Kultur

– Vi må ha en tabbekvote for klønete sjekking på fylla

Hannah Helseth og Anja Sletteland har skrevet håndbok for #Metoo.

– Jeg snakket med en Jordan Peterson-fan i går. Når det kom til stykket, var vi enige om en hel del.

Anja Sletteland, som sammen med Hannah Helseth er aktuell med boka Det jeg skulle ha sagt – en håndbok mot seksuell trakassering, var på en bar da hun kom i snakk med en blodfan av den amerikanske professoren og feminismekritikeren Peterson.

At samtalen med en mann som mente #Metoo var gått for langt, endte med at de var enige om løsningene på seksuell trakassering, bekreftet en følelse Sletteland har hatt siden #Metoo-kampanjen startet:

Selv om vi har fått en oppvåkning omkring trakassering, har vi fortsatt mange utfordringer igjen. Flere av dem handler om kommunikasjon og misforståelser.

Hva er trakassering og hva er det ikke? Har vi ikke lenger lov til å flørte?

Dette vil de to forfatterne og samfunnsforskerne til bunns i, og Minerva møter dem på Kulturhuset i Oslo.

ISL: Hvordan kan en håndbok løse et så komplekst problem som seksuell trakassering?

AS: Etter #Metoo er det blitt tydelig at lovverket om seksuell trakassering ikke følges godt nok opp, at vi trenger bedre rutiner. Mange bedrifter har hevet seg rundt for å få på plass slike, men det hjelper ikke med rutiner hvis vi ikke har definert opp hva trakassering omfatter og hva problemet egentlig innebærer. Hva har man grunn til å varsle om? Hva må gjøres for at det skal bli trygt å varsle?

HH: I dag mangler vi en instans hvor man kan varsle og bli trodd – vi mangler et lavterskeltilbud. Under #Metoo-kampanjen ble mediene en sånn instans, men mediene burde ikke ha denne rollen. De skal ta varslere på alvor og undersøke anklagene, men de skal ikke blindt tro på dem. Det er rollen til et lavterskeltilbud.

ISL: Hvorfor bør vi ikke ta #Metoo-oppgjør i mediene?

AS: Jeg tror det bidrar til å svekke tilliten til varslerne og til å politisere #Metoo. På den ene siden er det nå blitt offentlig «konsensus» at vi skal tro på varsleren. Men samtidig sitter det i ryggmargen at justismord og falske anklager er alvorlig. Sånn bør det også være, for mediene er ikke en domstol.

Mens menn er redde for å bli anklaget for voldtekt, er kvinner er redd for å bli voldtatt.

ISL: Mange menn frykter å få anklager mot seg?

AS: De færreste menn trakasserer, og har derfor ingenting å frykte. Forskning viser dessuten at folk i altfor liten grad melder fra når de opplever eller er vitne til seksuell trakassering på jobb. Selv om man har varslingsplikt, var det bare 15 % som gjorde det før #Metoo. I Norge trenger man heller ikke være redd for å bli hengt ut i media, med mindre man er politiker. Men det er klart, hvis du faktisk er skyldig i noe, bør du jo ta imot anklagen. Du bør sjekke rettighetene dine og bidra til en god saksgang, så problemet ikke blir større enn det trenger.

HH: Her finnes det også en gammel feministisk vise vi ikke bør glemme: mens menn er redde for å bli anklaget for voldtekt, er kvinner er redd for å bli voldtatt. Så det er en soleklar forskjell.

Et kartotek

I boka starter forfatterne med å se på hva som avgjør om noe er trakassering. Stikkordene er gjensidighet, relasjon og kontekst. Er berøringen eller ordvekslingen gjensidig? Skjer den i en relasjon der det er naturlig? Er dere på bar eller på jobb?

Poenget er ikke å gjøre ubehaget rundt trakassering mer alvorlig enn det er, men å gjøre det mer håndterbart.

Så deler forfatterne opp årsakene til at noen trakasserer, i tre: begjær på avveie, hersketeknikker og trakassering uten vilje. Målet er å gi utfordringene rundt trakassering, et språk.

Til slutt kommer Helseth og Sletteland med konkrete råd – både til de som vil varsle, arbeidsgivere og dem som blir anklaget.

HH: Poenget er ikke å gjøre ubehaget rundt trakassering mer alvorlig enn det er, men å gjøre det mer håndterbart. Å gi en kommentar på utseendet trenger i utgangspunktet ikke være alvorlig, men det kan skape et ubehag. Hvis den gjentas mange ganger, blir det slitsomt. Det å ha et kartotek som hjelper deg å forstå, gjør det også lettere å si fra.

AS: Det er noen ulemper med at begrepet seksuell trakassering favner så bredt. Det kan føles vel overdramatisk både å anklage noen for det, og å få en anklage mot seg. Men det er også fordeler: Når virkningen på den utsatte settes i sentrum, ser man at både små og store handlinger kan ha alvorlige konsekvenser. Men vi trenger språk for å forstå hvert tilfelle, så de kan håndteres riktig.   

Kløning på fylla

ISL: Dere skriver i boka at uten en viss tabbekvote for #Metoo kan vi legge ned samfunnet?

HH: Det er ikke uvanlig å kløne det litt til når det kommer til flørting og begjær. Hvis du har et samfunn som ikke tilgir det, er jeg redd for hvor vi ender. Men et viktig poeng i boka er at det er forskjell på å drite seg ut og være en drittsekk. Det må være lov å trå feil, uten at det er lov til å fortsette med det og gjøre oppførselen sin til en regel.

AS: Flørting er komplisert, det vet vi alle. Du må legge hjertet ditt på bordet. Vi må være rause med menneskelig samspill, men vi trenger ikke være rause med de som bruker hersketeknikker, eller med dem som trakasserer igjen og igjen.

Når du får beskjed om at måten du flørter på gjør noen kvalm, bør jo det være en pekepinn.

HH: En god retningslinje er at min frihet stopper der hvor din begynner. Det er en liberalfeministisk forståelse: Når man krenker andres kropp, krenker man også andres mulighet til å utfolde seg seksuelt. Vi kan alle ende opp med å krenke andres intimsoner, så vi må være vare for hverandres kroppslige grenser.

Men damer bør ikke måtte bære ansvaret for menns kløning, mener Helseth:

– Når du får beskjed om at måten du flørter på gjør noen kvalm, bør jo det være en pekepinn.

ISL: Bør damer bli flinkere til å si fra?

HH: Det bør vi, men da må vi skaffe oss et bedre vokabular for å gjøre nettopp det. De fleste menn skjønner dette veldig godt, og vil nødig alliere seg med det mindretallet som fortsetter å trakassere. 

Et språk

I boka foreslår forfatterne et slikt vokabular som kan tas i bruk avhengig av situasjon. Blir du trakassert på jobben, hvor du er nødt til å møte vedkommende igjen? Prøv en pedagogisk tilnærming:

«Siden vi har en profesjonell relasjon, passer det seg ikke at du sier ‘jenta mi’.»

Møter du kjønnsstigmatisering? Prøv å svare med motsatt fortegn:

«– Jeg gir deg 7,5 for den rumpa der.

–Jeg gir deg minus 7,5 for å være en mannssjåvinist.»

Utenfor kjønnsmarkedet

Noen av dem som har kritisert #Metoo, har ment at kampanjen overser at kvinner har makten på kjønnsmarkedet, hvor trakassering ofte oppstår.

ISL: Om dette skriver dere at «de kan ikke ha fått med seg noe særlig av innholdet i oppropene». Kan ikke det være å ta lett på følelsene til de mennene som genuint opplever at kvinnene har makten, og som ikke selv lykkes med seksualitet og relasjoner?

AS: Jeg tror det er snakk om en frustrasjon over å ikke føle seg anerkjent. De som opplever det sånn, føler kanskje at samfunnet angriper dem. Noe av dette snakket jeg med Jordan Peterson-tilhengeren om. Han mente at kvinnene er i ferd med å «ta over» samfunnet.

Det handler nok delvis om en frykt for å miste privilegier, mener Sletteland:

AS: Sånn som troen på at deres bedømming av en kvinnes utseende i utgangspunktet har verdi. Ideen om at kvinner har makten på kjønnsmarkedet er heller ikke riktig, men kanskje sårbarheten over å velge og bli valgt har blitt jevnere fordelt i dag enn det var for 30 år siden.

Normsystemer

Forfatterne er opptatt av at forskjellige normsystemer gjør #Metoo-landskapet forvirrende. De mener det finnes tre normsystemer i slike saker; likestilt konkurranse, seksualitet som kapital og tradisjonelle kjønnsroller.

HH: Ofte vet man ikke hvilke normer og regler som gjelder. Noen menn og kvinner opererer etter tradisjonelle kjønnsroller hvor det er meningen at menn skal jakte på kvinnen, og hun skal vise tvetydig interesse. Mens hos andre er den dominerende normen likestilt konkurranse, der man forventer at både menn og kvinner skal ha lik rett til å vise interesse og avvise uten tvetydighet. En mann som jakter på en kvinne innenfor denne normen vil bli sett på som veldig masete. Andre igjen tenker at seksualitet er kvinnens kapital og mektige menns premie, der skal kvinnen forføre og bruke sin seksuelle kapital til å oppnå noe. Og disse normsystemene eksisterer samtidig, ved én og samme bardisk!

Alle som har vært på Tinder noen ganger, vet at det kan være lurt å holde litt tilbake i starten.

ISL: Hvordan skal dette gå?

HH: Haha…du kan så si. Kanskje vi må begynne med fargekoder for å vise hverandre hva som er greit og ikke…? Sannheten er nok at normene overlapper for mange av oss. Alle som har vært på Tinder noen ganger, vet at det kan være lurt å holde litt tilbake i starten, selv om man er for likestilling. Så mye handler vel først og fremst om å si unnskyld hvis du trår feil, og si fra om det som ikke er greit.

AS: Det med at motsetninger tiltrekker hverandre, stemmer heller ikke statistisk sett. For eksempel kan de mennene som føler at kvinner har makten på kjønnsmarkedet, bli misunnelige på menn med høy utdanning fordi de tror kvinner går etter menn med makt. Men sannheten er heller at kvinner går etter folk med like preferanser og interesser.

Talentmannen

Et fenomen forfatterne tar opp i boka, er den såkalte «talentmannen»: Menn som før #Metoo har sluppet unna med trakasserende oppførsel på grunn av sin «genialitet» eller betydning for feltet de er i. Vi finner dem ofte i kulturlivet eller i akademia.

ISL: Hvordan skal vi forholde oss til talentmennene? Og i hvilken grad skal vi sette opp en gapestokk for #Metoo-saker fra langt tilbake i tid?

AS: Når det gjelder tiden fremover, tror jeg vi er i ferd med å se en endring. Folk i sånne posisjoner læres nå opp i ansvar og risiko, derav begrepet «å ikke pule nedover». Ellers kommer det an på alvorlighetsgraden: Prosessen må taes skikkelig, på samme måte som i andre saker. Her synes jeg norsk #Metoo-debatt har vært god. Vi har gått langt i å anonymisere og ikke lage gapestokker, i motsetning til i Sverige.

Ingen kjønnskrig

Da Anja Sletteland snakket med Jordan Peterson-tilhengeren, måtte hun begynne med å avkrefte myter om hva #Metoo er. Heldigvis hadde hun en rykende fersk bok i veska som kunne hjelpe med å rydde i begrepene.

AS: Det er en lettelse å endelig ha skrevet boken, for man starter ofte i motbakke når man skal diskutere #Metoo. Det er så mange myter og misforståelser fra begge kanter.

ISL: Har dere noe budskap til dem som mener #Metoo har gått for langt?

AS og HH: Det mener vi ikke er sant. Påstanden om nå kan hvem som helst bli anklaget, eller nå er det ikke lov å flørte lenger, den er rett og slett ikke sann.

HH: Det var heller slik at kvinner fant sammen og sa høyt at «nå er det nok». Nå vil vi ikke mer. Det var et historisk øyeblikk, og noe jeg er stolt av å være en del av, selv om det er litt trist også at det kommer først nå.

AS: Men vi må for all del ikke gjøre #Metoo-kampanjen til en kjønnskrig. Det er den ikke!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden