Søndagssamtalen

– Det er ikke veldig solidarisk, men det virker

I Brexit-forhandlingene har EU faktisk stått mer samlet enn på lenge, sier EU-ekspert og professor Frank Schimmelfennig.

Bilde: Wikipedia

Nasjonal grensekontroll er den mest effektive tilnærmingen til flyktningpolitikk i dag, mener EU-eksperten Frank Schimmelfennig – som samtidig er forundret over britiske Brexit-fantasier.

Etter at britene bestemte seg for å forlate EU, er spørsmålet om hva slags integrasjon man bør sikte seg inn på i Europa, stadig mer aktuelt.

Mange er enige om at drømmen om en «europeisk superstat» hverken er ønskelig eller realistisk. At flere øst-europeiske land konsekvent har nektet å følge ordre fra Brüssel om å ta imot flyktninger, viser at EUs autoritet er skjør. Samtidig har Brexit-forhandlingene minnet mange om fordelene ved å stå sammen på en del områder.

Selve debatten er naturligvis ikke ny: Å finne balansen mellom statenes suverenitet og den mellomstatlige integrasjonen har vært en vedvarende problemstilling i hele den europeiske integrasjonshistorien.

Differensiert integrasjon

Noe som stadig nevnes, er at vi i Europa vil se mer av såkalt differensiert integrasjon i fremtiden: nemlig at stater velger å integrere seg tettere på noen områder, mens grupperinger av stater går sammen om å stå utenfor.

Med denne problemstillingen for øye inviterte Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i forrige uke til seminar med Frank Schimmelfennig, professor i europeisk politikk ved EHT Zürich.

Schimmelfennig forsker på teorier om europeisk integrasjon, og da særlig differensiert integrasjon. Minerva fikk noen minutter med professoren for å snakke om veien videre for Europa etter Brexit. Nå som det snakkes mye om nettopp differensiert integrasjon, mener Schimmelfennig det er akademikernes oppdrag å opplyse samfunnsdebatten om hva dette egentlig innebærer.

Har alltid vært der

– Begrepet «differensiert integrasjon» brukes først og fremst når EUs lovgivning og traktater får ulik gyldighet i ulike land. Slike unntak og spesialavtaler har oppstått av flere grunner: Noen nye og fattigere stater har kanskje trengt litt «slakk» fra EUs side for å implementere enkelte lover, mens noen rike stater har villet stå utenfor, og dessuten hatt forhandlingsmakt til å gjøre det.

Etterhvert som EU har vokst og blitt mer heterogent, er behovet for differensiert integrasjon blitt større, sier han, og understreker at dette har vært mulig fordi at EU har hatt en stor «kjerne» med relativt rike land. De har hatt et uformelt samarbeid seg imellom, og åpnet for unntak der det har vært nødvendig.

Vi kan se for oss at noen land går sammen om et sterkere felles europeisk forsvar, mens andre står utenfor.

– De som ikke er med i denne «kjernen» har valgt det selv. Altså er det ikke kjernen som har ekskludert dem, sier professoren.

Han understreker at begrepet «differensiert integrasjon» også kan brukes om land som står utenfor EU, men har valgt å slutte seg til flere av traktatene, slik som Norge og hans eget Sveits.

– Når man hører ordet «differensiering» er det lett å tenke på noe som skal hindre integrasjon. Men sannheten er at dette tvert imot har vært en viktig fasilitator for en dypere og bredere integrasjon, sier Schimmelfennig.

Ikke en løsning

Selv om differensiering i Schimmelfennigs øyne har hjulpet den europeiske integrasjonen frem, svarer han mer pessimistisk på spørsmålet om den kan løse de store utfordringene EU nå står overfor.

– Differensiert integrasjon handler tross alt om integrasjon, ikke om disintegrasjon. Den er avhengig av at det er noen som faktisk ønsker tettere samarbeid. Å bryte opp eurosonen vil for eksempel være både dyrt og risikabelt, fordi integrasjonen allerede har skjedd.

– Hvis du er et svakt og fattig land har du ingen mulighet til å stå opp mot den europeiske sentralbanken. Men overfor de enda svakere flyktningene kan du gjøre hva du vil.

Dessuten er differensiering noe som forholder seg til traktater og lover, og vanskelig kan overføres til normer og verdier, fortsetter professoren.

– Både eurokrisen og flyktningkrisen krever solidaritet i landenes befolkning. Her er det vanskeligere å rettferdiggjøre at noen får «slippe unna» mens andre må trå til.

På et område som forsvar, hvor det så langt har vært lite integrasjon og man nå søker å gjøre den tettere, er differensiert integrasjon en mulig løsning, påpeker han:

– Her kan vi se for oss at noen land går sammen om et sterkere felles europeisk forsvar, mens andre står utenfor.

Britisk overmot

I EU har britene hele tiden vært en viktig pådriver for differensiert integrasjon, og som et rikt og stort land har de hatt stor forhandlingsmakt.

Schimmelfennig mener britenes største tabbe i Brexit-prosessen har vært å tro at den samme forhandlingsmakten skulle være der når målet er disintegrasjon.

– Det var naivt, og en merkelig fantasi fra britenes side. De trodde det skulle bli lett, og var overbevist om at de var så viktige for EU, spesielt når det kommer til industri. Men for EU er det mye viktigere å bevare integriteten til det indre markedet. I Brexit-forhandlingene har EU faktisk stått mer samlet enn på lenge.

Polens ambivalens

Jeg spør Schimmelfennig hva han tenker om et land som Polen. På den ene siden later polakkene til å være redde for en mer differensiert integrasjon – president Duda sa for eksempel nylig at differensiering skaper første- og annenrangs EU-land – men samtidig nekter de å følge EUs regler for eksempel knyttet til flyktninger og sammensetning av domstolene.

– Det er en strategisk ting å si for Duda, for hvis du ikke ønsker tettere integrasjon, tjener du naturligvis på at ingen andre vil ha det heller. Samtidig vil ikke polakkene bli forlatt i en bakevje, så her er det en klar ambivalens, sier professoren, og understreker at integrasjon i spørsmål som handler normer og verdier er svært vanskelig.

Ingen felles flyktningpolitikk

Hva med flyktningpolitikk – mange snakker om at en europeisk løsning er den eneste måten å håndtere den globale migrasjonskrisen på? Kan differensiert integrasjon bidra her?

– Jeg tror ikke vi vil få se noen videre integrasjon i flyktningepolitikken. Den er faktisk ganske tett integrert allerede, gjennom den felles asylavtalen fra tidlig på nittitallet. Men det er et felt hvor de nasjonale reglene alltid vært forskjellige, og jeg kan ikke se for meg at EU vil klare å rokke ved det – ikke så lenge politikerne vet at dette er den viktigste driveren for populisme.

Både eurokrisen og flyktningkrisen har vært vanskelige fordi de handler om verdier og solidaritet, men i flyktningkrisen står EU enda svakere enn i eurokrisen, mener professoren:

– Hvis du er et svakt og fattig land har du ingen mulighet til å stå opp mot den europeiske sentralbanken. Men overfor de enda svakere flyktningene kan du gjøre hva du vil. Selv et fattig land som Ungarn greier å kontrollere grensene sine, sier Schimmelfennig, som mener en nasjonal grensekontroll tross alt er den mest effektive tilnærmingen til flyktningpolitikk i dag.

– Det er ikke veldig solidarisk, men det virker.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden