Kultur

Vi er mindre opptatt av kvinnelig skjønnhet enn noen gang før

"Darnley-portrettet" av Elizabeth I av England, utstnitt.

Bilde: Ukjent. National Portrait Gallery, Wikimedia Commons.

Mange snakker om skjønnhetspress. Men betydningen av å være pen har aldri vært mindre.

Det har lenge vært et fokus på skjønnhetspresset man mener herjer (særlig) unge jenter. Etter serien Innafor og Ulrikke Falchs 8. mars-tale — samt parolen (med den fine alliterasjonen, må jeg tilføye) «La fitta flagre fritt» — ble det offisielt at vi lever under et stadig mer umenneskelig skjønnhetspress. Men er dette nytt for vår tid?

Jeg vil tvert i mot si at det var verre før, og ikke nok med det – jeg vil også driste meg til å hevde at betydningen av å være pen aldri har vært mindre.

”Tilstanden” blir beskrevet som et skjønnhetstyranni, men hva innebærer egentlig det? At kun pene kan herske, at skjønnheten styrer oss, at vi er slaver uten mulighet til å komme oss ut av tyranniet og vår egen begredelige situasjon? Betyr det at man må være pen for å lykkes?

Oppbragte mennesker har det med å bruke hyperboler. Det jeg (på mitt nøkterne vis) tror de oppbragte menneskene mener er at det legges for stor vekt på om folk er pene. Pene mennesker avbildes og vises fram på ethvert gatehjørne og internettside, og dette fører til at vanlige mennesker føler seg underlegne og blir lei seg.

Kvinners fremste dyd er skjønnhet

All spøk til side: dette er trist, og det er et problem. Det er fremdeles slik at pene mennesker har en fordel i enkelte sammenhenger. Men la oss nærme oss problemet i et større perspektiv:

Én ting står klart for meg etter fem år på humanistisk fakultet, tusenvis av sider med litteratur- og verdenshistorie, kilometer med trasking i kunstgallerier, og det er at kvinners fremste dyd er skjønnhet.  Forsøk på å hevde noe annet, opprør mot skjønnhetstyranniet, ender ofte opp i små, motiverende gavebøker og bidrar heller mot sin hensikt. Ta for eksempel Eleanor Roosevelt, som har dette å si om kvinnelig skjønnhet:

«No matter how plain a woman may be, if truth and honesty is written across her face, she will be beautiful.»

Dette utsagnet, som så mange andre, går i den fella at skjønnheten forblir det høyeste målet en kvinne kan oppnå, og gjør dyder som sannhet og ærlighet til reine midler for å nå målet. De blir nok et bevis på skjønnhetens opphøyde status. Det ser ut som vi trenger skarpere instrumenter enn Eleanor Roosevelts logikk hvis vi ønsker å komme noe nærmere en løsning.

Kan vi nevne en eneste litterær heltinne som ikke beskrives som vakker?

Kritikken mot dagens populærkultur og massemedia er at den domineres av vakre mennesker. Men kan vi nevne en eneste litterær heltinne som ikke beskrives som vakker? Eller et tilfelle der vi ikke får denne informasjonen før beskrivelser av andre dyder og egenskaper hun besitter? Ofte får man detaljerte fysiske beskrivelser, hvor heltinnen oppfyller ethvert krav til datidens skjønnhetsideal. Det samme gjelder malerier, der samtidas mote noen ganger overskygger hvor smashing den portretterte egentlig var. I renessansen var det for eksempel veldig populært med høy panne, som førte til den noe oppsiktsvekkende praksisen med å nappe hår for å løfte hårfestet. Derfor er kunsten også en ypperlig måte å kartlegge tidligere moter og skjønnhetsidealer – for ikke å snakke om praksiser for å endre utseendet.

«Not much of a beauty»

Hvis vi beveger oss gjennom litteraturhistorien er den sørgelig stille om andre kvinnelige bedrifter enn hvordan gudinner, prinsesser og romantiske heltinner tar seg ut. Vi må også vente en stund før kvinner spiller annet enn biroller i de store eventyrene, i historier skrevet av menn er ikke kvinner annet enn kulisser, med unntak av de greske dramaene. Der er de så vakre at skjønnheten gjerne blir forklart av slektskapet til en eller annen gud.

At noen er stygg er en advarsel til leseren om at denne personen må helten passe seg for.

Er det altså ikke stygge mennesker i kunsten? Selvfølgelig er det det, men de spiller en annen rolle. Karakterer beskrevet som lite pene fungerer oftest som støttespiller til helten eller heltinnen (ingen trussel m.a.o.) og har da gjerne en komisk funksjon. Den andre rollen er som slem. At noen er stygg er en advarsel til leseren om at denne personen må helten passe seg for, selv om helten ofte ikke ser det selv.

Mabil Ballin som Jane Eyre (1921)

William Lord Wright, Photoplay Writing (1922) / Wikimedia Commons

En av de få heltinnene jeg kan komme på som er eksplisitt beskrevet som lite pen er Jane Eyre. Hun er rammet av flere ulykker, hvor den ene er at hun ikke er ”much of a beauty” og den andre at hun er fattig. Det som nemlig kan redde en stygg dame er formue, som Mrs. Gardiner fastslår i Stolthet og fordom:

«Skjønnhet er ikke den eneste dyden; Miss King har nettopp arvet en formue på titusen pund.»

Jane er klar over sine mangler, og uttrykker det gjentatte ganger, noe som gjør hennes klassereise til en historie om på tross av heller enn på grunn av: «If God had given me some beauty and wealth, I should have made it as hard for you to leave me as it is now for me to leave you.» Dette endrer seg til slutt når (SPOILER ALERT) Jane arver 20 000 pund og kommer tilbake til den da blinde Mr. Rochester, på grunn av sin store kjærlighet og godhet.

Når vakker betyr god

Grunnen til at jeg nevner Jane Eyre her er et lite tankeeksperiment jeg har hatt: selv om Jane ettertrykkelig beskrives som lite pen tror jeg de fleste av oss ser henne for oss som – pen. Jeg har spurt flere andre om dette før jeg skrev denne artikkelen, og de støtter teorien min: de ser for seg Jane Eyre som usedvanlig pen, på sin måte. Filmatiseringene støtter oss også, der spilles Jane av vakre skuespillere, hvis vi kan bry oss om Hollywood-produksjoner.

Keira Knightley som Anna Karenina

Fra "Anna Karenina" (2012), Working Title Films.

Noe annet som er interessant i denne sammenheng har å gjøre med de tidligere nevnte bevegelige skjønnhetsidealene. Anna Karenina, for eksempel, er beskrevet som en lubben, vakker dame, og det er tydelig at lubbenheten er viktig for bildet av henne som vakker. Min versjon av Anna likner mye mer på Keira Knightley-utgaven som kom for noen år siden. Problemet er at hvis vi skulle fulgt beskrivelsene av Anna som Tolstoy gir ville det brutt med vår oppfatning av skjønnhet, altså det vi ser på som vakkert, og Anna ville ikke vært så pen allikevel. Så når vi hører beskrivelsen mørk og strålende vakker gir vi Anna de kvalitetene vi mener er vakre, og glemmer de som ikke passer inn.

Kunsten er et bevis på denne overbevisningen om at det er et samsvar mellom skjønnhet og moral, at det ytre avspeiler det indre.

Så hva tyder dette på? Er vi så omgitt av skjønnhet at vi ikke engang klarer å se for oss en lite pen dame? Tvilsomt. Jeg tror det hele kommer av ta vi er oppdratt i en tradisjon der gode mennesker er vakre. Kunsten er et bevis på denne overbevisningen om at det er et samsvar mellom skjønnhet og moral, at det ytre avspeiler det indre. Eleanor Roosevelt-sitatet er et åpenbart eksempel på det, det samme er et notatet på baksiden av Mona Lisa: Hvis maleren hadde vært i stand til å avbilde hennes karakter og moralske kvaliteter, ville det ikke vært et skjønnere bilde i hele verden.

Lidelser i skjønnhetens navn

Overfladisk eller ei, skjønnhet har vært av avgjørende betydning som det er viktig at vi tar inn over oss når vi i dag snakker om et skjønnhetstyranni. Kvinner har gjennom tiden gått til drastiske steg for å bli penere. 17-,18- og 1900-tallet så korsetter (som fører til oksygenmangel, besvimelse, bevegelseshemning og magesmerter), renessansen napping av hår, 1900-tallet kirurgisk fjerning av ribbein, drikking av gull og andre edle materialer (som åpenbart førte til forgiftning) var kjent i hvert fall på 15- og 1600-tallet, romerne dryppet giften Belladonna i øynene sine får å få ”mørke øyne som en ungpike i måneskinnet” (som gjorde det smertefullt å se i lys, i tillegg til å være giftig). Lista over lidelsene man har utsatt seg for i skjønnhetens navn er lang (og inngrepene langt farligere enn dagens).

Sammenliknet med hvordan situasjonen har vært for kvinner tidligere er det på det beste historieløst å si at vi i dag lever under et skjønnhetstyranni.

Galskap, vil man kanskje si. Men her er det viktig å huske at for historiens kvinner har man hatt én eneste mulighet for å komme seg opp og fram, for å bedre livet sitt økonomisk og sosialt, og det var ekteskapet. Vi kan med rette snakke om et skjønnhetstyranni når du er fullstendig underlagt din egen tiltrekningskraft for å gjøre det alle mennesker, rike og fattige, lykkelige og ulykkelige, søker – å få et bedre liv.

Sammenliknet med hvordan situasjonen har vært for kvinner tidligere er det på det beste historieløst å si at vi i dag lever under et skjønnhetstyranni. Mitt eget liv avhenger i minimal grad av hvordan jeg ser ut; jeg er en del av den bittelille prosenten kvinner i historien som kan skape sin egen lykke og sin egen karakter. Det er synd at så mange kvinner og jenter ikke kan nyte det privilegiet.

Så neste gang du føler deg litt trist og lei, anbefaler jeg at du tar opp en bok og lar deg underholde av skjønnheten som beskrives i verdenen der, samtidig som du takker for deg selv at du lever i dag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden