Nyhet

– Vi ønsker ikke å oppløse noens ekteskap

Bilde: KrF

Minerva har pratet med Kjell Ingolf Ropstad om felles ekteskapslov, familiepolitikk, partistriden og hvilket rom KrF skal fylle i norsk politikk

Hvor fæl er egentlig Kjell Ingolf Ropstad?

Det er mange som lurer på det. Noen ser ut til å frykte at hans inntreden i Barne- og familiedepartementet vil omdanne Norge til en science fiction-dystopi, mens andre nøyer seg med å frykte for at han vil skru tiden til tilbake til 50-tallet.

For å undersøke akkurat dette har jeg tatt turen til den nyutnevnte statsrådens kontor i Akersgata. Statsrådens kontor er spartansk – eller luthersk – innredet På veggen bak bordet henger det aller helligste: Barneakvareller, som viser frem mor, far og barn.  En kjernefamilie! – kanskje et første tegn på at det blir ideologiske endringer i departementet?

– Hvorfor har du valgt ut akkurat disse bildene?

– De hang her da jeg fikk kontoret, men jeg synes de er fine, så jeg har ikke tenkt å bytte dem ut, svarer statsråden.

– Hvordan vil vanlige folk merke at det er KrF som nå styrer Barne- og Familiedepartementet?

– Det første de vil merke, er at vi er et parti som verdsetter familie veldig høyt. I alle saker vil vi vektlegge at familiene er samfunnets grunncelle og løfte det frem. Vi vil at fleste mulig avgjørelser skal tas rundt kjøkkenbordet hjemme og ikke over kongens bord i statsråd.

I tillegg forteller Ropstad at han er opptatt av at vi skal gå fra å være et livssynsnøytralt samfunn til å bli et livssynsåpent samfunn, der vi vil løfte frem de kristne verdiene, den kristne kulturarven og den rollen det har spilt i utviklingen av det norske samfunnet.

– Hva betyr det helt konkret at vi går over fra å være livssynsnøytrale til å bli livssynsåpne?

– Det er mange som er utrolig redde for at tro skal være til stede i det offentlige rom. Ta for eksempel på Arendalsuka, der man har bestemt at misjonerende virksomhet ikke skal få lov til å være tilstede. Det tror ikke vi. Vi er ikke redde for at mennesker skal få lov til å uttrykke sin tro offentlig.

I tillegg er det slik at det ikke er noe som er nøytralt, legger statsråden til:

– De verdiene vi vil at skal prege samfunnet, har vi fått inn i Granavollen-plattformen, sier Ropstad, med en tydelig henvisning til at regjeringsplattformen igjen har fått en formulering om vår kristne arv.

Arbeid og familie

– Du fremhever også familiepolitikken som et satsningsområde. Hva er de viktigste målkonfliktene du ser på dette politikkområdet?  

– Det åpenbare er at vi ønsker å ivareta arbeidslinjen, samtidig som vi må vektlegge at familiene er forskjellige og at det i visse deler av livet er naturlig å jobbe mindre fordi at det passer best for din familie.

Ropstad utdyper at samfunnet må ha respekt for at enkelte familier velger å prioritere barnepass over arbeidsliv. Samtidig påpeker han at dette potensielt også er problematisk.

– Vi vet, for eksempel fra fattigdomspolitikken, at den viktigste veien ut av fattigdom er at foreldrene får seg arbeid. Men det er ikke alle som vil klare det, og for noen vil det ta veldig lang tid. Vi er også nødt til å lage politikk for dem, slik at alle barn får en best mulig oppvekst.

– Mener du at det å passe på egne barn er en underskattet arbeidsinnsats i det norske samfunnet?

– Ja, det kan i hvert fall virke som det er lite forståelse for at familier tar selvstendige valg. Jeg mener at hver familie må ta ansvar og samfunnet må legge opp til at familiene har valgfrihet. Om alle blir tvunget til å følge den samme malen, vil det føre til dårligere oppvekstsvilkår og et dårligere samfunn.

– En stadig vanligere påstand er at barn har godt av å gå i barnehagen fra ettårsalderen. Er du enig i forestillingen om at det er sunnere for barn å gå i barnehagen enn å være hjemme med familien?

– Jeg synes barnehagen er et fantastisk flott tilbud, men for noen barn kan det være bra å få lov til å være litt lengre hjemme.

Da Minerva intervjuet integreringsminister Jan Tore Sanner i høst, sa statsråden at det var viktig at alle barn går i barnehage for å få til god integrering. Blir det krangel internt i regjeringen om man nå i stedet skal legge opp til mer valgfrihet?

– Nei, det tror jeg ikke. For når vi snakker om integeringsbiten, tror vi barnehage er spesielt viktig. Det er slik barna lærer seg norsk og skaper nettverk og bygger en tilknytning til det norske samfunnet. Så langt jeg vet, har heller ikke Jan Tore tatt til orde for at barnehage skal bli obligatorisk.

Ropstad har rett i at Jan Tore Sanner ikke går inn for obligatorisk barnehage, men det legges opp til ganske sterke økonomiske incentiver for å få flest mulig barn i barnehage.

– Spørsmålet er vel om det vil bli uenighet om virkemidlene?

– Økonomiske incitamenter er vi også opptatt av, repliserer Ropstad raskt, og utdyper:

– Vi har jo blant annet gått inn for gratis kjernetid, gradert egenbetaling i barnehagen og fått inn lovfestet rett til barnehageplass til barn på asylmottak i regjeringsplattformen.

Det kan høres ut som KrF er så opptatt av økonomiske incitamenter at partiet er for både de av dem som skal gjøre det lettere å velge å være hjemme med barn, og dem som skal gjøre det gunstig å sende barn i barnehagen. Det minner om en generell trend blant norske politikere til at alle gode formål skal prioriteres – samtidig.

Vi må derfor spørre:– Er det er noen politikkområder KrF vil prioritere ned?

– Vi har jo blant annet lenge jobbet for å få en mer omfattende satsning for å bekjempe vold mot barn. Så her vil vi bruke mye tid og krefter. I tillegg har vi fått gjennomslag for å innføre et fritidskort til barnefamiliene og økt barnetrygd.

Dessverre ser det ut til at Minervas spørsmål om hva som skulle prioriteres ned i stedet tolket som et spørsmål om hva som skal prioriteres opp. På dette området skiller dermed ikke KrF seg ut nevneverdig fra den øvrige norske partifloraen.

Polarisert debatt

På andre områder er partiet i mindre grad en del av det politiske etablissementet. Utnevnelsen av Ropstad til statsråd utløste en voldsom harme blant enkelte aktører i den norske samfunnsdebatten.

– Jeg opplevde det som veldig karikert og overdrevet, svarer Ropstad.

Samtalen pensles raskt over på abortloven og endringene i praksis for tvillingabort.

– Det vi fikk til i regjeringsforhandlingene var ikke noe annet enn endring tilbake til hvordan loven var i 2015. Så med det perspektivet mener jeg ordbruken og de merkelappene som ble brukt, ikke samsvarte med det som ble gjort.

– Når debatten blir så polarisert, får vi et mye trangere debattklima. Og det synes jeg er synd, fordi det da er en del som ikke lenger vil tørre å ta del i den offentlige samtalen.

– Føler du at KrF blir mobbet i det offentlige ordskiftet?

– Nei, men noen ganger synes jeg kritikken er karikert og lite kreativ. Det spiller alltid på de samme med en eller annen henvisning til kristne uttrykk som frelser eller liknende.

– I forlengelsen av dette: er det noe i eget program du synes er vanskelig å forsvare?

– Det er alltid noe i et program man er uenig i, men jeg ønsker ikke å trekke frem noe særskilt.

– Et kontroversielt standpunkt KrF lenge har holdt seg med, er motstand mot likekjønnet ekteskap. Ønsker dere fremdeles å reversere felles ekteskapslov?

– Nei, vi ønsker ikke å oppløse noens ekteskap. Det vi ønsker er å løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne og barnets rett til mor og far, men samtidig anerkjenne at folk må kunne få velge annerledes.

– Så slik deres politikk nå skal forstås, er at dere ikke vil reversere felles ekteskapslovgivning?

– Det er riktig. En slik reversering er ikke noe vi har løftet frem i regjeringsforhandlingene. Vi står for de formuleringene vi har blitt enige om i regjeringsplattformen, som er tydelige på at dagens politikk skal videreføres.

– Tenker du noen ganger at du har fått et litt ufortjent mørkemannsstempel?

Ropstad tar seg en lengre tenkepause.

– Folk må få lov til å bruke ord som de vil. Jeg er uansett ikke redd for å fronte vår politikk, men jeg synes at det noen ganger går for langt.

– Da for eksempel Jonas Gahr Støre kalte meg for en moralsk yppersteprest så synes jeg det var å gå for langt i stemplingen av andres meninger.

– Men du oppfattes jo som veldig annerledes enn Knut Arild Hareide, som for eksempel gikk i Pride-toget. Er det da så rart at folk tenker i de baner?

– Jeg opplever ikke at jeg og Knut Arild er så uenige om politikken. Det var vi sjelden før KrF skulle ta dette veivalget. De som har fulgt meg politisk over lengre tid, sier også at de ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen av meg.

– Det er litt rart at så mange på venstresiden i norsk politikk har vært så begeistret for Knut Arild. Og jeg har møtt mye engasjement fra folk på høyresiden. Når vi er trygt innenfor det som er vanlig KrF politikk. Det viser at det er et ganske stort potensiale for kristendemokratisk politikk.

– Hvilket rom i norsk politikk er det du vil at KrF skal fylle?

KrF kan ta et stort rom i norsk politikk. Men vi må også være ærlige på at partiet må bygges opp igjen. Det vil ta tid. Derfor må vi fokusere på det som er viktigst for partiet. Vi skal bidra til at familiene settes først. Vi skal gi familiene valgfrihet. Så er KrF også det partiet som skal løfte de ikke-materielle verdiene. Slik mener jeg vi både kan samle partiet og skape vekst fremover.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden