Ideer

Viktigheten av dissens

BOKESSAY:  «Kjetteri » er positivt og fremprovoserer framgang, skriver Abdullahi Ahmed An-Na’im, som forsvarer et sekulært samfunn og betydningen av menneskerettigheter ut fra et islamsk utgangspunkt.

BOKESSAY:  «Kjetteri » er positivt og fremprovoserer framgang, skriver Abdullahi Ahmed An-Na’im, som forsvarer et sekulært samfunn og betydningen av menneskerettigheter ut fra et islamsk utgangspunkt.

Abdullahi Ahmed An-Na’im,
Islam and the Secular State:
Negotiating the Future of Shari’a,
Harvard University Press, 2008

I Islam and the Secular State: Negotiating the Future of Shari’a legger den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An-Na’im frem et konstruktivt og akademisk bidrag til debatten rundt sharia og den islamske statens fremtid.

Selv om An-Na’im kommer med noe som ligner en endelig konklusjon, er han mer opptatt av å etablere premisser for en videre debatt rundt temaene islam, sharia, menneskerettigheter, konstitusjonalisme og borgerskap. Han ser det som et mål i seg selv å åpne debatten. Boken er også et genuint forsøk på å imøtegå paradokset som mange muslimer og den muslimske verden står ovenfor når det kommer til religion og politikk: At staten må være islamsk, men samtidig beskytte menneskerettighetene og ivareta konstitusjonalismen.

An-Na’im inviterer ikke bare muslimer, men også ikke-muslimer til debatten. Han skriver boken som muslim og appellerer først og fremst til muslimer, som han anser for å være en heterogen gruppe. Han utfordrer den klassiske utopien om at det finnes én islamsk statsmodell, og han prøver å oppklare en misoppfatning om sekularisme som en muslimer har. Han kritiserer også postkoloniale tilhengere av den islamske staten, det islamistiske trekløveret: Ayatollah Khomeini, Abul Ala Maududi, Sayyid Qutb og deres  «ektefødte » barn, den moderne islamismen.

Kritikken til Taha var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.

Fra januar 2004 til september 2006 foretok An-Na’im en studiereise i den muslimske verden. Han deltok i diskusjoner, intervjuer og seminarer med geistlige, akademikere, menneskerettighetsaktivister og politikere. Han dro til steder som Tyrkia, Nigeria og Indonesia.

Resultatet kommer frem i boka når han presenterer forholdet mellom religion og stat i tre spesifikke nasjoner: India, Tyrkia og Indonesia, og vier tre kapitler til deres historiske og politiske situasjon. Men før vi ser på boken, er det nødvendig å nevne en av An-Na’ims sentrale inspiratorer: Å høre inspiratoren snakke, var som å helle vann over ilden, skriver An-Na’im.

Den reformistiske sufisten
Sufi-sjeiken Mahmoud Mohamed Taha grunnla det islamske partiet Republican Brotherhood i 1950-årene. Partiet hadde ikke så mye innflytelse blant den sudanske befolkningen, men kom i søkelyset da Taha åpenlyst stilte seg kritisk til daværende president Gaafar Muhammad an-Nimeirys (1969-1985) implementering av sharia i Sudan i 1983.

Reformisten Taha mente at uten reform, var innføringen av sharia avhengig av tvang. Kritikken hans var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.

Taha fokuserte på menneskerettigheter, kvinnerettigheter og minoriteters rettigheter. I boken The Second Message of Islam (oversatt til engelsk i 1996) skiller Taha mellom Mekka og Medina-kapitlene. Mekka-kapitlene var rettet mot en forfulgt religiøs minoritet og hadde et mer fredelig budskap. Medina-kapitlene var rettet mot en styrket religiøs majoritet i konflikt med andre religiøse grupper. Taha ønsket å vektlegge Mekka-kapitlene. For Taha handlet det om å påvise Koranens historiske kontekst, og å si noe om hvordan boken bør brukes i vår tid. En del konservative teologer anså det som et forsøk på å se bort fra deler av Koranen.

Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.

Som følge av regimets egne politiske motiver (Taha var en politisk dissident), ble Taha dømt for apostasi og henrettet i 1985. I forsvarstalen erklærte han sin misnøye med det sudanske rettssystemet, som verken var rettferdig eller selvstendig, men et verktøy brukt av regimet for å undertrykke annerledestenkende, annerledestroende og politiske dissidenter. Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.

Hvorfor en sekulær stat?
”For å være muslim av egen overbevisning og fritt valg, som er den eneste måten man kan være muslim på, trenger jeg en sekulær stat» (min oversettelse). An-Na’im påpeker hvor viktig det er for ham (og andre muslimer) at staten er sekulær. Slik kan hans og minoriteters rettigheter være beskyttet på lik linje med majoritetens.

I begynnelsen av boken klargjør han en del misforståelser og definerer begrepene han bruker. I følge An-Na’im er ikke en sekulær stat det samme som et sekulært samfunn. En del muslimer har en forståelse av den sekulære staten som bygger på erfaringer med undertrykkende ”sekulære” diktaturer, som henter deler av sin lovgivning fra tradisjonell sharia, vanligvis den sivile delen. En annen kilde kan være de europeiske kolonimaktenes forsøk på å innføre sekularisme i sin tid, og nyere tids konflikter (Irak og Afghanistan-krigen). An-Na’im utfordrer disse forståelsene, og i tillegg påstanden om at sekularisme forutsetter privatisering av religionen (laïcité).

An-Na’im mener at religiøse partier bør få være en del av politikken. Han åpner for bruken av religiøs retorikk blant politiske ledere, og at de til og med kan fremme forslag basert på religiøs overbevisning. Dette så lenge de forholder seg til og respekterer statens livssynsnøytralitet, menneskerettighetene og konstitusjonalismen. Da må debatten være fri og konstruktiv, og man må være villig til å åpne opp for dissens, noe den sekulære staten er en forutsetning for.

Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe.

Det underliggende premisset for politiske og juridiske enigheter i samfunnet, er for An-Na’im det han kaller borgerlig fornuft (civic reason). Begrepet ligner på Habermas’ og Rawls’ begreper om offentlig fornuft (public reason), men ifølge An-Na’im det er det noen ulikheter. Borgerlig fornuft går ut på at det staten går inn for, skal ha legitimitet hos befolkningen (popular legitimacy) som en helhet. Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe (for eksempel en religiøs majoritet). Regulering av religiøse majoriteter sikrer religiøse minoriteters rettigheter.

Kontroll eller regulering av religion?
Reguleringen handler ikke om å privatisere religionene. An-Na’im bruker ordet ”regulering” bevisst fordi kontroll av religion ifølge ham er i strid med den sekulære statens ”sjel”. Men å regulere og klargjøre religionens posisjon i det pluralistiske samfunnet, er nødvendig for å hindre konflikter.

Tyrkia er et eksempel på ekstrem kontroll av religion og religiøs praksis, ifølge An-Na’im. Etter Kemal Atatürks omfattende reformer har den staten sett seg selv som sekulær. Men også offentligheten er svært sekularisert. En laïcité form av sekularisme, laiklik (på tyrkisk). An-Na’im problematiserer for eksempel forbudet mot religiøse hodeplagg på offentlige steder (utdanningsinstitusjoner), og diskuterer kort forbudet mot sufi-ordenen. An-Na’im ser ikke noe positivt i å kontrollere religion og religiøs praksis i så stor grad, særlig når det kan skape politisk ustabilitet og konflikter. Han påpeker at den tyrkiske befolkningen er konservativ, men ønsker en sekulær stat. Støtten til partier som AKP og Erdogan er ikke nødvendigvis en støtte til en islamsk stat, ifølge An-Na’im.

An-Na’im ser også på Indias historie og de siste tiårenes politiske situasjon. Som det eneste av de tre landene An-Na’im nevner som ikke har en muslimsk majoritet, er India på mange måter et eksempel på en sekulær stat. Den sekteriske volden i nyere tid, hvor først og fremst muslimer og hinduer har braket sammen. Hindutva-partiet Shiv Sena var direkte involvert i ødeleggelsen av Babri-moskeen i 1992 (Mumbai-opptøyene) og volden som fulgte med. Shiv Sena forkastet i 1996 rapporten fra kommisjonen som ble oppnevnt etter opptøyene. Situasjonen i India viser ifølge An-Na’im at en bedre regulering av religionene er nødvendig fordi favoriseringen av en spesifikk religion eller livssyn kan skape konflikter.

An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger.

Indonesia er kjent som den muslimske nasjonen med høyest befolkning. An-Na’im går inn på noen av Indonesias problemer når det kommer til forholdet mellom religion og stat. Adat har vært vanlig i Indonesia siden 1500-tallet, noe som til en viss grad har vært positiv for lærde muslimer, fordi de har fått lov til å bruke lokale kulturer og tradisjoner til å tolke de islamske skriftene. Friheten har bidratt til å få frem ulike former for islam. Han ser også på fremveksten av islamistiske partier som Hizb ut-Tahrir, Laskar Jihad og Front Pembela Islam (som vil bruke vold for å oppnå sitt mål: en islamsk stat i Indonesia).

An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger. For An-Na’im har den religiøse pluralismen i Indonesia både positive og negative sider. Selv om staten fremstår som livssynsnøytral, og har religionsfriheten nedfelt i grunnloven, beskytter den ikke alle religiøse minoriteter: Bare fem religioner, islam, kristendommen, hinduismen, buddhismen og konfutsianismen, er offisielt sett anerkjent. Dette undergraver den kulturelle, etniske og religiøse identiteten til landets urbefolkning og tvinger dem til å ”islamisere” eller ”hindufisere” sine naturreligioner.

Tilbakeblikk i islamsk historie
Anerkjente teologer som Ibn Taymiyyah, Al Ghazali, Ibn Hazm, Ahmad Ibn Hanbal og til og med Abu Hanifa, ble i sin tid kalt for apostater eller kjettere av den politiske eller religiøse eliten som styrte deres respektive samfunn. An-Na’im viser til dem for å underbygge et overordnet poeng om at  «kjetteri » er positivt og fremprovoserer framgang, og i noen tilfeller til og med normaliserer det som har tidligere har vært ansett som kjettersk.

Historien har vist at folk vanligvis ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende.

Enhver tolkning av sharia er, ifølge An-Na’im, fundert på sekulære prinsipper: Sharia handler ikke bare om guddommelig lover som implementeres hvor som helst, når som helst, men også om menneskelige fortolkninger. Islams historie har vist at folk ofte ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende. Mange politiske (sultanene) og geistlige ledere har hatt egne agendaer. Bruken av sharia for å styrke ens egen posisjon i samfunnet var også vanlig blant en del muslimske ledere etter Profeten og de fire rettledete kalifenes (Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali) tid.

Det er ikke bare på grunn av faren for misbruk av sharia at An-Na’im er kritisk til tanken om en islamsk stat, men også at det er vanskelig å kopiere det han forsiktig kaller Medina-modellen: den eneste staten i historien som med rette kan kalles en islamsk stat. Kopien forutsetter at man lever i samme sosiale, juridiske og økonomiske kontekst som Profeten Mohammed og befolkningen i Medina. Lovene kan kopieres, men ikke datidens samfunn. Da er det bedre å reformere lovene til ens samtid.

An-Na’im er kritisk til islamisering av staten også fordi han støtter menneskerettighetene. Han kritiserer dikotomien en god del islamister og anti-islamister etablerer mellom sharia og sekularisme. An-Na’im mener man må anerkjenne og løse utfordringene i stedet for å dagdrømme om en perfekt islamsk stat. Han er veldig klar på at tradisjonell tolkning av sharia bryter med deler av menneskerettighetene, særlig kvinners og religiøse minoriteters rettigheter, og han går blant annet inn for å avvikle straffen for apostasi og dhimmi-systemet. Han går mer inn på disse og flere temaer i essaysamlingen Islam and Human Rights. Ved hjelp av reform er harmoni mellom sharia og menneskerettighetene mulig, mener han.

I Islam and the Secular State har An-Na’im følgende utgangspunkt: ”Jeg vil vise at ønsket etter en sekulær stat er nærere og mer i henhold til den islamske historien enn det postkoloniale engasjementet for en islamsk stat, som er betinget av den koloniale maktens homogenisering av religiøse grupper” (min oversettelse). Den første modellen som An-Na’im veldig forsiktig hevder er den egentlige islamske statsmodellen, er Medina-modellen. Han bruker god plass på å forklare at modellen var unik i sin samtid og ikke kan kopieres i vår tid.

An-Na’im går videre med å forklare forholdet mellom religion og stat i forskjellige dynastier fra Umajjadene til Ottomanene (helt fram til tidlig 1900-tallet). Han slår i hjel myten om at det har eksistert noen konsistent form for islamsk stat gjennom historien. Han imøtegår myten om ”rettferdige” og ”fromme” muslimske ledere ved å vise til det man kaller den islamske inkvisisjonen (Al Mihna) på 800-tallet, da religiøse minoriteter, kjettere og geistlige ble forfulgt.

Tolkning og konsensus
De postkoloniale tilhengerne av den islamske staten, altså nåtidens islamistiske partier, mener at det finnes en konsensus blant ulama (de geistlige) om at den islamske staten ikke bare er en modell, men også den eneste måten å styre et samfunn på. An-Na’im imøtegår dette. Konsensus (ijma) betyr ikke at ”siste ordet er sagt”, men at man har oppnådd en enighet om noe og at enigheten ble gjort i en spesifikk kontekst. Enigheten kan endres hvis man oppnår en ny enighet.

Den muslimske filosofen Ibn Rushd deler tolkningen av islamske skrifter (Koranen og hadithene) i tre nivåer: Det første nivået er geistlige med en bokstavtro tilnærming til skriftene. Det andre er geistlige som forholder seg til spesifikke kontekster (kulturelt, sosialt, sosioøkonomisk også videre). Det siste er filosofenes tilnærming til skriftene som kontekstuelle skrifter, en prosess som setter fornuften (aql) sentralt. An-Na’im nevner dette for å vise hvor varierende tolkningene av skriftene er. Han nevner også det Ibn Rushd kaller for zanian, som betyr at det ikke finnes én måte å forstå loven på for alltid.

Ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk.

Den utopiske forståelsen av den islamske staten er med på å skape problemer og utfordringer i den muslimske verden. De fremste tilhengerne av utopien vil gjennom tvang innføre lover som var tilpasset en spesifikk tid i historien. I stedet må det, gjennom en helhetlig forståelse både av skriftene og situasjonen mange muslimer befinner seg i, nås en ny konsensus. Et av de ”redskapene” An-Na’im oppmuntrer til å bruke er ijtihad. Han mener at ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk. An-Na’im kaller det nærmest en ”religiøs plikt” å gjøre ijtihad i vår tid.

Det pluralistiske samfunnet
Målet er harmoni. For at harmonien skal kunne realiseres, må islam gjennom en reform, ifølge An-Na’im. Et ledd i dette er å utfordre den klassiske forståelsen av den islamske staten.

Et skille mellom stat og religion er nødvendig. I et bærekraftig og pluralistisk samfunn er en balanse og harmoni mellom religioner og livssyn nødvendig. For å bruke et matematisk uttrykk: vårt minste felles multiplum er en sekulær stat. Ikke en aktiv sekulær stat, men en passiv en.

Hvis friheten og rettighetene til alle borgerne i et samfunn skal være beskyttet og ivaretatt, må staten være livssynsnøytral. Nøytraliteten betyr ikke fravær av religion i politikken, men en aktiv regulering av religionen. En slik stat vil rett og slett forholde seg til den pluralistiske virkeligheten som dagens muslimske nasjoner befinner seg i.

  • Mohamed Abdishazan (f. 1986) er masterstudent ved Høgskolen i Buskerud.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden