Kommentar

Vi må slutte å heie på Norge på ski

Det er selvsagt fristende å tenke på Petter Northug og Therese Johaug som to av de største idrettsutøvere i verden gjennom tidene. Men det er like selvsagt bare tull, skriv

Bilde: Tadeusz Mieczyński, CC BY-SA 3.0

VM i Seefeld er kanskje ikke et barneskirenn. Men noe særlig mer enn et norsk kretsstevne er det heller ikke.

Det er egentlig en no-brainer: Enhver patriot bør slutte å heie på Norge i langrenn.

Dette handler ikke om at vi ikke må være nasjonalister, eller om at vi må unne Söta Bror flere medaljer: Dette er knallhard, nasjonal egeninteresse:

Det er ikke så mange idretter her i verden hvor Norge kan konkurrere. For eksempel ble det under sommer-OL i Rio de Janeiro i 2016 delt ut 307 gullmedaljer. Av dem fikk Norge ganske nøyaktig null.

Under vinter-OL i Pyeongchang i 2018 gikk det bedre, selvsagt. Men de tre største sportene i vinter-OL globalt er kunstløp, ishockey og snowboard – i den rekkefølgen. At dette ikke er Norges beste sporter, vet alle – men vet du hvor dårlig vi er?

I kunstløp deltok 153 utøvere fra 32 land, blant annet vinter-kjemper som Australia, Israel, Spania og Malaysia. Og null nordmenn. Ishockey i 2018 var en norsk triumf: Vi kom på 8. plass, etter å ha slått Slovenia etter et mål på overtid og med videodømming. Det var vår første seier siden 1994. Nøyaktig hvordan det gikk i snowboard i 2018 krever en dedikert historiker: Medaljeoversikten viser at null av de tredve medaljene, i alle valører, gikk til nordmenn.

Tre nordiske land kvalifiserte seg til Fotball-VM i fjor. Det var derfor neppe breddegradenes skyld at Norge ikke var blant dem. Ti plasser er vi bak miniputten Island på FIFA-rankingen.

Ser vi bort fra Magnus Carlsen og et overtidsmål av Ole Gunnar Solskjær for nesten 20 år siden, er Norge ikke noen stor idrettsnasjon. Så gjerne man enn vil, er det vanskelig å finne belegg for at nordmenn er mer talentfulle enn andre nasjoner, jobber hardere eller er mentalt sterkere. Nei, sannheten er at Norge er gode til to og bare to ting her i verden: Det ene er å organisere et godt demokratisk samfunn med en sunn blandingsøkonomi.

Det andre er langrenn.

Interessen for demokrati og sunn blandingsøkonomi er for tiden laber over store deler av verden. Da ville det definitivt være i Norges interesse å øke interessen for den ene sporten der vi kan hevde oss.

Men vi gjør akkurat det motsatte: Vi dominerer langrennsporten til det punkt at den begynner å bli uinteressant for andre nasjoner. Så langt har det vært delt ut fire langrennsgull i Seefeld. Av dem har Norge tatt fire. I tillegg har vi forsynt oss med en sølvmedalje og to bronsemedaljer.

Årsaken er altså, som vi har sett, ikke at Norge er en stor idrettsnasjon. Det er selvsagt fristende å tenke på Petter Northug og Therese Johaug som to av de største idrettsutøvere i verden gjennom tidene. Men det er like selvsagt bare tull. Den enkle sannheten er at ingen andre gidder. Norge har flere ganger så mange løpere som konkurrentene. I Tyskland er det et tyvetalls løpere, med sprikende kvalitet. I Norgesmesterskapet kan det være 135 løpere innenfor fem minutter bak vinneren på 15 kilometer. I Tyskland er det en tiendel. Det har vært tatt opp før, men alvoret synker ikke inn.

Det er vanskelig å skape stor begeistring for en idrett i et land hvis landets egne utøvere ikke har en rimelig sjanse til å gjøre det bra en gang i blant. Det var ikke noen stor sjakkinteresse i Norge før Magnus Carlsen, for å si det med en underdrivelse. Sykkelinteressen kom og gikk med Thor Hushovd.

Det er i Norges interesse å vinne mindre. I stedet kaster vi bort millioner på få en enda større ledelse innenfor skismøring, i direkte motstrid til vår nasjonale egeninteresse.

Det må ikke være sånn. Det har vært VM i Seefeld før – i 1985. Da het vinnerne Gunde Svan og Kari Härkönen. Ove Aunli tok Norges to individuelle medaljer for herrer – en sølv og en bronse. Men det betydde i hvert fall noe. (Kvinnene dominerte totalt: Dette var Anette Bøes store mesterskap.) Etter nok et svakt VM i Oberstorf i 1987, vårt dårligste vinter-OL noensinne i Calgary i 1988, og et nytt gull-løst VM i Lahti i 1989, fremstod vinteridrett som noe andre land også drev med. Det var derfor den nasjonale gleden ble så stor da triumfene kom på 1990-tallet og frem mot OL på Lillehammer.

Da ga det mening å heie på Norge. Nå har Petter Northug fått rett: Om ikke akkurat et barneskirenn, begynner internasjonal langrenn å få mer og mer karakter av et norsk kretsmesterskap.

Gode patrioter heier på andre land i VM i år.

 

Fra forsiden