Politikk

Verdt å gjøre noe med klimaendringene?

Kost-nytte-analyse kan ikke si oss hvor mye vi skal gjøre for å bremse klimaendringene, men vi bør gjøre de mest effektive tingene først.

Kost-nytte-analyse kan ikke si oss hvor mye vi skal gjøre for å bremse klimaendringene, men vi bør gjøre de mest effektive tingene først.

I Intet nytt fra klimaskeptikerne skrev jeg at debatten mellom klimaforskere og klimaskeptikere kan oppsummeres i ett enkelt spørsmål: Tror du på at forskere og fagmiljøer over hele verden kontrolleres av en liten klikk med politiske motiverte juksemakere tilknyttet FNs klimapanel? Det er nemlig det som skal for å tvile på at menneskelige CO2-utslipp er i ferd med å gjøre verden varmere.

For meg virker det tvilsomt, spesielt når jeg ser kvaliteten på det arbeidet klimaforskerne gjør. Derfor tror jeg at de har rett. Dessverre.

Oppfølgingsspørsmålet blir da: Hvor viktig er det å gjøre noe for å bremse klimaendringene? Skal vi bruke mye penger, eller lite penger?

For å svare på dette, vil vi helst vite hva konsekvensene blir hvis vi ikke gjør noe. Aller helst vil vi sette en pengeverdi på det, slik at vi kan veie kost opp mot nytte: Klimaendringene vil koste verden X kroner, så da kan vi bruke like mye penger på å forhindre dem.

Mange har forsøkt å gjøre slike analyser. Et eksempel er den britiske Stern-rapporten, som i 2006 anslo at klimaendringer vil kunne medføre årlige skader som tilsvarer fra 5 til 20 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Derfor bør vi bruke svært mye penger på å bremse klimaendringene.

Andre, som William Nordhaus og Richard Tol, har kommet frem til langt lavere tall for skadevirkningene av klimaendringer. København-konsensus-prosjektet, startet av Bjørn Lomborg, har plassert klimaendringer langt ned på listen over problemer verden bør bruke penger på å løse. Kost-nytte-analyser forteller dem at vi får mest igjen for pengene ved å bekjempe fattigdom, sykdom og feilernæring. Klimaendringer er ikke bra, men la oss prioritere det viktigste.

Kost-nytte-analyser er populære, fordi de gir klare svar. Men et klart svar hjelper lite, når det også er feil.  

Ukjente konsekvenser
For å bruke kost-nytte-analyser på klimaendringer må du løse to svært vanskelige oppgaver: Først må du finne ut omtrent hvilke skader vi kan vente oss, og så må du regne dem om til kroner. Og begge svarene dine må stemme, ellers blir sluttsummen feil.

Det første problemet med dette er at ingen vet nøyaktig hva konsekvensene av klimaendringene kommer til å bli. Vi vet mye, men ikke i detalj hva det vil bety for oss – eller for våre barne- og oldebarn.

Vi vet at verden vil bli varmere, kanskje 2 til 4 grader varmere innen 2100, men endringene vil bli ujevnt fordelt, og det vil konsekvensene også. Og flere av konsekvensene er uforutsigbare.

Mange forskere frykter at økosystemer vil bryte sammen, at dyrearter vil utryddes, at tørre områder blir tørrere og våte områder våtere, at orkaner blir kraftigere, at landisområder smelter og øker havnivået, og at temperaturøkningene vil utløse kjedereaksjoner som gjør at temperaturen øker ytterligere.

Alt dette er troverdig. Sammenlignet med hva jorden har opplevd tidligere, er en 4 grader global temperaturendring over 100 år svært mye, svært raskt. Det vil endre klimaet, og det er troverdig at det kan skje på flere av disse måtene. Og selv endringer som ikke er katastrofale er negative, fordi må vi bruke krefter på å tilpasse oss.

Vi forstår at det er viktig å forhindre dette. Men en kost-nytte-analyse krever noe mer, den krever et detaljert bilde av hva vi kan vente oss.

Havnivået

Og det har vi ikke. På mange områder vet vi rett og slett ikke hva som kommer til å skje.

Et eksempel er havnivået. Vi vet at det vil stige, fordi varmt vann tar mer plass enn kaldt. Dette er lett å spå. Men i tillegg vil havnivået kunne stige fordi isen på land smelter. Dette er vanskelig å spå, fordi modellene for nedsmelting av isområder som Grønland ikke er gode nok.

Is er ikke bare en blokk med frosset vann som ligger der. Isen lever, og oppfører seg på måter forskerne finner det vanskelig å simulere, spesielt når temperaturen nærmer seg smeltepunktet. Klimaforskerne vet at landis kan smelte raskt, fordi man ser spor etter slike nedsmeltinger fra istidene, men ismodellene har så langt ikke klart å gjenskape denne formen for rask nedsmelting. Modellene er for forsiktige.

Det er ikke klimaskeptikere som sier dette. Det er klimaforskerne selv. I 2007-rapporten sin lot FN’s klimapanel være å estimere det de kaller dynamiske endringer i landisen. Altså rask nedsmelting. Årsaken var at de ikke hadde nok tillit til modellene sine ennå. Derfor anslo de at havnivået, i tillegg til å stige med 18-59 cm innen 2100, også vil stige med noe ekstra, som de ikke vet hva er ennå.

Vi vet noe. Vi vet at dette «noe ekstra» kan være ganske mye, fordi det ligger is som tilsvarer 7 meter havstigning på Grønland og 4 på Vest-Antarktis, som er de to områdene som er mest utsatt. Vi vet at når temperaturen stiger kan slike isområder smelte raskt, og vi vet at temperaturen kommer til å stige, og at den vil stige mer desto mer drivhusgasser vi slipper ut i atmosfæren. Men hvis du vil ha en detaljert spådom, finner du den i beste fall i rykende fersk forskning, som amatører gjør best i å holde seg unna.

Forhåpentligvis kommer klimaforskerne med et klart svar etter hvert. Men kost-nytte-analysene forutsetter at vi vet dette allerede. Så hvilket tall skal vi dytte inn i formlene? 0,1 meter, 1 meter, 2 meter? Hvorfor? Vi kan regne ut konsekvensene for hele intervallet fra 0 til 11 meter, men hvor verdifull er en slik analyse?

Og havnivået er altså bare en av mange ukjente faktorer. Klimaet er et komplekst system. Verden er kompleks. Menneskeheten er kompleks. Ingen vet nøyaktig hva som skjer når du tukler med et komplekst system.

Noen synes denne usikkerheten høres betryggende ut. Hvis vi ikke vet, er det vel ikke så farlig, så vi kan ta det med ro.

Hvis du tenker slik er det fordi du tar nåsituasjonen for gitt. Du er født inn i velstand i et av verdens tryggeste land, hvor alle dine behov er dekket fra vugge til grav. Du vet ikke helt hvordan det skjer, men alt har gått bra for deg så langt, så da må jo systemet være robust? Ja, helt til det ikke er det lenger, fordi noen tuklet med det.

Det jeg sier nå er egentlig bare politisk konservatisme i andre ord. Konservative har respekt for prosesser de ikke forstår, og er skeptiske til de overmodige rasjonalistene de ofte finner seg plassert sammen med på høyresiden.

Å prissette det uvurderlige
Konservative er også skeptiske til å sette en prislapp på det uvurderlige. Men også det må du gjøre hvis du vil kjøre en kost-nytte-analyse for klimaendringer. Du må regne alle skadene om i kroner.

La oss legge usikkerheten om havstignignen til side et øyeblikk. La oss bare finne på noen tall, f.eks. 1-2,5 meter havstigning innen 2100. Hvordan regner du dette om i kroner?

Noen av konsekvensene vil være rent økonomiske. Når et hus eller en gård eller en vei svelges av havet, vet vi omtrent hva det koster å erstatte det.

Men hva er kroneverdien av å miste deler av kulturarven vår, fordi områder vi er glade i havner under vann? Mennesket har alltid foretrukket å bo langs kysten. Nordmenn er ikke noe unntak. Kan vi sette en prislapp på at historierike kystområder forsvinner?

Og hva er kroneverdien av at et menneske drukner? Havstigningen vil skje sakte nok til at rike land rekker å evakuere eller beskytte utsatte områder. Fattige land er det verre med. Problemet er ikke at folk er for dumme eller late til å rømme fra det gradvis stigende havnivået. Problemet er at området du bor i har blitt mer utsatt, men faren er ikke akutt, og du har ikke noe annet sted og bo. Og så en dag skjer en katastrofe, som er verre enn den ellers ville ha vært.

3-500 000 mennesker druknet i Bangladesh under en tyfon i 1970, (tyfoner/orkaner kan heve havnivået med flere meter). 2-300 000 druknet i tsunamien i 2004. En gradvis økende vannstand vil kunne øke omfanget av slike katastrofer.

Og kroneprisen for dette, regnet om til en nåverdi vi kan dytte inn i våre politiske vurderinger, hva er det? Fortell meg hvordan du vil gjøre den utregningen.

Urettferdig pris
Jeg sier ikke at det alltid er umulig eller umoralsk å sette en prislapp på et menneskeliv. Du gjør det selv med ditt eget liv, implisitt, hver gang du velger en billigere og mindre sikker bil over en dyrere og sikrere bil. Er du uendelig mye verdt? Hvorfor bruker du da ikke alle pengene du har på å leve sikrest mulig? Du har en pris, og du har valgt den selv.

Men denne måten å tenke på bryter sammen når vi snakker om å utsette mennesker som ikke er født ennå for en risiko vi ikke aner omfanget av. Barne- og oldebarna våre har ikke noe valg, de må leve med konsekvensene. Vi kan ikke spørre dem hvor mye de ville betalt for å flytte til en litt fattigere, litt kaldere planet.

Tenk deg at noen hadde funnet opp en kanon som kunne skyte en kule ut i en bane i rommet, på en slik måte at den etter 100 år kommer tilbake og lander et tilfeldig sted på jorden, på den eller de som måtte befinne seg der. Tenk deg at vi kjøper millioner av disse kanonene, og fyrer løs, for kanoner er gøy. Men så sier noen: Det er jo litt trist for oldebarna våre, dette, når kulene kommer tilbake. Vi burde regne ut verdien av ødeleggelsene, og så lager vi en avgift folk i dag må betale for å få bruke kanonene. Så blir det rettferdig.

Blir det det? Hvordan går du frem for å regne ut denne prisen? Og med en kanonkule vet du i det minste hva som skjer når den treffer. Det vet vi ikke for klimaendringene.

Vi kan finne på en pris, og diktere den til ettertiden, og det er ingen som kan stoppe oss. Men la oss ikke late som om det er en rettferdig pris. Prisen du regner ut gjenspeiler bare forutsetningene dine.

Navnet på en av disse forutsetningene er diskonteringsrente. Dette er et tall som forteller oss hvor mye en kostnad eller nytte vi får i framtiden er verdt for oss i dag. Bruker du en lav diskonteringsrente, blir nåverdien høy. Da bør vi bruke mye penger i dag på å forhindre klimaendringer om 100 år. Bruker du en høy verdi, er det ikke så verdifullt. Da bør vi bruke mindre penger.

Det har vært en lang debatt om hvilken diskonteringsrente vi bør bruke for klimaendringer. Frank Ackerman oppsummerer den i boken Can We Afford the Future? Ackerman har mange underlige fordommer mot markedsbaserte klimatiltak, men jeg er enig i konklusjonen hans: Hvis du forutsetter at det er svært viktig å tenke på etterkommerne våre, så får du en pris som sier det samme. Forutsetter du at det ikke er så viktig, sier prisen det i stedet. Men det er uansett vi som bestemmer, og våre ufødte barne- og oldebarn som må leve med konsekvensene.

Og vi vet altså ikke hva disse konsekvensene vil bli, eller hvordan vi skal regne dem om til kroner.

Pengesluk
Tilhengere av kost-nytte-analyser for klimaendringer blir veldig skeptiske når du sier ting som dette. At det ikke er mulig å sette en prislapp på klimaendringene.

De er redde for at når noen sier «vi kan ikke sette en pris på dette», kommer neste setning til å være «og derfor bør vi bruke kjempemasse penger uten å tenke over om det nytter «.

De er redde med god grunn. Mange klimatiltak er dyre, meningsløse, og tjener mest av alt noen heldige utvalgte særinteresser. Bioetanol-satsningen i USA og EU fungerer i praksis som et landbrukssubsidie, med tvilsom verdi for klimaet. Og nylig ble det avslørt at et FN-program som betaler firmaer i fattige land for å redusere utslipp av drivhusgasser, har ført til at det produseres ekstra mye av kraftige drivhusgasser.

Men det gjør ikke kost-nytte-analyser noe bedre. De er riktignok det eneste vi har som kan gi oss et klart svar på om klimatiltak lønner seg eller ikke, men det hjelper altså ikke når det klare svaret er feil.

I morgen ser du en turist i Oslo sentrum som står med et kart foran seg og ser veldig forvirret ut. Du spør om de trenger hjelp. «Jo, du, jeg leter etter Vigelandsparken.» «Men dette er jo et kart over Bergen?» «Ja, jeg vet, men det er det eneste kartet jeg har!»

Roger Pielke Jr skriver i The Climate Fix om hvor galt det kan gå når kost-nytte-analyser løper løpsk. København-konsensus-prosjektet har regnet ut at et av de smarteste klimatiltakene er å slippe stoffer ut i atmosfæren som kan blokkere sollys. Men risikoen er stor, og ingen vet egentlig hva konsekvensene vil bli. Økonomene har forstirret seg på tallene sine, og kommet frem til et svar som er klart – men ubrukelig.

Forsikring for menneskeheten
Vi er ikke helt hjelpesløse. Men vi må begynne med å beskrive problemet på riktig nivå. Glem kostnadsanslagene. Se heller på det slik: Vi er på vei inn i et utfallsrom som omfatter mange troverdige negative utfall av ukjent sannsynlighet og ukjent omfang. Alt vi vet sikkert er at sannsynligheten og omfanget øker med utslippene av drivhusgasser, og at konsekvensene vil bli langvarige.

Det er rasjonelt å gjøre mye for å bremse dette. Frank Ackerman mener vi bør se på klimatiltak som en forsikring for menneskeheten. Du forsikrer ikke huset ditt fordi du vet det kommer til å brenne ned, men fordi hvis det gjør det, så har du mistet alt. Hver dag du går i seng mett og frisk, er det takket være prosesser du ikke forstår og ikke kjenner til, prosesser utslipp av drivhusgasser tukler med på uforutsigbare måter.

Det er ikke lurt. Ikke lurt i det hele tatt. Så vi må gjøre noe med det. Og de på høyresiden som vet mest om uforutsette sideeffekter i komplekse systemer bør ikke overlate dette til de som kan minst.

Hvor mange kroner det lønner seg å bruke vil vi kanskje aldri få svar på. Det vi derimot kan gjøre er å rangere tiltak etter hvor effektivt de bidrar til å bremse temperaturøkningen. Og så prioriterer vi de mest effektive. Hvor mye CO2, for hvor mange kroner?

Målet må være å sette sammen en pakke med gjennomførbare tiltak som på den ene siden bremser temperaturøkningene, og på den andre siden ikke kjører sivilisasjonen i grøfta. Det er vanskelig, men det er i det minste en oppgave vi kan løse i den virkelige verden, uten å flykte av gårde i en hyper-rasjonell fantasi.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden