Ideer

Hva er viktigst: Guds ord eller statsstøtte?

Bilde: David Evers / Flickr [CC BY 2.0]

En nøytral stat omfavner individer, men forsøker ikke å påvirke menighetene. Staten må gå på tå, helst i ballerinasko.

Keiser Akbar I ble på 1500-tallet introdusert for en konflikt mellom ismailimuslimene i India. Disputten gikk ut på om hvem som skulle anses som den guddommelige utvalgte Dai al-Mutlaq (imamens stedfortreder) etter at forgjengeren døde.

Tradisjonelt skulle disse spørsmålene og disputtene ikke eksistere i det hele tatt – den gudommelige veiledning – nass – og troendes lojalitet skulle sikre en leder til enhver tid. Men her skulle altså en politisk hersker, som i tillegg ikke tilhørte samme tro, bestemme utfallet.

Nå har den samme grupperingen igjen havnet i en lederstrid. Saken behandles i Høyesterett i Mumbai, samt i land som Storbritannia, hvor bevegelsens finanser er bevart i stiftelser.

Dette er et av problemene som kommer når stat og religion skal balansere seg imellom, enten religionen er i en majoritets- eller minoritetssituasjon.

Hvem skal ha fullmakt til å definere hva som er det sanne? Og hvor langt kan kampen for den subjektive sannhet gå uten at staten blander seg inn?

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Favoriserte bestemte tolkninger

Statenes preferanser får store konsekvenser i definisjon av hva som er sant, og hva som er ortodokst, tradisjonelt eller moderat.

Det kristne Europa har kjent både sjia- og sunnimuslimske dynastier – men referanserammene blar ikke så langt tilbake i historien. Den seneste erfaringen er fra Det osmanske rike, som var sunnimuslimsk, og førstekontakten i nyere tid definerer også hva man regner som standard.

Referanserammen bidrar til å styrke én part over en annen i det teologiske landskapet. Sjiamuslimene er i mindretall – per i dag. Men skal demografi ha noe å si for hva som er sant og ikke? Noen teologer vil si det, og kilder som kan tolkes, er det mange av. Det samme gjelder når det kommer til sekter innenfor de store muslimske grupperingene. De møter enda større konkurranse, og selv om deres egen historie og kilde skulle være vanntett, har de en enda større utfordring med å overbevise andre fordi referanserammen allerede er gitt.

I en politisk setting har dette konsekvenser: I årene etter terrorangrepene i New York pekte en del på «moderat» islam, gjerne med henblikk på sufiretningen, og mente at løsningen for en fredelig praksis av islam lå her. Mange applauderte, og faktum er at denne tradisjonsbundne og noe mystiske og varierte retningen er apolitisk og ikke-voldelig.

Europa trengte å føle seg sikker på at man kunne leve med islam.

Regjeringer begynte å omfavne de såkalt moderate. Dette var den riktige islam. Internt i miljøene begynte de mer bokstavtro å hevde at de moderate løp Vestens ærend, mens moderate brukte anerkjennelsen som bevis på at de hadde rett.

Men så blusset de moderates politiske engasjement til støtte for blasfemilover opp, og en flau seanse etter karikaturstriden viste at en hadde satset på feil hest.

Europa trengte å føle seg sikker på at man kunne leve med islam – og man trenge å inkludere et overveldende flertall av muslimer som ikke var politisk voldelige.

Med utgangspunkt i sin liberale ånd, med å inkludere og vekte individet, klarte man likevel, med favoriseringer som av sufiretningen, å gruppere mennesker i monolitter, hvor noen få personers definisjonsmakt fikk preke hva som skulle være de manges ståsteder og meninger.

Kan Gud få si sitt?

Inn kommer Gud. Snarere tolkningen av hva Gud vil, og det ble spesielt relevant da Den norske kirke skulle skille seg etter et langt og turbulent ekteskap med staten. Norge følte ikke like mye av turbulensen som det europeiske fastlandet følte – men selvfølgelig var vi gjenstand for idekamp – og Luthers nå 500 år gamle reformasjon fikk lov til å gi nordboerne et hamskifte.

Det som først var revolusjonerende, ble imidlertid regressivt og til slutt problematisk. Samfunnet hadde gjort noen sprang, og siden staten var gift med kirken, skulle staten bestemme hva Gud mente. Det skaper fortsatt debatt: Hvilken biskop er for homofilt ekteskap? Man kan ikke si imot loven – en lov som er satt av Kongen i statsråd, den samme Kongen som er Kirkens overhode.

Spørsmålet blir om kirken og andre menigheter skal få være selvstendige, uavhengig av hva de mener om homofile, kvinners rettigheter og Guds frelse, eller om staten har krav på en finger med i spillet.

En inkluderende folkekirke skal hjelpe samfunnet og staten med å gjøre flest mulig til lags. Men Gud er ikke til lags, ifølge noen. Når Kirken nå fristilles fra staten: Lan Gud endelig få si sitt? Er skriftforståelsen fri fra politiske signaler? Kan den utvikle seg uavhengig av folkevalgte?

Kritikerne mener det vil reversere en god og positiv utvikling – en inkluderende og tolerant kirke. Ja, men også nei. For hva tror kirken, eller for den saks skyld, moskeen, tempelet og synagogen, om seg selv? At de står fritt fra omverdenens innflytelse? Her kommer det en enda sterkere suveren makt inn i bilde, en som er sterkere enn både Gud og stat: folket.

Ingen religion, menighet eller sekterisk gruppering overlever den testen. Enhver reformasjon er mulig hvis nok folk gir budskapet sin støtte, enhver motstand er like mye avhengig av massene – en anførers legitimitet kommer følgelig fra folket.

Guds ord eller statsstøtte?

Islamsk Råd Norge mister statsstøtten, sier Kulturdepartementet – og det er i emning et nytt råd som kan ta tak i kjerneoppgavene IRN var ment å utføre. Mange kritiserte IRN med god grunn, samtidig som mange ukritisk hyller en ny konstellasjon.

Hvor skal staten bremse, og hvor skal det nye IRNs ledelse si at både Gud og stat er fornøyd?

Da IRN var ny, var det vanskelig å inkludere sufimenigheter i fellesskapet. Doktrinene deres var i strid med hva enkelte sentrale aktører mente var islam. Den tid er forbi, men så kom sjiamuslimene, og den samme prosessen gjentok seg. I den nye striden står sufi- og sjiamenighetene sammen mot dem som tidligere gjorde motstand mot dem begge.

Kan staten finansiere en konstellasjon som aksepterer moskeer med imamer som støtter blasfemilover i «hjemland» eller i teorien? Hva med syn på homofile – i teorien? Kvinners vitnesbyrd og arverett samt rett til skilsmisse – i teorien? Hvor skal staten bremse, og hvor skal det nye IRNs ledelse si at både Gud og stat er fornøyd? Hva veier tyngst: Gud eller statsstøtten?

Staten må holde seg vekk

Tro er subjektivt. Tro i grupper er gruppens subjektive betraktning, som i organisert form blir religion. Individet i religionen kan havne på sidelinjen ved uenighet.

Men det individet som sier seg uenig, er likevel i sin subjektive mening en sann troende. Individets teologiske kamp mot sine motparter i samme religion kan handle om evig frelse og evig pine – men vedkommende bør ikke ukritisk hemmes eller fremmes av staten, for da endres styrkeforholdet i debatten. Staten må gå på tå, helst i ballerinasko.

For det andre er fornuften overraskende mye representert i de troendes kretser – det samme er demokratiet. Mangt et argument går på regelen om at flertallet indikerer nettopp at de har valgt (eller blitt født i) frelsens vei. Flertallets mening, demografiens størrelse, samfunnets endringer og teknologiens utvikling påvirker doktriner.

Fra et objektivt ståsted kan resonnementet trekkes. Men den troende har en bias i debatten, og den er naturlig fordi man ikke kan bevise tro – man kan ikke vitenskapelig argumentere for en subjektiv beretning om livet før og etter oppholdet på jord.

I dette skillet er en nøytral stat en som omfavner individet for dets verdier vektet på likhet, frihet og toleranse – og holder seg vekk fra noe som samfunnet uansett regulerer og endrer – nemlig troens evne til å tilpasse seg samtidens utfordringer – frivillig eller med trusselen om å bli irrelevant.

Artikkelen er først publisert på Usman Asifs blogg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden