Debatt

Vi må se Hareides veivalg i lys av kirkens venstrevridning

Bilde: Hildegunn Bernsen /WIkicommons

Konflikt og splittelser er som regel et tapsprosjekt. Men både i kirken og Krf er det potensielt ødeleggende.

Knut Arild Hareides omvendelse til venstresiden i norsk politikk, og ønske om å få sitte ved Jonas Gahr Støres høyre hånd, er et skjebnevalg Hareide selv, for Krf og for regjeringen.

Mye kan skrives om bakgrunnen for Hareides venstrevridning fra et rent politisk perspektiv. Men Hareides veivalg kan også forståes i en videre kontekst, der en de siste årene har sett en venstrevridning i kirken og deler av kristen-Norge.

Et tegn på dette er at den kristne dagsavisen Vårt Land (VL) har gått fra å være et menighetsblad for det moderat-konservative kristen-Norge til å bli en progressiv avis som har tydelige sympatier for den politiske venstresiden.

VL pleide å være avisen som liberale kristne elsket å hate, og ingen med bakgrunn fra Teologisk Fakultet (TF) ville vedkjenne seg å abonnere på VL. De siste årene har derimot flere fremtredende TF-ere tatt plass som kommentatorer i avisa.

Den samme motstanden mot høyresiden finnes i Den norske kirke.

Det kan i dag være vanskelig å skille VL fra Klassekampen når det gjelder politiske og samfunnsmessige spørsmål, noe som ville vært utenkelig for bare ti år siden. Fra redaksjonelt hold og fra flere av avisens kommentatorer finner Hareide sterk støtte for sitt veivalg. Motstanden mot Frp og den politiske høyresiden dominerer i Vårt Lands dekning av norsk politikk.

Den samme motstanden mot høyresiden finnes i Den norske kirke. Når biskoper og kirkelige ledere uttaler seg i samfunnsdebatten så er de til forveksling like med politikere på venstresiden, gjerne til venstre for Arbeiderpartiet.

Dette gjelder i en rekke saker, men det kommer tydeligst til uttrykk i spørsmål som dreier seg om klima- og asylpolitikk, i tillegg til en økonomisk politikk som fokuserer på rettferdig fordeling.

Vekkelses- og bedehuskristendommen har mistet sitt sterke grep, også på Vestlandet. Det er lenge siden kirkens forkynnelse sentrerte rundt omvendelse og trusselen om fortapelse. Dette har etterlatt et teologisk vakuum, som har blitt fylt av sosial-etisk forkynnelse med vekt på rettferdig fordeling og kamp for marginaliserte grupper.

Det handler om en dyptgående teologisk krise når det gjelder kirkens eskatologi, altså dens forståelse av endetiden og Guds dom over vår verden. For de aller fleste, også i kirken, synes endetiden, i en teologisk forstand, fjernt borte. Kirkens biskoper er mer opptatt av å advare mot global oppvarming enn trusselen fra et varmt sted etter døden.

I konservative kristne miljøer, på bedehuset og i frikirkelandskapet, dominerer fortsatt forventningen om Jesu gjenkomst ved historiens ende. I en slik forståelse dreier det seg om en «er frelst, har tatt imot Jesus og vendt seg bort fra synden». I bakgrunnen lyder ordene fra Hallesbys berømte helvetestale på 50-tallet, der han truet med fortapelsens realitet.

Å være kristen er i en slik forståelse å være «i verden, men ikke av verden». Samfunnet er preget av synd og fristelser som den kristne må vende seg bort fra, og menigheten er det primære fellesskapet som beskytter mot verden. Det blir slik etablert et tydelig skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor.

De kristnes oppgave blir dermed å være «lys og salt» i verden, å bevare samfunnet mot syndens fordervelse, og stå imot enhver makt som setter seg imot Guds vilje, slik den finnes åpenbart i Bibelen. Etisk sett dominerer derfor pliktetikken, i form av lydighet mot Guds ord. Innenfor bedehuskristendommen er den politiske venstresiden stort sett ensbetydende med normoppløsning og motstand mot kristne verdier.

Det som skjer når en slik forståelse blir forlatt, er at fokuset blir vendt fra frelse og fortapelse til å handle utelukkende om det dennesidige, vår verden. Kristendommen og evangeliet dreier seg dermed om å kjempe for rettferdighet og å forandre vår verden.

I kirken har ikke venstrevridningen ført til at flere fyller kirkebenkene, snarere tvert om.

Begge forståelsene finner støtte i evangeliene, der Jesus på den ene siden er den som forkynner om historiens ende og Guds dom over en ond verden, samtidig som han står frem som en sosial-etisk forkynner som tar et oppgjør med grådighet og urettferdighet, som tar parti med de marginaliserte, fattige og de undertrykte. Men gjennom kirkens historie har det blitt to konkurrerende perspektiv, med ulike politiske implikasjoner.

Krf har tradisjonelt vært preget av å være et parti for kristne velgere, et «menighetsparti», med krav om bekjennelse fra sine medlemmer, der salmesang og politikk går hånd i hånd.

Utviklingen i partiet de senere årene kan sies å være et forsøk på å åpne opp menigheten, å nå ut til allmennheten uten noen forutsetninger om bekjennelse og kristen tro. Slik sett kan det sees som en sekularisering som skjer innenfra i Krf, på samme måten som den kan sies å ha skjedd i kirken.

Spørsmålet er om venstrevridningen vil være starten på undergangen og lede ut i fortapelsen og mørket utenfor Stortinget for Krf. Blant Krfs kjernevelgere er det mange som fortsatt har sin forankring i bedehus- og vekkelseskristendommen, det samme gjelder blant partiets aktive medlemmer. Kanskje har Hareide undervurdert hvor sterk motstanden mot den politiske venstresiden er blant partiets medlemmer og velgere.

I kirken har ikke venstrevridningen ført til at flere fyller kirkebenkene, snarere tvert om. Det er mulig at kirken får flere sympatisører på venstresiden, men det vises ikke igjen når det gjelder kirkemedlemskap eller deltakelse i kirkens gudstjenesteliv.

Kanskje vil Hareide smertefullt få erfare det samme når det gjelder på Krf – politisk sympati lar seg ikke alltid omsette i praktisk politikk.

Konflikt og splittelser innad i et politisk parti er som regel et tapsprosjekt, men i kirken og Krf er det potensielt ødeleggende. Nestekjærligheten gjør det ikke lettere å leve med konflikt, snarere tvert om. Der konflikten i seg selv blir undertrykket som et tabu, har den potensielt et større skadeomfang når den først kommer til uttrykk.

Hareide spiller høyt og har mye å tape ved sin venstrevridning, både personlig og politisk. Det nytter lite å vinne sympati på den politiske venstresiden, hvis partiet selv går fortapt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden