Kultur

Vi er alle feminister

Den radikale venstresiden taper terreng, og den radikale kvinnekampen mister kraften. Men feminismen står sterkere enn noen gang.

Den radikale venstresiden taper terreng, og den radikale kvinnekampen mister kraften. Men feminismen står sterkere enn noen gang.

Født feminist,
Marta Breen,
Gyldendal, 2014

Til tross for usympatiske paroler som «lovfestet rett til heltid, ja til 6-timersdag» og «forsvar sexkjøpsloven» opplevde Kvinnedagen rekordoppmøte forrige lørdag. Over 10 000 mennesker møtte opp på Youngstorget under hovedparolen «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsrett».

Skyldes mobiliseringen at den radikale bevegelsen styrkes?

Er det håp om, som Morgenbladets redaktør Anna B. Jenssen tror på lederplass forrige uke, at kvinnebevegelsen kan styrkes, og at årets 8. mars kan ha vært startskuddet?

I boken Født feminist, som kom ut forrige uke, skriver Marta Breen om høyrevinden som blåser over Europa, inkludert Norge, og håper på en tredje bølge med radikal feminisme i Norge: «Det er gjerne når du oppdager hvor mye du har å miste, at du virkelig våkner opp.»

En kamp som stilnet hen
Breen skildrer kvinnebevegelsens utvikling med bakgrunn i eget liv. Moren og faren hennes var aktive radikalere på 70-tallet. De møtte hverandre i miljøet rundt AKP(m-l). Moren var feminist i Kvinnefronten. Faren var streikeleder på Nyland Mekaniske Verksted.

Der Breens foreldre ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg, er dagens unge mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Breen beskriver hvordan vi i dag er gått i ideologisk dvale: «70-åras raddiser hadde store slag å kjempe, dype tanker som skulle tenkes og viktige reformer og rettigheter som skulle på plass. I dag føler mange ungdommer at jobben er gjort (…)»

Poenget er ikke nytt, og minner blant annet om Erlend Loe, som i mange romaner beskriver en tafatt generasjon. I L (1999) lurer en gjeng unge, voksne menn på hva de egentlig skal gjøre med livene sine når Norge så å si er ferdig bygget og vi alle har det ganske bra.

I Født feminist skriver Breen følgende om sin generasjon: «Sannsynligvis tilhører jeg historiens første generasjon som er mer konservativ enn sine foreldre.» Der hennes foreldre ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg, er dagens unge mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

breen. f¯dt feminist. omslBreen er negativ til mange utviklingstrekk i samfunnet. Utbredelsen av porno, presset på utseende og dyrkingen av barnet og kjernefamilien. Hun forteller at det i dag faktisk er flere kvinner som tar mannens navn når de gifter seg enn det var for noen år siden.

Hun spør: «Vikler vi oss tilbake i de samme familiestrukturene våre mødre kjempet for å komme ut av?» Hun knytter spørsmålet til sitt eget liv med mann og to barn, og viser til svenske Marie Svelands bok Bitterfitte (2007), der Svelands hovedperson «lengter tilbake til 70-åras kvinnefellesskap og normoppløsning». Breen bekjenner at: «(…) også jeg kjenner dette savnet etter å få delta i et fellesskap, en bevegelse eller en «kraft».»

Feminismen seirer
Breen er et eksempel på en radikal nostalgiker. Jeg kjenner dem igjen fra høyresiden. Tidligere kunne en liberaler være liberal, og tilhenger av både lavere skatt, utvidete åpningstider, lavere avgifter på alkohol og radikale endringer for å styrke individets frihet.

I dag er Høyre blitt et arbeiderparti, og Fremskrittspartiet er landets fremste forsvarer av velferdsstaten. Med en ny regjering er det ingen som diskuterer hvor mye vi kan redusere de offentlige utgiftene, i stedet diskuterer man hvor mye penger vi kan bruke. Vi skal ikke bruke mer enn det som er forsvarlig, lyder regjeringens garanti.

Å, levde vi bare i Reagans, Thatchers og Willochs storhetstid, drømmer noen.

Selv er jeg mer pragmatisk og antar at de fleste nostalgikere tar feil.

Det er ikke slik at kvinnene på 70-tallet lengtet ut, mens de nå lengter hjem. Tvert imot.

Breen tar også feil. Feminismen står ikke svakere i dag. Kvinner er ikke mindre likestilte. Det er ikke slik at de på 70-tallet lengtet ut, mens de nå lengter hjem. Tvert imot.

Fafo jobber med et prosjekt om den nordiske modellen. I en av rapportene kan man lese følgende: I 1991 mente 15 prosent at bare mannen skulle jobbe, 30 prosent at kjønnene hadde forskjellig ansvar for jobb og hjem og 50 prosent støttet «full likestilling». I 2011 støttet 70 prosent full likestilling, og ingen mente at bare mannen skulle jobbe. Forskerne konkluderer: «Som verdimessig spørsmål ser likestilling ut til å ha fått nærmest fullt gjennomslag (…)»

Vi ser det samme langs flere linjer: Flere kvinner jobber. De har flere lederstillinger. En undersøkelse fra seks store bedrifter som ble publisert i forrige uke, antyder at dagens glasstak kun handler om at kvinner nedprioriterer karrieren når de får barn. Samtidig jobber menn stadig mindre mens de har små barn, og de tar gradvis mer ansvar i hjemmet.

Breen er ikke frigjort
At mye blir bedre, betyr naturligvis ikke at alt er bra. Breen har mange gode poenger i Født feminist.  Et av dem er utseendepresset. Breen skriver om sin egen samling av sminke og skjønnhetsprodukter. Hun har: «Skuff på skuff med all verdens produkter (…)» Men hun overdriver ikke: «Dette er bare produkter jeg trenger for å se normal ut (…)»

Her er jeg helt på linje med Breen: Det er for mange halvnakne damer i offentligheten. Det er ubehagelig at de aller fleste modeller ligner på retusjerte skjønnheter eller idoliserte ungpiker. Det er guffent å tenke på hvor mange som sliter med selvbilde og slanking. Og det er frustrerende hvor få virkemidler man har. Så lenge det er marked og interesse for det vakre, vil det vakre bli brukt til å selge. At vi vil være pene, stikker dypt i oss.

Men Breen lurer på om «kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse» og spør seg om «det berømte glasstaket i realiteten er en boks? Med speil på alle kanter». Det er å gå for langt. Og det avslører en svakhet ved Breens tenkning: Hun har en ganske bestemt formening om hva frigjøring er. Hvis utviklingen ikke følger denne, er man ikke frigjort.

Kjernefamilien er et eksempel. For svært mange, meg inkludert, er det å finne frem til kjernefamilien det samme som å finne en arena og en grunnmur for å være fri. Trygghet og frihet henger sammen. Fellesskapet setter meg fri. Breen skriver i stedet: «I dag er alle tilsynelatende blitt enige om at fullstendig monogami er den eneste akseptable måten å leve sammen på (…)» Hun er frustrert i sin egen kjernefamilie. I rammefortellingen i boken er hennes egen og en annen familie på reise, og hun lengter etter å få tatt seg en real fest med venninnen. Men det går ikke. Familien er satt. De er slitne. Når mennene går ut på byen, kommer de tidlig hjem.

Hvor er festen? Hvorfor monogami og kjernefamilie? Kan vi ikke ha det gøy?

Frihet er ikke å kaste alle normer og velte de borgerlige fellesskapsformene.

Men frihet er ikke å kaste alle normer og velte de borgerlige fellesskapsformene. Det er å leve et liv i tråd med de verdiene man står for. Det slår meg at Breen faktisk er mindre frigjort enn mange av de interiør-, familie- og motebloggerne hun elsker å kritisere.

Den radikale feminismen
Den radikale feminismen har alltid tilhørt et lite mindretall som ofte har brutt kraftig med folkemeningen. Breen lengter etter en tredje radikal feministbølge som skal ha «den politiske bredden fra stemmerettsaktivistene i den første bølgen, det antikapitalistiske og økologiske perspektivet fra bølge nummer to, og tøff-i-trynet-attityden fra det lille skvulpet i 90-åra».

Dagens unge får så hatten passer av Breen. Hun kaller dem for «Generasjon Status Quo» og mener at de fullstendig mangler «vilje til opprør og systemkritikk». I hennes egne samfunnsanalyser er det derimot mye systemkritikk. Hun ser på kapitalismen og forbrukersamfunnet og viser til den franske filosofen Herbert Marcuse: «Konsumkulturen er en form for sosial kontroll, hevdet Marcuse», og videre: «Vi blir redusert til konsumenter – forflatede, ufrie og uten kritiske evne.» Mener hun det alvorlig?

Breens dystopi står i kontrast til flere positive trender: Mammabloggeren Susanne Kaluza står på barrikadene mot reservasjonsretten. Landets statsminister, finansminister, NHO-leder og LO-leder er alle kvinner og diskuterte kvinnekamp sammen i forkant av 8. mars. Seks kvinnelige næringslivsledere skrev kronikk om glasstaket. The Economist rangerer Norge som det beste landet for kvinner å jobbe i. I stedet støtter Breen en skribent som mener: «Når vi slår på fjernsynet, går på kino eller leser aviser, finner vi fint lite om kvinner som tenker dypt og originalt, arbeider for menneskehetens beste, eller rett og slett lever frie og autentiske liv.»

Det er tull. Når Breen leser avisen, ser hun kanskje bare menn, men jeg ser mange dyktige kvinner. Det gjør også Morgenbladets redaktør, som i forrige ukes leder skrev: «Kvinner er en selvfølge i arbeidslivet, på universitetet og i mediene.»

Individets frihet
Breen føler at alt går dårlig og at feministene taper kampen. Men det er ikke fordi kvinner er mindre frie nå, det er fordi Breens egne idealer om frihet taper. Når hun etterlyser «opprør og systemkritikk» blant unge, overser hun at de unge viser et stort engasjement for samfunnet. De er bare ikke så opptatt av Breens radikale ideologi.

Breen skriver negativt om individualismen: «For i individualismens tid er det hver kvinne for seg.» Det er en karikering av samfunnet. Vi står sammen også i dag, selv om vi som individer er friere enn noen gang. Sosialdemokratiet står støtt. Den offentlige samtalen er inkluderende. Frihet og solidaritet går hånd i hånd.

I stedet er det den radikale kvinnebevegelsen som oppleves som umoderne. Det er som et gufs fra fortiden når man maser som samling under felles paroler og impliserer at hver enkelt kvinne har et ansvar for alle og må ta sine valg deretter. Breen skjønner dette selv, og skriver: «Kvinner over det ganske land er rett og slett møkk lei av at mediefeminister og rødgrønne politikere skal fortelle dem hvordan de skal leve livene sine, hvordan de skal dele permisjonstida, og hva de bør interessere seg for på fritida.»

Den radikale kvinnebevegelsen oppleves som umoderne fordi den paradoksalt nok er så individualistisk.

Hvorfor fortsetter hun å mase, da?

Samtidig oppleves den radikale kvinnebevegelsen som umoderne fordi den paradoksalt nok er så individualistisk. Man skal bryte med tradisjonene og de borgerlige fellesskapsformene. Man skal være seg selv nok og alltid tenke og velge selv. Man skal ikke sette andre fellesskap foran en selv. Slik minner den pussig nok om en karikert liberalisme: Det bør ikke finnes noen tradisjoner eller styrende fellesskap, bare det helt frie og tenkende individet.

Frihet er ikke å være alene i verden. Frihet er å ha mulighet til å leve i tråd med sine verdier og drømmer. Frihet er ikke å bryte med alt, men å føle seg hjemme i livet sitt. Frihet er ikke å stå der som opplyst og høyreist individ, men å være trygg i fellesskapene sine.

Frihet i familien
Den radikale kvinnekampens svakhet blir spesielt tydelig når den nærmer seg familien. Den anerkjenner den ikke. Breen forteller om sitt møte med en tidligere klassevenninne og denne venninnens plutselige utbrudd: «– Vet du, jeg er så heldig at jeg kan være hjemme!»

Breen kan ikke anerkjenne denne gleden.

Hun har ikke en frihetsforståelse som kan romme det å velge familien.

Hun skriver: «Det var mer selvfølgeligheten i tonen hennes som gjorde meg paff. Dette med at hun var ‘heldig’. I motsetning til oss andre liksom, som må slepe oss på jobb fordi mannen vår ikke har råd til å ha oss hjemme?»

Det er forståelig at man kan bli forundret over folk som tilsynelatende har funnet det «riktige svaret» og tror det gjelder alle andre. Venninnen hennes gjør kanskje det, og ser ikke at andre livsvalg enn familien kan være meningsfullt. Men spørsmålet er om det ikke også går andre veien: Kan Breen anerkjenne at det å velge familien kan være meningsfullt?

Et annet sted i Født feminist skriver hun om den individualiserte kvinnen som velger å jobbe deltid og begrunner det slik: «[Det er] bare sånn vi har valgt å gjøre det, fordi det passer best for akkurat vår familie.» Breen skriver at «fordi vi har så sterk tro på den reelle valgfriheten, oppleves våre livsvalg som en del av vår identitet og personlighet (…)» og mener at kvinnene må løfte blikket. Men hva hvis valgene er en del av vår identitet og personlighet? Hva om kvinner og noen menn velger deltid fordi det faktisk passer deres familie best?

Venninnen hun er på ferie med i bokens rammefortelling forteller plutselig at de skal flytte til mannens hjemsted. Det er best for barna: «Jeg vil at barna skal få en stabilitet rundt seg og mulighet til å slå røtter et sted.» Breen sier: «Men hva med jobben din?» Venninnen svarer ikke. Det sies ikke, men kanskje vil venninnen jobbe mindre og prioritere barn og familie, mens mannen jobber mer. Breen kan ikke se på det valget som et uttrykk for positiv frihet.

Breens problem er at det faktisk er mange som synes at familien og barna er det viktigste i livet sitt. De vil jobbe så mye de må for økonomiens skyld, men utover det vil de være hjemme. Jeg har ikke familie enda, men ønsker selv å ha den holdningen når jeg får det.

Jeg har tenkt å realisere meg selv andre steder også, men det viktigste for meg, for min selvrealisering og min frihet, vil være barna og familien. Breens radikale kvinnekamp kan ikke romme det ståstedet, og da fremstår den faktisk som ganske hul og overflatisk.

Vi er alle feminister
Bare 11 prosent av befolkningen kaller seg feminister. Blant Høyres velgere det bare seks prosent, og blant menn bare fire prosent. Dermed er jeg spesiell når jeg skriver:

Jeg er feminist.

Samtidig tror jeg egentlig at de aller fleste er feminister. De fleste vil støtte et prinsipp om at alle kan leve livet sitt slik de ønsker. Og de fleste vil være enige i at det er fellesskapets ansvar å bidra til å alle får mulighet til å realisere sine drømmer.

Breen skriver: «Målet med feministisk debatt må vel være politiske – ikke personlige – forandringer?» Nei, det må det ikke. Målet med feministisk debatt må være personlig frihet.

8. mars-toget gikk under noen usympatiske paroler, men også noen sympatiske. Jeg skriver gjerne under på paroler som at «verden vinner med utdanning til alle kvinner» og «stopp vold mot kvinner». Motstanden mot reservasjonsretten trenger ikke å tolkes som en revitalisering av den radikale kvinnekampen, men kan tolkes som et forsvar for rettigheter vi tar for gitt. Vi forventer at det offentlige helsevesenet gir oss det vi har behov for. De er betalt og ansatt av oss, og da kan ikke legene velge bort å levere tjenester de finner ubehagelige.

Den radikale venstresiden er ikke lenger ledende innen feminismen.

Når Breen er bekymret for at den radikale kvinnekampen svekkes, blir hun nok ikke trøstet av at den borgerlige feminismen blomstrer. Civita gir ut notater om liberal feminisme. Stadig flere borgerlige og liberale kvinner setter sitt fotavtrykk i offentligheten. Kvinnelige næringslivsledere og politikere er tøffe i trynet og veldig ofte uenige med Breen.

Den radikale venstresiden er ikke lenger ledende innen feminismen. Derfor burde den heller ikke være ledende 8. mars. Toget burde åpne opp for et mangfold av paroler. Da kunne man vise fram at kvinner ikke er like, og ikke bare er opptatt av de samme sakene.

Da kunne man anerkjenne at ulike livsvalg gir ulike individer frihet.

Jeg har aldri gått i et 8. mars-tog. Men hvis toget ble åpnet opp, ville jeg møtt opp.

Imidlertid er det ikke rart at de radikale holder igjen. Da kan de late som om de har hegemoni til å definere hva kvinner er opptatt av. Åpner de opp, mister de makt. Og det er det debatten handler om: Hvem skal ha makt til å definere hva som er et fritt og godt liv?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden