Debatt

Vi bør åpne for aktiv dødshjelp 

Bilde: Alberto Biscalchin / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Det er å respektere folks autonomi.

De siste dagene har det foregått en interessant debatt om eutanasi i Minerva. Daniel Joachim Kleiven fra Tankesmien Skaperkraft prøver i flere tekster å avfeie at det finnes en skånsom måte å innføre eutanasi på i Norge.

Jeg er uenig. Jeg mener at om vi skal tillate eutanasi her, bør det skje på en måte som står i stil med våre verdier og holdninger, og som gjør at vi unngår en skråplaneffekt. Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Og jeg mener per nå at ja, den bør ”diskriminere” i favør av de gamle og alvorlig syke, slik helsevesenet allerede gjør på mange andre måter. Når man diskuterer eutanasi er det lett å la seg distrahere av teknikaliteter, og det er en fin måte å rette fokus vekk fra det som bør være det viktigste spørsmålet, nemlig om det i prinsippet bør være lov til å hjelpe folk til å avslutte livet; folk i store smerter, som kanskje nesten ikke kan bevege seg, med kort tid igjen å leve, som selv ønsker å dø.

Hvis man tenker seg en situasjon der dette er strengt regulert, blir utført av autorisert personell (for eksempel leger), som selv kan velge om de vil hjelpe på denne måten, eller ikke, bør det være lov. Ikke bare det, men jeg synes det å tillate eutanasi er det moralsk riktige å gjøre.

I motsetning til Kleiven mener jeg at det å tillate aktiv dødshjelp er å respektere menneskelig verdighet.

Både motstandere og tilhenger av eutanasi kaster rundt seg med luftige begreper som verdighet og menneskeverd for å forsvare sitt syn. Kleiven mener ”dødshjelp forutsetter et brutalisert menneskesyn”. Jeg vil ta tak i denne påstanden fordi jeg ikke synes Kleiven begrunner godt nok hvorfor det å være for eutanasi forutsetter et dårlig menneskesyn.

I motsetning til Kleiven mener jeg at det å tillate aktiv dødshjelp er å respektere menneskelig verdighet, fordi verdighet i stor grad handler om personlig autonomi og retten til å styre over sitt eget liv, også hvordan man vil dø.

Les også: Også kristne støtter dødshjelp. Av Ole Peder Kjelstadli. 

Begrepet ”verdighet” blir i økende grad henvist til av jurister, filosofer og politikere. Ikke minst bruker vi det i vår dagligtale og i politiske diskusjoner. Begrepet blir så mye brukt at det er som om det ikke trenger noen videre forklaring. Det finnes likevel flere betydninger – avhengig av hvilket tema som blir diskutert og avhengig av om man diskuterer lover og regler eller normer og filosofiske prinsipper. Dette fører ofte til at debattanter snakker forbi hverandre.

En tolkning av begrepet har sine røtter hos Kant. For Kant handler verdighet først og fremst om moralsk status. Alle menneskeliv er unike og ukrenkelige og det kan ikke settes noen pris på livet. Det er denne versjonen av begrepet som blir brukt i Menneskerettighetserklæringen. Her gjør man det klart at ”Alle mennesker er født frie og med same menneskeverd og menneskerettigheter.” Verdighet pleide å henge sammen med ulik status – kongen hadde høyere ”verdighet” enn biskopen.

Les også svar fra Randi Espegren og Andreas Masvie: I Nederland er det stadig flere grupper som krever en rett til å dø.

I den moderne forståelsen av begrepet har vi nå, heldigvis, alle den samme, høye, statusen. Spørsmålet er hva som er konsekvensen av dette? Hva krever respekt for verdighet i forbindelse med eutanasi? For noen vil denne høye moralske statusen henge sammen med livets ukrenkelighet eller ”hellighet”, og fra dette vil det følge at det alltid er feil å ta et liv. En slik streng tolkning vil også innebære et forbud mot selvmord og drap i selvforsvar, noe vi vanligvis har unntak for i vår fordømmelse av det å ta liv.

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi. En slik respekt for personers selvbestemmelse kan bety at samfunnet bør tillate eutanasi.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Kleiven argumenterer som om vi alle er enige i premissene hans. Som at en forespørsel om dødshjelp betyr at pasienten fraskriver seg ”retten til liv”.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Kleiven mener at det å åpne for eutanasi og å ”avslutte uskyldige menneskeliv” betyr at vi har et relativisert menneskesyn. Å konsekvent referere til de som benytter seg av dødshjelp som ”uskyldige mennesker” er direkte feil, all den tid eutanasi betyr at det er frivillig. En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme. Og om man skal tviholde på et stråmannsargument om at motstandere ikke verdsetter menneskelivet like mye, kan vi vel aldri komme oss videre.

Det finnes situasjoner hvor livet ikke lenger er verdt å leve. Forhåpentligvis vil de fleste av oss aldri oppleve det. Men noen gjør det, og da er det riktig å hjelpe dem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden