Debatt

Verdien av det nære

Bilde: Vindmøller ved Torup, Danmark, Wikimedia Commons.

To temaer har dominert samfunnsdebatten de siste månedene: bompenger og vindkraft. Disse to debattene har mer til felles enn vi skulle tro.

Det første fellestrekket mellom bompenge- og vindkraftdebatten er at motstanden viser at folk engasjerer seg aller mest for det som er nært en selv, og potensielle trusler mot dette.

Vindmøller gjør store inngrep i naturen der du bor og truer lokale naturopplevelser. Bompenger gjør store inngrep i din egen lommebok og truer din private velferd og valgfrihet.

Mange kjemper riktignok også mot disse sakene på prinsipielt grunnlag. De er likevel i mindretall. De fleste drammensere investerer lite følelser i vindmølleparken på Frøya, og frøyværinger bekymrer seg nok ikke så mye for Buskerudbypakke 2.

Det andre fellestrekket er at begge saker berører klimadebatten.

Onshore vindkraft er per nå den eneste formen for fornybar energi som både er lønnsom å satse på i Norge og som vil gi et stort nok bidrag som supplement til vannkraften (sett bort fra atomkraft) til at det monner.

Økt produksjon av fornybar energi her hjemme vil bidra til at Europa når sine klimamål, og vil bidra til å dekke opp for vårt eget energibehovet i takt med at olje og gass fases ut.

Redusert biltrafikk er på sin side det mest effektive tiltaket for å kutte klimagass-utslipp i norske byer (for eksempel Drammen, hvor over halvparten av utslippene kommer fra veitrafikk) og vil bidra til nødvendige lokale bidrag for å bremse temperaturøkningene, i tråd med Paris-avtalen.

Klima er en makrofaktor som legger premisser for fremtiden til hele kloden. Men makroperspektivet oppleves samtidig abstrakt. Å be et menneske om å bekymre seg for katastrofale klimaendringer i år 2100 er litt som å fortelle en tiåring om framtidige konsekvenser av å spise godteri og spille Xbox fire timer hver dag framfor å trene og gjøre lekser. Det oppleves som for fjernt til at det gir mening å forholde seg til.

Vårt eget land er en mer forståelig størrelse. Målt etter befolkningstall og betydning i et globalt perspektiv er vi en mygg. Hva er poenget med å redde verden herfra? Det hjelper ikke å kjøre mindre bil i Drammen dersom en milliard kinesere kjører mer. Det hjelper ikke å produsere noen terrawatt-timer mer grønn energi i Norge dersom kullkraftverkene i USA igjen går på høygir.

Og din egen hverdag er enda lettere å begripe. En månedslønn i bompenger vil gi en reell reduksjon i valgfrihet for mange. En vindmøllepark noen kilometer fra huset kan redusere opplevd kvalitet og skjønnhet i natur og friluftsliv.

Mennesker flest er ikke glad i store enkeltutgifter. Det er kanskje derfor De Grønnes foretrukne alternativ til bompenger; KAF (Karbonavgift til fordeling) sliter med å få fotfeste, og motregning av tilbud som blir billigere (for eksempel rimeligere AKS/SFO ved kommende bomring-utvidelse i Oslo) ikke oppleves som relevant, så lenge selve regningen for bilkjøringen blir så stor.

Prinsippet om urettferdig brukerbetaling slår inn i begge debatter. Hvorfor skal jeg som bilist betale for tjenester jeg ikke bruker? Hvorfor skal akkurat min lokale natur ta regninga for elektrifisering – noe jeg ikke kommer til å få glede av i overskuelig framtid?

Den norske velferdsmodellen er derimot bygd på å betale for offentlige tjenester vi ikke benytter. De fleste får aldri bruk for mange av helsetjenestene vi betaler for, og ganske få trenger NAV i løpet av livet. Privat betaler de fleste store summer i ulike forsikringspremier, som de færreste noen gang utløser.

Likevel kjenner jeg få som mener det er urettferdig med et offentlig spleiselag for at alle skal ha et trygt sikkerhetsnett, eller som synes det er bortkastet å være forsikret dersom du krasjer bilen en dag eller huset brenner ned.

Derfor er det viktig å huske at vi faktisk får en del goder tilbake gjennom bompenger og vindkraft. De aller fleste vil ha glede av et forbedret kollektivtilbud. Trygge gang- og sykkelveier og hyppige bussavganger vil gjøre det enklere og tryggere for unger å komme seg til og fra skole, trening og andre fritidsaktiviteter for egen maskin. Dette vil igjen redusere transportbehov og stress i hverdagen.

Økt norsk produksjon av fornybar energi vil sikre lavere strømpriser, øke vår konkurransekraft i EUs energimarked som igjen vil gjøre statskassen mer robust, samt redusere sårbarheten til framtidens generasjoner når inntektene fra olje og gass flater ut.

Alle bidrag vi gjør som enkeltmennesker i Norge gir faktisk den samme effekten som når Wang i Kina eller Saanvi i India gjør det samme. Og som et av verdens rikeste land er Norge et internasjonalt forbilde. Hvilke signaler sender det til markedene og landene vi vil skal ta hovedansvaret for det grønne skiftet – dersom ikke VI er villig til å vise vei? Våre nasjonale investering vil til syvende og sist komme oss selv til gode.

Til slutt: Det er ikke egoistisk å sette sin egen familieøkonomi først. Det er ikke egoistisk å protestere mot at hundremeterskogen du vokste opp med må vike for store vindmøller.

Men hvis det som er oss selv nært alltid skal legge føringer for politiske beslutninger, så blir konsekvensen «business as usual» i all framtid. Det er ikke bærekraftig.

Derfor mener jeg at det nå, mer enn noensinne, trengs politikere som setter fremtiden først – selv om de blir upopulære i dag.

Vi trenger også politikere som klarer å gjøre disse grepene uten å overkjøre enkeltmennesket.

Det grønne skiftet skal ikke finansieres ved å støvsuge lommeboken din. Derfor har De Grønne gått inn for en variant av Buskerudbypakke 2 med halvparten så dyre bompengetakster som Høyre og Arbeiderpartiet ville ha, og derfor jobber vi nasjonalt for Karbonavigift til fordeling (KAF) som alternativ til bompenger.

Vi har også en pragmatisk politikk for utbygging vindkraft på land, der vi begrenser naturtapet mest mulig, samtidig som vi holder nødvendig tempo på utbygging for å nå fornybarmålene samtidig som vi øker satsningen på å utvikle andre fornybare energiformer.

Det som er nært er viktig å ta vare på her og nå, men også for hverdagen barnebarna våre skal leve i.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden