Spaltist

Vi er madame Bovary-generasjonen

Emma har lest romantisk litteratur, og forventer at livet skal utarte seg på en like vidunderlig måte som i romansene. Det gjør det ikke, skriver Vilde Aurora Eriksen.

Bilde: James Tissot - Young Lady in a Boat (1870) / Wikimedia Commons

Unge i dag er ute av stand til å tenke seg hva man kan forvente av livet, lik Flauberts legendariske heltinne.

Helt siden Platon har et kraftig argument mot kunsten vært dens evne til å villede særlig ungdommen, men også folk flest. I Platons øyne leder kunsten oss bort fra å søke etter sannheten, og slår oss heller til ro med noe som ikke er sant.

Er man praktisk anlagt vil man kanskje si at dette ikke er så nøye; har man en livsløgn, er det i alle fall en feiltakelse man har stor glede og nytte av. Men så har man de mer alvorlige tilfellene der noen lar seg fullstendig bære av gårde inn i fantasien – til dramatiske konsekvenser for dem selv og sine omgivelser. Litteraturhistorien er full av slike skikkelser. Som regel er de herlig komiske, med vår tapre venn og ridder Don Quijote fra la Mancha som den desidert mest berømte.

Hvis jeg skal anbefale ei bok du må lese i løpet av livet, er det uten tvil Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote fra la Mancha. En ting er at dens innflytelse på litteraturhistorien er enorm, men den bør helst leses for den rene underholdningens skyld.

I Miguel Cervantes’ roman fra 1605 og 1615 møter vi den eldre adelsmannen som har lest seg gal på ridderromaner (datidas triviallitteratur) og som en konsekvens tror at han befinner seg i en. Eller rettere sagt – at verden slik den er i romanene er en ekte beskrivelse av den han lever i. På sin sprø måte er dette en vakker historie om menneskelig liv, vennskap og, ikke minst, søken. En søken etter et bedre liv, en egenskap som kanskje mer enn noe annet definerer mennesket.

Kunsten skal jo representere virkeligheten – så easy mistake, Don Quijote. Dette er dens formål fra antikken og fram til i dag, og på mange måter dens raison d’être. Allikevel må vi som går inn i den skjønne at det er snakk om representasjoner, og at de selvfølgelig ikke kan være helt nøyaktige. Vi må også tolke og analysere for å finne fram til det som kan trekkes ut av kunsten som «ekte» eller virkelig, en aktivitet det ikke bør tas for lett på.

Målet med kunst bør jo være å forsvinne inn i en annen verden, for så å komme klokere ut på den andre sida.

Emma har lest romantisk litteratur, og forventer at livet hennes også skal utarte seg på en like vidunderlig måte som i romansene.

Og det er her det oppstår problemer for mange litterære skikkelser. Etter Don Quijote møter vi en lite kjent, men tilsvarende bedårende skikkelse i Arabella i Charlotte Lennox’ The Female Quixote (1752). Hun har lest seg bort på franske romanser.

Det de to romanene har tilfelles er humoren som oppstår når to ellers oppegående mennesker følger normer og konvensjoner som ikke hører hjemme i deres egen sosiale virkelighet. Romanen er derfor en fascinerende demonstrasjon av hvor mye vi avhenger av å forstå de sosiale reglene samfunnet har etablert. Både Don Quijote og Arabella fornærmer og forvirrer folk rundt seg, fordi de operer med verdisett, reaksjoner og fakter som ikke gir mening i deres egen krets.

Disse er, i all hovedsak, komiske skikkelser. Men på 1800-tallet dukker det opp to heltinner hvis tragiske skjebner har blitt stående som symboler på skuffelse og avmakt. Den ene er Anna Karenina, om enn av litt andre årsaker, og den andre er selvfølgelig Emma Bovary.

Emma har lest romantisk litteratur, og forventer at livet hennes også skal utarte seg på en like vidunderlig måte som i romansene. Det gjør det ikke, og i kjedsomheten og skuffelsen setter hun igang en rekke prosjekter som fører til hennes undergang.

Før jeg går videre og erklærer min egen generasjon Y (eller hva det nå har blitt) for samme feil, må det innvendes at Madame Bovary var et offer for sin tid kanskje mer enn romanene hun hadde lest. I dag hadde hun forhåpentligvis for det første ikke gifta seg så fort med Charles, og det øyeblikket han sluttet å være mannen i hennes liv, ville hun sagt hadet bra, gått ut døra, fått seg en jobb og studioleilighet i Downtown Yonville. For så å videre forfølge sine drømmer.

Men si at dette hadde skjedd. Hvilken sjanse hadde hun så hatt til å så finne den store kjærligheten og leve et liv i luksus? Dette spørsmålet bunner i det samme da som nå, nemlig om ideen om den store kjærligheten, kjærlighet ved første blikk, eller mer generelt lykken, egentlig er realistisk.

En av tre 16-åringer har hatt symptomer som oppfyller kriteriene for angst eller depresjon, ifølge Folkehelseinstituttet.

Til dette vil man få et bredt spekter av svar, men alt som egentlig trenger å sies er et nøkternt nei: alle er ikke så heldige at de finner en såkalt stor kjærlighet som gjør livet til en smak av honning. Kanskje hadde Emma måtte inngå kompromiss, velge hvilke kamper å kjempe, godta tre søte, men ustyrlige stebarn.

Kanskje ville Emma Bovary vært like desillusjonert og skuffa over dette alternativet. Kanskje ville hun heller aldri havnet i situasjonen, fordi moderne Charles med tre søte barn aldri ville vært et alternativ etter hennes erklærte standarder.

Det var da vi var ferdige med videregående og begynte våre nye liv som unge voksne og studenter, at mange av mine venner begynte å få depressive symptomer og være misfornøyd med livet. Grunnen de fleste ga for at de hadde det kjipt, var, og er fortsatt, at livet liksom ikke var så gøy som de hadde trodd. Det var, og er, vanskelig å kombinere studier, som var mer krevende enn mange hadde sett for seg, med jobb, som de fleste trengte for å kunne bo og leve.

Men det er hele tida et underliggende men her: det er gitt at man skal bo sentralt, ha en urban livsstil, og fremstå generelt urban og stilig. Slike krav stiller tilsvarende krav tilbake, nemlig relativt stor egeninnsats. Og det er mange faktisk uforberedt på.

Nå snakker jeg om mine jevnaldrende, altså de som befinner seg i begynnelsen av 20-åra. Men psykiske problemer, depresjon og til og med selvmord rammer stadig yngre. En av tre 16-åringer har hatt symptomer som oppfyller kriteriene for angst eller depresjon, ifølge Folkehelseinstituttet. 15-20% av ungdom har klare symptomer på depresjon. I overkant av 30% av ungdomsskoleelever og 40% av videregåendeelever føler at «alt er et slit» (Tall fra 2017, Bufdir).

Vi snakker om en mediegenerasjon som hele livet har sett lidelse fra hele verden.

Hvorfor disse tallene fortsetter å øke, har ikke forskere noe godt svar på, men mange peker mot sosiale medier. Facebook, Snapchat og Instagram får mye skyld for at unge blir utsatt for «urealistiske» inntrykk hva gjelder kropp, utseende, sosialt liv og hverdag. 

Det kan virke som unge, og mange voksne, i likhet med Madame Bovary, ikke er i stand til å skille mellom fiksjon og virkelighet. Men så er også skillelinjene mellom fiksjon og fakta noe som ser ut til å vannes mer og mer ut, nettopp gjennom sosiale medier og reality-TV.

For i motsetning til kunst og litteratur, krever realityserier og innlegg på sosiale medier å bli tatt for sannhet. Det gjør ikke skjønnlitteratur. Har noe stempelet fiksjon, som en roman, er det ikke noe sannhetskrav i teksten, i motsetning til religiøse tekster eller myter.

I likhet med Madame Bovary har hun ingen forutsetning for å forstå at verden ikke er slik de lærer gjennom litteraturen.

Det er her virkelighetslitteraturen så ofte går seg vill, eller snarere leserne går seg vill: de krever av teksten å være sann. Men den har ikke blitt til under, og kan ikke svare til, noe slikt krav.

Og vi blir definitivt fortsatt påvirka av skjønnlitteratur og annen fiksjon. Det er tett konkurranse om å være nåtidas ridderroman eller romanse; TV-serier fra «hverdagen», romantiske komedier og realityprogram kan gi mange et inntrykk av en virkelighet som ikke er gitt. De fleste av disse sjangrene følger nøyaktig det samme oppsettet som ridderromanen og romansen gjorde i sin tid. Og jeg tror at vi i dag er dårligere til å skille fiksjon fra virkelighet, fordi grensene i mange av tilfellene vi er omringet av er så uklare.

Madame Bovary er en tragisk skikkelse, og det henger også noe tragisk over Arabella i The Female Quixote, som selv om romanen er gjennomgående komisk og fornøyelig, så er det ikke til å komme unna at hennes «galskap» kommer av manglende utdannelse. I likhet med Madame Bovary har hun ingen forutsetning for å forstå at verden ikke er slik de lærer gjennom litteraturen. Så de er mest av alt ofre for sitt kjønn og sin samtid.

Disse tekstene uttrykker, som Don Quijote, en lengsel: lengselen etter å få et bedre liv, lengselen og søken etter lykken. Hverdagslykken som skildres i sitcoms, sosiale medier og, ikke minst, blogger, er så nær at man nesten kan ta på den. Man kan i alle fall kjøpe akkurat den genseren, akkurat de solbrillene, spise akkurat den maten og trene på akkurat den måten. Jo nærmere noe kommer, jo vanskeligere blir det å se fiksjonen i det.

Samtidig veit vi at livet ikke bare er en dans på roser, selvfølgelig gjør vi det, og her tror jeg hele tragikomedien, og muligens grunnen til mye av depresjonen, ligger: vi snakker om en mediegenerasjon som hele livet har sett lidelse fra hele verden.

Det er ingen vold hos rosabloggerne. Det er ikke dårligere økonomiske tider på Instagram.

Fra lav alder ser vi drap på TV, krig, vold, fly som krasjer inn i bygg, mennesker som hopper i døden fra de brennende byggene. Post 9/11-generasjonen, kalte nylig en kommentator oss som er født på 90-tallet. Vi hadde ifølge ham stort behov for å bekymringsløst danse etter Aviicis musikk, som ikke inkluderer noen lidelse, ingen politikk, fordi vi er så klar over dette forferdelige som verden rommer.

Ungdom ser mørkere på framtida enn før, sier Bufdir. Basert på de inntrykkene vi får gjennom oppveksten, er det kanskje ikke så rart. Og kanskje blir behovet for den umiddelbare lykken større og mer realistisk for mange. Det er ingen vold hos rosabloggerne. Det er ikke dårligere økonomiske tider på Instagram. Ikke er det sant heller, men det er isåfall en feiltakelse vi har stor nytte av.

Slik fylte Don Quijote, som selv om han var kakegal, de siste åra av livet sitt med eventyr, glede, gode gjerninger (i hans egne øyne) og moro.

I lys av de mulighetene lavadelsmannen fra La Mancha hadde, et tilbaketrukket liv ventende på døden, var hans versjon av virkeligheten definitivt å foretrekke. Selv om hans siste ord skulle bli: les ikke ridderromaner.

Fra forsiden