Minerva

Vi som elsket Arbeiderpartiet

Photo: Flickr.com/Arbeiderpartiet

Det ville ikke vært så galt med en økonomisk bærekraftig arbeiderpartiregjering. Et besøk på landsmøtet viser at det kan man skyte en hvit pinn etter.

Det er en grå og hustrig torsdag formiddag i april. På Youngstorvet er det hornmusikk og store bannere med fagforeningspåskrift. Jeg skrider over plassen og føler meg omtrent like fremmedgjort som Marx forespeiler seg at menneskene opplever i fabrikken, der de bare er et hjul i maskineriet og ikke produserer noe eget, noe ferdigstilt, og aldri får tilfredsstillelsen av å ha fullendtgjort noe. Jeg er på vei inn i Folkets Hus.

– Da er vi kommet til den tiden av året der man endelig får bruk for pressekortet, sier jeg til damen bak skranken. Hun gir meg et bredt smil og et adgangskort med rødt bånd – selvsagt er det rødt – med roser på.

Om to timer braker det løs. Da skal mannen som står oppført med 64,5 millioner kroner i formue, holde åpningstalen til landsmøtet. Etterpå er han tilgjengelig for pressen i mesaninen, får jeg beskjed om på SMS.  

Alle skal med

Det er harde tider for sosialdemokratene i Europa. I Nederland gikk Arbeiderpartiet nettopp fra å ha 29 representanter til 9 folkevalgte. I Frankrike ligger sosialdemokraten Benoît Hamon an til å gå på en solid smell i det kommende valget – hvem skulle tro det, når fanesakene er slikt som borgerlønn, fri hasj, dieselforbud og aktiv dødshjelp – og på den andre siden av Svinesund lyder overskriftene «Man känner inte igen sossarna längre». I Danmark har Socialdemokraterne gått fra 40 til 25 prosents oppslutning.

Men her, i Folkets Hus, er det optimisme å spore. Alle skal med, heter det. En omskrivning forfattet av en venn rinner meg i hu: Alle skal med, ingen skal langt.

Minervas utsendte journalist må vedgå at hun har en solid svakhet for Arbeiderpartiet. Kanskje er det typisk borgerlig å være nostalgisk, men det er ikke der skoen trykker i dette tilfellet. Hadde det nå egentlig vært så galt med en ren Arbeiderpartiregjering? Økonomisk likhet, solidaritet, sosialt sikkerhetsnett, trepartssamarbeid, solid fagbevegelse, sterkt stillingsvern, god pensjonsordning – alt dette er fine ting som det er naturlig for en nordmann å synes er bra. Men hvilke sjanser har dette i et arbeidsmarked der det er kontinuerlig høy tilstrømning av lavt kvalifisert arbeidskraft, eldrebølge, lav arbeidsdeltagelse blant kvinner som foretrekker kontantstøtte, vedvarende lav oljepris og skyhøyt sykefravær? For ikke å snakke om det verste av alt: Det kommer til å bli nødvendig for Arbeiderpartiet å samarbeide med flere av disse kostnadsdrivende småpartiene som ikke bare insisterer på å beholde kontantstøtten, men i tillegg vil ha enda høyere innvandring.

Sjansene for finansielt bærekraftig Arbeiderpartipolitikk under slike forhold er mildt sagt ikke særlig gode, tenker jeg, men så er det også typisk borgerlig å være pessimist.

Velkommen til landsmøte

Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Reiulf Steen, Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg – mine damer og herrer, turen er kommet til Jonas Gahr Støre.

En gråsprengt partileder går på talerstolen. Ikke i mørkeblå dress som han pleier å gå i, men i sort dress og rødt slips. Arbeiderpartirose på jakkeslaget. Euforisk applaus fra salen. Han svelger, smiler, ser seg rundt.

– Tusen takk, sier Støre, og vender tommelen opp.

Han har overtatt kroppsspråket til Jens Stoltenberg, den noe gyngende måten å bevege overkroppen på når han snakker, rytmisk, med skuldrene, som om han tar sats hver gang han presser frem en leddsetning.

– Mange jeg møter rundt om i Norge, unge og gamle, føler på en uro, sier Støre.

Han nevner terror, krig i Syria, Trump, Tyrkia, Brexit, et autoritært Russland, ytre høyre, sjokk og vantro. Deretter snakker han om Erna Solberg, økte forskjeller og populisme. Terrorangrepet i Stockholm eller høy innvandring er ikke nevnt. Kanskje er menneskene Støre møter, ikke bekymret for slikt.

Selv om talen i hovedsak handler om Arbeiderpartipolitikk, kommer man i disse tider selvsagt ikke unna et frieri her og der til de tidligere nevnte kostnadsdrivende småpartiene som Arbeiderpartiet nødvendigvis må samarbeide med når høsten kommer hvis de har lyst til å flytte inn i regjeringskontorene igjen.

Det første frieriet går til Senterpartiet. Og hvorfor skulle det ikke det? De ligger jo høyest på meningsmålingene blant småpartiene for tiden. Støre kommer med et løfte som han understreker at det skal bli lett å holde. Hva betyr det hvis Arbeiderpartiet vinner valget til høsten? Jo, det betyr gode dager for potensielle Senterpartivelgere, ser det ut til.

– Det betyr slutt på å provosere distriktene ved hver eneste anledning. Ikke by mot land. Det gjør begge til tapere. Det er stupid! Men by og land sammen. Det gjør begge til vinnere! By og land, hand i hand, sier Støre.

Applaus fra salen.

Hvordan billigere bensin til distriktene skal gjøre noe for å ruste Norge til eldrebølgen, kommenteres ikke. Men vi må videre i programmet. Etter mer snakk om arbeid til alle, en god skole for alle barn, en trygg alderdom og et klimavennlig samfunn, må Støre fri til KrF og SV også før lunsj. Først må han bare komme med en liten vits.

– Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch, sier han.

Støre legger til at Arbeiderpartiet skal gjøre Norge verdensledende på områder hvor vi har fortrinn innen fisk, oppdrett, energi og nye arter. Jeg antar han ikke snakker om ulv.

SV skal med

Støre forteller at han på norske byggeplasser har møtt unge menn som bygger landet vårt.

– I flere av disse møtene har vi ikke fått lov til å ta bilder. Jeg har møtt arbeidsfolk som ikke tør stå frem – av frykt for å miste jobben, forteller han.

Han lover at Arbeiderpartiet skal rydde opp. Han skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser.

– Det mest midlertidige ved den loven, er loven selv, sier Støre.

Ikke et ord om dilemmaene Norge står overfor når det gjelder behovet for god markedsadgang til Europa på den ene siden og utfordringen innvandring fra EØS-land innebærer for slike bransjer, på den andre.

Partilederen holder hendene foran seg slik Angela Merkel har gjort til et varemerke. Det er tid for å fri til de offentlig ansatte iblant oss.

– De viktigste for mitt barnebarn er mamma og pappa. Og så besteforeldrene, selvfølgelig!

Støre forteller at de neste på listen jobber i barnehaven. Eller, han sier «barnehagen», selv om det er vanskelig å forestille seg at det ligger naturlig for ham å ha en g der.

– I dag er det kun én av tre av de som jobber i barnehage som har pedagogisk utdanning, og mange er ufaglærte, sier Støre.

Arbeiderpartiet vil ha tidlig innsats. Bushra Naheed på Rommen skole setter «alle skal med» ut i livet, forteller partilederen. Hun jobber med barn som sliter med å regne eller skrive eller lese.

– Dere, det virker!

KrF skal også med

Arbeiderpartiet skal bygge sykehjemsplasser og omsorgboliger. De vil ha reform for kvalitet i eldrehelse. Det lyder bra. Kvalitet er bra. Noe umiddelbart tiltak for bedre budsjettbalanse er det likevel ikke.

Men tilbake til programmet. Det er mye man skal rekke i løpet av en time. Man må for eksempel rekke å vise tydelig avstand til den sittende regjeringen, til tross for at det bare er marginal forskjell i kroner og øre mellom den sittende regjeringens statsbudsjett og Arbeiderpartiets alternative budsjett. Femten milliarder i skatteøkning fra Arbeiderpartiet vil utgjøre om lag 1 prosent av et statsbudsjett på 1400 milliarder kroner, og rekker knapt til utgiftsøkningene Støre allerede har vært gjennom. Da er det naturlig å gripe til det man kaller verdier.  Det passer godt, ettersom man også må rekke å fri til KrF.

Støre forteller om faren sin, som er gått bort siden forrige landsmøte. Han tilbragte sin siste tid på Cathinka Guldberg-hjemmet ved Lovisenberg sykehus. Det er drevet av den ideelle stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg. Støre sier ikke ordene høyt, men KrF hører formodentlig både «ideell» og «diakon» likevel.

Støre forteller at han og søstrene hans rakk å bli kjent med mange av dem som jobbet der. Og de kommer fra mange land, sier han.

En av ettermiddagene stod Dagsnytt 18 på inne hos far, forteller Støre. En stemme fra et regjeringsparti hisset seg opp og hevdet at den norske velferdsstaten ville bryte sammen på grunn av innvandring.

– Far så på meg og sa: «Har han som sier det, vært på besøk her?» For her brøt ikke velferdsstaten sammen på grunn av de som kom utenfra. Den ble holdt oppe av nettopp dem. Og for det fortjener de ikke vår mistenksomhet.

Jeg ser for meg at Einar Gerhardsen også var opptatt av verdier, og av ikke å mistenkeliggjøre – men at han, før han snakket om velferdsstatens bærekraft, likevel ville tatt en tur innom kontoret til Erik Brofoss, og fått et samfunnsøkonomisk regnskap.

De fortjener vår respekt og vår takknemlighet, sier Støre.

Ikke et ord om rapporten fra Brochmann II-utvalget. Hva er disse salte greiene som drypper fra øynene mine?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden