Kommentar

Vi vil ha Gud!

Det polske flagget kan symbolisere så mangt. Nynazister og andre høyreekstreme er glade i det.

Bilde: Pixabay

Langt fra alle de 60 000 som marsjerte i Warszawa på lørdag var fascister, men det er likevel grunn til bekymring over alminneliggjøringen av høyreekstreme meninger.

Lørdag ble Polens nasjonaldag feiret landet over. Marsjen i Warszawa vakte internasjonal oppmerksomhet. Bak den sto tre høyreekstreme organisasjoner, som på engelsk har navnene All Poland Youth (MW) – som står for en ekstrem katolisisme, National Radical Camp (ONR), med aner fra mellomkrigstidens fascisme, og det lille nasjonalistpartiet National Movement (RN), som har de to første organisasjonene som medstiftere. RN fikk bare 1,4 prosent i EU-valget i 2014, og 0,5 prosent ved presidentvalget i 2015. Dette er altså marginale bevegelser.

Likevel deltok 60.000, ifølge politiets anslag. Deutsche Welle rapporterer at det i fjor var enda flere deltakere – 75.000. Og polsk radio meldte om 70.000 i 2015. Så årets marsj var altså ikke spesielt stor sammenlignet med de to foregående årene. Størrelsen på denne marsjen har eksplodert etter at konservative PiS vant valget i 2015 og tok Polen inn på en mer nasjonalistisk kurs.

Rent blod

Politico rapporterer at blant slagordene kunne man finne “Europa vil være hvitt eller ubebodd”, ”rent blod, edru sinn” og ”nei til islam”. Det var også bannere med fascistsymboler fra 1930-tallet. ”Sieg Heil”-rop ble hørt, og et banner med det gamle korsfarerslagordet Deus Vult ble observert. CNN og andre meldte opprinnelig at det også var bannere med ”be for et muslimsk holocaust”, men det stemmer ikke.

Mange i sosiale medier har utlagt dette som at 60.000 fascister marsjerte. Og Associated Press underbygger dette ved å starte sin reportasje slik: “Tens of thousands of fascists and white supremacists marched in a demonstration …”

En blandet forsamling

Det er nok overdrevet. Nasjonalisme og høyreradikale meninger kommer i mange former, og bilder fra marsjen viser at det er det polske flagget som dominerer. Så vidt jeg kan skjønne var ekstremismen fraværende i markeringene i andre polske byer.

Politico rapporterer at “many people in the crowd told local and international media they were not part of the radical-nationalist groups, but were attending in celebration of Independence Day.”

Den kjente forfatteren Anne Applebaum, som er gift med Polens tidligere, liberale utenriksminister Radek Sikorski, skrev:

“Although they weren’t all neo-fascists by any means, they did include a significant group of (mostly) men marching under the names of prewar nationalist groups and behind racist signs. (…) Attempting to portray the march as a normal patriotic outing, Polish state television interviewed one of the participants live on camera, asking him cheerfully why he had come. “To get the Jews out of power,” he declared — an awkward answer for the pro-government journalist, who quickly moved on.”

Regjeringen støtter

Selv om langt fra alle fortjener betegnelsen fascister, er det likevel bekymringsverdig at så mange ikke har noe problem med å marsjere sammen med ekstremister i Warszawa.

Innenriksminister Mariusz Blaszczak kalte marsjen ”et vakkert syn”. Utenriksministeren sa at dagen hadde vært “a great celebration of Poles, differing in their views, but united around the common values of freedom and loyalty to an independent homeland.”

Cas Mudde, kanskje Europas fremste ekspert på høyrepopulisme, tvitret:

” The most disturbing aspect of this weekend’s march was the government’s embrace of it, which was even more complete than Trump’s response to Charlottesville — to be fair, there were more non-extreme right in Warsaw.”

Deutsche Welle skriver:

«The main change from the 1930s far-right ONR period is the apparently diminished role of anti-Semitism with PiS. I say ‘apparently’ because it’s still there under the surface,» Michael Steinlauf, author of the book «Bondage to the Dead: Poland and the Memory of the Holocaust» told DW.”

Oppmuntret av Trump

Noen, som Applebaum, har også pekt på at Donald Trumps tale i Warszawa i sommer kan ha oppmuntret demonstrantene og det polske regjeringspartiets mer autoritære linje. Polakkene er av historiske grunner ganske pro-amerikanske, og Trump slo an tonen med å rose Polen for å forsvare vestlig sivilisasjon. Det gikk hjem hos mange. Trump brukte også slagordet ”vi vil ha Gud”, som var hovedparolen under lørdagens demonstrasjon, og som stammer fra en gammel religiøs sang.

Religion står mer sentralt i den polske høyreekstremismen enn i USA. Applebaum skriver:

“On the day of the march, one Polish woman reported that she had entered a church where men were wearing armbands marked with the political symbols of the far right. She unfurled a banner with a quote from Pope John Paul II, Poland’s great pope: “Racism is a sin.” She was unceremoniously thrown out.”

I et land nesten uten jøder og muslimer er antisemittismen og rasistisk motiverte angrep på vei opp igjen.

Fine folk

Det er klare likhetstrekk mellom marsjen i Warszawa og alt-right-marsjen i Charlottesville, Virginia i august. Den var riktignok langt mindre, men likevel den største markeringen for høyreekstremister i USA på lang tid. Og også der ble det et spørsmål om alle i marsjen faktisk var ekstreme, eller om mange av dem var ”very fine people”, slik Donald Trumps første reaksjon var.

I Charlottesville var imidlertid innslaget av sørstatsflagg, nynazister, KKK, væpnede militsgrupper og slagord som “Blood and soil!” “Jews will not replace us!” og lignende så dominerende at man med rette kan spørre hvorfor folk som selv ikke var ekstremister skulle føle seg bekvemme med å marsjere sammen med dem. Det er ikke like opplagt i Warszawa.

Hovedpersonen i Charlottesville, alt-right-lederen Richard Spencer skulle også deltatt i marsjen Warszawa, som fungerte som et samlingspunkt for høyreekstreme fra mange land. Men han ble nektet visum. Det var ett skritt for langt for polske myndigheter. De har vel nok med sin egen nasjonalisme, og vil ikke dras inn i en slik internasjonal kontrovers.

Charlottesville ble et tilbakeslag for Spencer og hans bevegelse, slik Conor Friedersdorf skriver om i The Atlantic. Ikke på grunn av demonstrasjonen, men fordi en av de høyreekstreme svarte motdemonstranter med terror. En kvinne ble drept da James Shields braste inn i dem med bil. De demonstrasjonene som var planlagt i andre deler av USA ble avlyst eller rant ut i sanden. Den harde kjerne består, men sympatisører distanserer seg.

Ulike måter å ta avstand på

Trump måtte etter hvert, med påholden penn, ta avstand fra rasismen og nynazismen i Charlottesville. Den polske presidenten Andrzej Duda trengte ikke å presses. Han var tidlig ute med en tilsvarende, og uforbeholden fordømmelse, selv om Warszawa-demonstrasjonen var fredelig, med et enkelt unntak.

Duda, som var PiS sin kandidat ved valget i 2015, har i etterkant vist en overraskende uavhengighet, og lyktes nylig med å vanne ut sine gamle partifellers forsøk på skaffe seg full kontroll med domstolene. Det illustrerer at det også innen PiS og omland finnes både mer moderate og mer ytterliggående krefter.

Front mot de ekstreme

Både i USA og Europa spiller innvandring en viktig rolle i den politiske debatten, og i Europa har flyktningbølgen skjerpet frontene. Nasjonalisme i ulike former har fått ny vind i seilene. Deler av denne bevegelsen er ytterliggående, og står for de gamle høyreekstreme verdiene – rasisme, antisemittisme og nazisme. I sin moderne form er brodden ofte rettet mot muslimer.

Det er viktig at de mindre ekstreme delene av anti-innvandrings-bevegelsen holder avstand til disse elementene. Trump har snublet i så måte – det er vanskelig å se på hans distansering etter Charlottesville som ekte og ikke påtvungen.

Men på den annen side er det ikke fornuftig å kalle alle nasjonalister og innvandringsmotstandere for fascister og rasister. I Sverige var dette lenge utbredt, og det førte til at et parti som faktisk hadde klare fascistiske aner, Sverigedemokraterna, for mange fremsto som det eneste alternativet. Det er en utbredt mening blant samfunnsforskere at det å trekke nasjonalister og innvandringsmotstandere inn i ordinært politisk arbeid reduserer faren for høyreekstremisme.

Det er lett for venstresiden og liberale å ta avstand fra de ekstreme, men det har begrenset effekt. Den viktigste røkterjobben mot høyreekstremistene er det nettopp mer moderate nasjonalister og innvandringsskeptikere som må stå for. I Norge kan de kanalisere mer eller mindre legitime bekymringer inn i et parti som Frp eller et nettsted som document.no, der de kan få mer eller mindre konstruktive utløp, men samtidig må de som på denne måten huser de potensielt ekstreme gjøre det klart hvor grensen går. Rasisme, antisemittisme og nynazisme må aldri tolereres.

Og her er det lett å trå feil. Jo Harper hos Deutsche Welle skriver at PiS har som mål å unngå å få et stort nasjonalistisk parti til høyre for seg, slik Orbans Fidesz har fått det i Ungarn i form av Jobbik. Men en slik strategi kan jo innebære å legge seg enda lenger til høyre, eller i det minste unngå å ta et oppgjør med ekstremistene.

Man demmer ikke opp for høyreekstremister ved å bli som dem.

Slawomir Budziak skrev om «det brune Polen» i 2014. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden