at Kina fanges av system, slik USA i noen grad har latt seg fange av systemet landet selv institusjonaliserte etter andre verdenskrig.

USA har derfor forsøkt å trekke Kina inn i multilaterale kontekster og den etablerte verdensordenen. Samtidig har man forsøkt å balansere kinesisk makt med et slags alliansesystem i regionen – de gamle alliansene med Sør-Korea og Japan, og et forsøk på nye allianser, med handelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) som juvelen i kronen.

Med valget av Donald Trump har USA fått en president som ikke har all verdens tro på systemet, hverken nasjonalt eller internasjonalt – «the system is rigged» var ett av hans favorittutrykk under valgkampen. Og er det noen som rigger systemet, etter Trumps mening, er det Kina.

Trump har selv en forkjærlighet for transaksjonsbasert utenrikspolitikk, snarere enn institusjonsbasert.

Forsøkene på å få Kina inn i en liberal verdensorden, under både president Obama og hans forgjenger, George Bush, har ikke lyktes helt. Men det har heller ikke feilet spektakulært. «Work in progress», ville optimistene si, mens kritikerne ville mene at glasset var halvtomt allerede for lenge siden. Og USA ville neppe kunne akseptere kinesisk dobbeltspill i lengden. Derfor har potensialet for konflikt vært der hele tiden. Men med Trump som en løs kanon på dekk kan det øyeblikket komme lenge før det eventuelt ville kommet ellers.

Historien har vist at stormakter i vekst skaper farlige situasjoner. Det var å forvente at USA ville ønske å bremse Kinas vekst. Som NATO-land har Norge små muligheter til å påvirke situasjonen, men man bør kanskje vente litt med å henge ut flagget for dagens oppmykning likevel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden