Politikk

Vi kommer i fred

Mange akademikere i Vesten vil at vi skal ”forstå” Russland. Men hva er det egentlig vi skal forstå?

Mange akademikere i Vesten vil at vi skal ”forstå” Russland. Men hva er det egentlig vi skal forstå?

I Tim Burtons film Mars Attacks fra1996 kommer mennesker i kontakt med romvesener. Presidenten og hans rådgivere regner glatt med at de er fredelige. Dette var også budskapet fra marsboere da de landet: «We come in peace». Så begynner de å skyte. Man forsøker å megle og forhandle. Marsboerne fortsetter å skyte.

Det er ikke fritt for at tankene går til Putinland. Å si en ting og gjøre noe annet er en del av strategien, som Putin med suksess har brukt mot Vesten. Han skyter også. Det er krig i Europa.

Til tross for overveldende bevis, benekter Kreml at de har tropper i Donbass. Det benektet man også i forbindelse med kuppet på Krim. I dag skryter Putin av det – og at annekteringen var planlagt lang tid i forveien. Nå er budskapet at vi må finne en forhandlingsløsning på kampene i det østlige Ukraina – og dermed har det blitt forhandlet. Det finnes to avtaler fremforhandlet i Minsk.

Et sentralt punkt i begge avtalene gjelder tilbaketrekking av russiske tropper. En retrett kunne ha skjedd like «skjult» som de ble sendt inn i ”folkerepublikkene”, men nei, det blir ikke noe av. Styrkene roteres inn og ut. Kampene fortsetter. I øyeblikket ser det dog ut til at planene om å lage Novarossiya er avskrevet. I stedet står de to «folkerepublikkene» i sentrum – og en frosset konflikt som skal hindre Ukraina i å realisere en europisk fremtid. Men alt kan selvsagt skje. Og Mariupol og en korridor til Transdniester er nødvendig av strategiske grunner.

Forvent ikke noen godvilje
Russland ser NATO som en fiende, og USA fremstilles som den store Satan. Putin rasler med atomvåpen – ruster, øver og provoserer. Projiserer makt. Østersjøen er et område hvor det gnisser, med de baltiske landene som midtpunkt. Arktis blir hetere. Økonomien kan nå best beskrives som en krigsøkonomi.

Samarbeidet etter at Berlinmuren falt og Sovjetunionen ble oppløst har over lang tid utviklet seg til en ny slags kald krig, med den russiske krigen mot Georgia i 2008 som et brudd. Hvordan det kunne gå så ille? Var det faktisk Vestens feil? Ja, slik høres ut på begge sider av den nye «jernteppet»: Det handler om at vi må forstå.

Svaret fra Kremls talsmenn er at Putin er ikke bare har reagert på russisk ydmykelse. Det er et slags Weimar i reprise. Russland har ikke fått sin naturlige plass i det internasjonale systemet. Vesten tar ikke hensyn til russiske interesser. Suvereniteten er truet. Og tenk på Jugoslavia. Og Vesten har absolutt ikke prøvd å integrere Russland.

Cohen og Mearsheimer
Som et vedheng til denne fortellingen finnes det politikere, forskere og eksperter i Vesten som går i samme bane, i et spor ved siden av. Det har ikke gått upåaktet hen at en av Russlandsforskningens nestorer har omfavnet Putin. Ifølge Stephen Cohen ønsket ikke Putin noen krise, og det var heller ikke han som startet den.

I en bredt anlagt artikkel i Foreign Affairs slo professor i statsvitenskap John Mearsheimer fast at det aller meste var Vestens feil. Den nye kalde krigen er en reaksjon på NATO og EU. Moskva følte seg omringet. Det må vi forstå. Selvsagt har verken Cohen eller Mearsheimer fått stå uimotsagt. I en oversiktsartikkel i The American Interest vasker Lilia Shevtsova ved Carnegie i Moskva gulvet med det apologetiske Weimar-syndromet. I realiteten ble jo Nato-kretsen utvidet fordi statene i gamle Sovjetunionen ønsket å bli med – for å få beskyttelse mot Russland. EU-medlemskap for de statene som inngår i det østlige partnerskapet har ikke vært på kartet, enn si NATO-medlemskap. Assosieringsavtalene var ikke noe å krangle om – før man nettopp begynte å gjøre det.

Kissingers kynisme
I Shevtsovas gjennomgang utgjør Henry Kissinger et dystert lavmål, både når det gjelder kynisme og overtakelse av Putins narrativ:

’“Russian history began in what was called Kievan Rus. The Russian religion spread from there.” Very Puninesque! Here is one more of Kissinger’s revelations. His interviewer for a Spiegel Q&A asks: “But we cannot tell the Ukrainians that they are not free to decide their own future.” Kissinger’s response: “Why not?” It’s the kind of answer one would expect from a Russian imperialist.

”The ’Weimar syndrome’ that the Russian propagandists have attempted to inject into the political discussion between Russia and the West is the key ingredient of the Kremlin’s anti-Western campaign. This ‘humiliation’ device has dual purpose: it helps legitimate the Kremlin domestically, and it has its uses in foreign policy as well –namely, as a means of blackmailing the West: “I’f you continue to humiliate Russia, we could find ways to retaliate!’”

Når det gjelder Ukraina konstaterer hun:

”Numerous Western attempts to solve the Ukraine crisis boil down to the following formula: no NATO membership for Ukraine; consultations with Russia on the association between Ukraine and the EU; reform of Ukraine’s constitution according to Moscow’s ideas. What does this package mean? One very clear thing: Ukraine has to return into the Russian area of influence.”

Kort sagt, ved å forstå vil vi vise forståelse. Men hva er det egentlig vi bør forstå? Shevtsova peker på klare uttalelser fra både Putin og utenriksminister Lavrov om at krigen i Ukraina egentlig ikke handler om Ukraina, men om å tegne opp en sikkerhetsordning.

Men det er også viktig å være klar over hva slags stat Putinland er: En illiberalt kleptokrati. I Putins Kleptocracy – Who owns Russia (Simon & Schuster 2014) har Karen Dawisha dokumentert i detalj at korrupsjon er selve systemets ryggrad. Det gjelder fra bunnen opp til toppen – Putin og hans krets av for det meste gamle kamerater fra tiden i St. Petersburg.

Kleptokratiet holdes oppe av et stadig mer autoritært styre (enda en ny lov skal det gjøre det enda vanskeligere for uavhengige organisasjoner), ren desinformasjon og informasjonskontroll (nylig at informasjon om drepte i spesialoperasjoner hemmeligstemples selv i fredstid – alt for å få stopp på opplysninger om russiske soldater som er døde i krigen mot Ukraina).

Vladimir Putin sa i et intervju nylig at «bare en sinnsyk person, og bare i en drøm, kan tenke seg at Russland plutselig ville angripe NATO». Men i Moskva er det helt OK å diskutere og true med et preventivt angrep mot de baltiske statene. Som sagt: «Vi kommer i fred.»

Men de grønne gutta er ikke fra Mars.

Oversatt av Jan Arild Snoen.

Les også Jan Arild Snoens omtale av Bill Browders bok om det russiske kleptokratiet, og Snoens gjennomgang av Dagsrevyens dekning av krigen i Øst-Ukraina.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden