Vi forstår hinanden ik’

Én av tre norske unge bruker engelsk i møte med dansker. Danskene er sikkert ikke bedre i møte med oss.

Publisert   Sist oppdatert

Én av tre norske ungdommer bruker engelsk i møte med dansker, kunne vi lese i går. Vi forstår ikke hverandre her i nord, selv om språkene er så like. Trøsten er at danskene neppe er bedre til å forstå norsk, selv om alt dette er mer trist enn til trøst.

Vi norske fjeldaber har nok likevel bedre kort på hånden. NRK har sendt Matador utallige ganger, og Astrid Lindgren fra Sverige var fast barne-tv da jeg var en liten tass. Folk orienterer seg nedover kontinentet. Få gjør det oppover. Hadde det ligget et merkelig land nord for Nordkapp, ville vi neppe vært så interessert i det heller, dessverre.

For to år siden intervjuet jeg den danske politikeren Bertel Haarder. Få har vært minister i flere regjeringer enn ham, og han har denne grundtvigianske folkedannelsen i blodet som er så typisk for dansker. Han var bedrøvet over at ungdommer i de skandinaviske landene ikke lenger forstår hverandre. Det var en skam.  

Selv slo han et slag for SKAM, men da i betydningen TV-serien. Den erfarne og muntert autoritære Venstre-eminensen satt foran meg i lobbyen på Grand Hotell i Oslo og snakket engasjert om Noora og William, Isak og Even, men også om behovet for at vi nordboere forstår hverandre og lærer av hverandre. Han likte ikke at dansk ungdom måtte se SKAM med danske undertekster. Det likte ikke jeg heller. Det er like mye de som bør lære å forstå oss. 

«Hun er eddermame sur i betrækket»

For vi har mye å lære av språk som ligner vårt eget, men som likevel er forskjellige. Derfor skriver jeg bokmål, men elsker og misunner nynorsk. Jeg er ingen tilhenger av å kopiere. Det som er en god svensk eller dansk formulering, ser fjollete ut direkte oversatt. Men ved å bli inspirert av andre måter å formulere seg på, av språk som ligner, blir vi mer bevisste på at måten vi sier noe på, er en del av det som sies, like viktig som de konkrete ordene og det rent logiske budskapet.

«Man kan sige meget om Folketingets formand, Pia Kjærsgaard, men hun er eddermame sur i betrækket», sto det i et debattinnlegg i Politiken for noen dager siden. Det er en fornøyelig, frekk og veldig dansk setning– og selvsagt helt umulig å se for seg om Stortingspresidenten i noen norsk avis. Vi er litt mer svenske og korrekte her nord. Men det viser at ordvalg og formuleringer er en kilde til å forstå kultur. For eksempel våre naboer med pølser og snaps og synd, samt Gud, Konge og Fædreland.

Selv ble jeg fan av dansk kultur ved et slumpetreff. Jeg satt på uteserveringen på Chateu Neuf med noen medstudenter sensommeren for syv år siden og fikk anbefalt en serie situasjonskomedier som heter Klovn. Jeg ble umiddelbart hektet på det som for mange er en flau og teit og grov fjaseserie. For meg ble det terapi og glede, nettopp fordi den absurde komikken har en seriøs klangbunn også. Den sier noe om mellommenneskelige relasjoner. Og om dansk væremåte. Klovn kunne ikke vært laget i noe annet land enn Danmark. Det er fryktelig klovnaktig og tøysete, men samtidig alvor og med brodd mot samfunn og tiden vi lever i.

Og med «dumsmarte bemærkninger», for å si det med Dronning Margrethe II av Danmark. Dronningen er mer politisk og formanende i nyttårstalene der enn i de mer politisk korrekte og generelle talene er her på berget. I en sagnomsust tale fra 80-årene løftet hun pekefingeren mot sine undersåtter og ba dem ta godt imot flyktninger, og advarte altså mot de «dumsmarte bemærkninger».

Selv om dette skråblikket er en hyllest til våre danske naboer, ispedd et par kulturanbefalinger, har jeg ingen problemer med å skjønne at den infame humoren og den store takhøyden for direkte prat kan være utfordrende også.

Radio24syv

En annen inngang til å elske det danske, utover Klovn (og tegneserien Wulffmorgenthaler og satireavisen Rokokoposten), var for min del radiokanalen Radio24syv, som jeg ble obs på for fem-seks år siden.

Det er noe så unikt og rart som en privat public service «taleradio», med timelange programmer om alt mellom himmel og jord. Ingen musikk, ikke et pip, men prat og friske diskusjoner, med stor vekt på samfunn, politikk og kultur, ofte med et borgerlig tilsnitt. En sammenhengende rad av podcaster.

Der er det høytlesning av klassisk litteratur på kveldstid, kontroversielle programmer, sære programmer – ja, programmer om virkelig smale temaer. Det er mediemangfold på sitt beste.

I går, samme dag som vi nordmenn fikk på pukkelen for ikke å forstå dansker, ble det kjent at 24syv vil stenge dørene i løpet av året. En bestemmelse krever at de må flytte redaksjonen ut av København for å få lisensmidler.

Det er trist, for nettopp denne radioen – som av selvsagte grunner ikke kan «tekstes» – ville jeg anbefalt enhver norsk fjellape som vil lære å forstå våre grove og vittige naboer i sør. Særlig folk på høyresiden, selv om kanalen har holdt seg med røde frifanter også.

Mads Holger

En av kanalens mange karakterer var Mads Holger, som drev programmet Skriftestolen, med timelang prat om kristendom, tro og filosofi for noen år siden. Det var NRKs Verdibørsen, bare grovere og frekkere og smalere. Tendensiøst, vil nok kritikere på venstresiden si. Jeg anbefaler programmet på det sterkeste, og det ligger i arkivet. Når jeg skal legge min elsk på våre danske naboer og komme med kulturelle anbefalinger, kommer jeg ikke utenom ham.

Mads Holger hadde en broket bakgrunn og oppvekst, men gikk med dress og slips og løftet hake. Han var et menneske jeg tidlig ble nysgjerrig på, selv om jeg aldri kom tettere enn å klikke follow på siden hans på Facebook. Han var halvstudert teolog og konservativ og kristen, men også en dandy i det københavnske natteliv, omgitt av pene kvinner og jetsetliv. Var han noe utad som ikke matchet det han var inni seg; en som prøvde å være noe han ikke var? Sårbar, gjemt bak et tøft ytre?

Han tok sitt eget liv i 2016. Søsteren hans har laget film om broren.

Året før hadde han forsøkt å komme inn i Folketinget for Det Konservative Folkeparti, men ble ekskludert av partiet like etter valget. Da hadde han i valgkampen erklært overfor avisen Politiken at han ville hjelpe partiet, men at han følte seg som legen som kommer til en døende pasient. Valgnatten erklærte han at ikke gadd å gå på partiets valgvake og foretrakk å se Tekst-TV hjemme.

Det er noget lort!

Når jeg grubler over den danske kombinasjonen av det grove og frigjorte, og det formelle og kontinentale, kommer jeg av en eller annen grunn ikke utenom Mads Holger, som jeg bare kjente fra oppdateringer på Facebook. Og selvsagt ser jeg dette med et fremmed blikk utenfra, med de støvkorn det selvsagt legger på brillene. Jeg avslutter med noe han skrev på Facebook 17. mai i 2014, da det var to hundre år siden vi rev oss løs fra disse danskene:

«I dag fejrer vort tabte Norge de 200 år, ligesom vi i år mindes 150 års dagen for nederlaget ved Dybbøl, og sidste år var det 200 års dagen for statsbankeroten. Det er så småt ved at gå op for mig, at jeg i abstrakt forstand er født ind i en taberfamilie, hvor man mindes forældrenes skilsmissedato, lillesøsters første abort og den mærkedag, hvor far havde siddet inde i 10 år.»

Kjære dansker! Dere har et yndigt land, og vi fjellaper liker dere, selv om vi er bittelitt mer svenske. Og det er en skam at vi ikke forstår dere godt nok, men det skal jo sies at dere snakker med en potet/kartoffel i halsen. Men vær så snill! Dere har også en jobb å gjøre. Mang en nordmann har måttet snakke engelsk på danske kafeer også.

Hold kæft, hvor er det noget lort!