Verdens frieste land?

KRISERAPPORT FRA SØR. Italia er både republikanismens og fascismens hjemland. Vi får se hvor det bærer denne gangen, men det finnes ingen lov som sier at det liberale demokrati skal leve evig. Det er Italia det fremste beviset på.

I mars i år feiret Italia 150 år som et forenet land. Dagen er ikke som den norske 17. mai. Det finnes ingen tradisjon for å feire Italias samling, og regjeringen gikk bare motvillig med på at det skulle være en nasjonal festdag. Men for en dag det ble! Italienske flagg ble uoppfordret hengt opp i barer og kafeer, og ut av vinduer. Folk kledde seg i grønt, hvitt og rødt, og det hele bar preg av å være en slags spontan og folkelig protest, på den ene side mot dem som vil splitt Italia på nytt, og på den annen side mot dem som er i ferd med å kjøre landet i grøften. Statsminister Berlusconi ble møtt av protester og rop om at ’jeg vil ha mitt demokrati tilbake’ overalt hvor han gikk, mens den italienske presidenten, Napolitano, som i kraft av sitt embede er nasjonens samlende symbol, ble møtt med jubel. Det var det spontane i det hele som var frapperende, en tilbaketrengt lyst til å snakke ut, og til å være stolt over det Italia faktisk har å by på, sammen med en motvilje til å se det hele gå til grunne.

Historien gjentar seg ikke, sier man gjerne. Man kan imidlertid, dersom man følger italiensk politikk, av og til begynne å lure. Etter Julius Cæsars død fulgte en maktkamp mellom dem som stod bak ugjerningen og Cæsars enten utpekte eller selvoppnevnte arvinger. De siste legitimerte sine handlinger med å peke til hvordan Cæsar på brutalt vis var blitt tatt livet av, de første hevdet gjerne at de hadde gjort det de måtte for å redde republikken fra tyranniet.