Forsiden

«Vil du gjøre det mot barnet ditt?»

– Kritikerne blander seg langt inn i privatlivet vårt, sier Therese (39). Kvinner som ikke velger standard lengde på fødselspermisjonen, møter reaksjoner.

– Kritikerne blander seg langt inn i privatlivet vårt, sier Therese (39). Kvinner som ikke velger standard lengde på fødselspermisjonen, møter reaksjoner.

– Jeg syntes det var vanskelig å si til andre foreldre at jeg var hjemmeværende, sier Åsta Louise Myr Munthe-Kaas (34).

Myr Munthe-Kaas valgte å være hjemme med datteren Erle til hun var tre og et halvt år gammel og er dermed en minoritet blant norske foreldre.

Hvordan vi tar vare på barna våre når de er små, er ikke et privat anliggende. Lengden på fødselspermisjonen og målet om full barnehagedekning legger sterke føringer. Men noen vil velge annerledes. De vil ikke sende ettåringen i barnehage. De vil tilbake til jobb raskere. Eller de vil dele permisjonen mellom seg på en annen måte. Hvilket rom har de til å ta frie valg?

Hva skjer når foreldre som velger annerledes, møter et samfunn der staten har definert løpet, og de blir avvikere?

Jeg har vært i kontakt med 15-20 kvinner og sett på statistikk over og forskning om omsorg for småbarn. I begynnelsen diskuterte jeg også med menn, men kvinner var de som i størst grad opplevde dette som et kontroversielt tema, så jeg har fokusert på deres opplevelser.

Tall fra 2010 viser at kun syv prosent av toåringene er hjemme fulltid med foreldrene.

Myr Munthe-Kaas er min svigerinne. Hun ble et naturlig utgangspunkt for å finne ut mer om de som velger å være hjemme lenge. Ellers har jeg brukt personlige kontakter for å få et innblikk i de valgene mødrene tar. De aller fleste ønsker ikke å uttale seg om temaet med fullt navn offentlig.

Hjemme lenger enn ett år
– Jeg husker best alle som sa: Å, så heldige dere er. Myr Munthe-Kaas har fått flest positive reaksjoner fra andre. Men hun merker at hvor lenge man bør være hjemme med barn, er et betent spørsmål.

Bare et lite mindretall av norske foreldre er hjemmeværende med små barn. Tall fra 2010 viser at kun syv prosent av toåringene er hjemme fulltid med foreldrene.

– I media er tonen polariserende. Det typiske budskapet er at «du frarøver barnet ditt opplevelsen av å være i barnehage» eller at «du er en snylter», mener Myr Munthe-Kaas.

Polariseringen gjorde det vanskelig for Myr Munthe-Kaas å snakke om sitt eget valg, forteller hun.

– Jeg var redd for at mine valg skulle bli lest som kritikk av andres valg.

Myr Munthe-Kaas hadde ikke planlagt å være hjemme i nesten fire år. Først studerte hun mens ektemannen tok ut gradert permisjon. Slik kunne datteren være hjemme til hun var 18 måneder. Men da søknaden til barnehagen skulle sendes, ble Myr Munthe-Kaas stresset.

– Mannen min og jeg hadde fått en bedre forståelse av vårt eget barn og vi følte ikke at det var greit å sende henne i barnehage.

– Mannen min og jeg hadde fått en bedre forståelse av vårt eget barn og vi følte ikke at det var greit å sende henne i barnehage. De valgte at Myr Munthe-Kaas var hjemme med datteren i stedet for å ta en mastergrad.

Barna trenger en rolig start
Mødrene som velger å være hjemme mer enn ett år, er en minoritet i dag. Tidligere var slike valg mer utbredt i befolkningen.

En undersøkelse fra 2003 viste at nesten alle foreldre syntes det var greit med barnehage for 4-5-åringer, mens kun halvparten syntes det er greit for 1-2-åringer. Siden da har andelen 1-2-åringer i barnehage steget i takt med utbyggingen av barnehager.

Forskerne Gunhild R. Farstad og Kari Stefansen deler foreldre inn i to grupper, avhengig av hvordan de tenker om barna sine. De første mener at «ettåringen trenger utfordringer», de andre at «ettåringen trenger en rolig start». Forskerne peker på at arbeiderklasseforeldre oftere forlenger permisjonen fordi de mener ettåringer trenger en rolig start, mens middelklasseforeldre typisk synes at ettåringene trenger utfordringer og bør begynne i barnehagen.

I samtalene mine svarte de som var mer enn ett år hjemme, at det ikke var riktig for dem å sende barna i barnehagen så tidlig. De vektla gjerne «en rolig start med nære omsorgspersoner». De la også ofte til en mer rasjonell begrunnelse om at de trodde at så små barn har det bedre med en nær omsorgsperson.

Kortere foreldrepermisjon
– Jeg hadde lyst til å begynne å jobbe tidligere. Nå er jeg på et sted i karrieren min der jeg ikke kan logge av i et helt år, sier Therese (39) (pseudonym), som er advokat i et stort firma i Oslo.

Da Therese fikk barn nummer to, hadde hun åtte måneder permisjon, mens far ikke tok ut noe.

På samme måte som det er unormalt å være hjemme lenger enn to år, er det få foreldre som totalt er hjemme mindre enn ett år.

Da Therese fikk sitt første barn, en datter, tok hun ut permisjon i ett år. Da hun fikk barn nummer to, en sønn, hadde hun åtte måneder permisjon, mens far ikke tok ut noe. Når begge foreldrene er på jobb på dagtid, blir sønnen passet av bestemor. I de åtte månedene Therese hadde permisjon, hadde hun jevnlig kontakt med jobb og fulgte opp oppgaver hjemmefra.

– Heldigvis har jeg en veldig morsom jobb og en baby som sover mye, smiler hun.

Therese forteller at det ikke var press fra arbeidsgiver som gjorde at hun og mannen bare var hjemme i åtte måneder, men et valg om hva familien syntes var riktig.

– Mannen min er selvstendig næringsdrivende og kan ikke ta ut permisjon. Selv valgte jeg en kortere periode fordi jeg ville det selv.

Skremselsartiklene om små barn i barnehage stemmer ikke overens med deres erfaringer fra første barn.

– Hun ble ikke stresset av å begynne i barnehage som ettåring. Den første dagen krabbet hun rett inn og så seg ikke tilbake, og hun knyttet seg raskt til voksenpersoner i barnehagen.

– Noen venninner mener at jeg prioriterer jobb foran barna. Svaret mitt er at jeg selv kan vurdere hva som er best for barna mine.

Tilbringer tid med barna
Therese forteller at hun har fått noen negative reaksjoner på valget om å gå tilbake til jobb etter åtte måneder.

– Noen venninner mener at jeg prioriterer jobb foran barna. «Husk å passe på at barna har det bra», sier de, eller «er du sikker på at du vil gjøre det mot barnet ditt?» Svaret mitt er at jeg selv kan vurdere hva som er best for barna mine. Jeg kan bli irritert over kommentarene, men jeg er jo trygg på de valgene vi har tatt, er bra for sønnen min.

De som tar ut kortere permisjonstid, hører gjerne følgende: «Hvis du ikke vil tilbringe tid med barnet ditt, er det ikke noe poeng i å få barn.» Therese har hørt det samme.

– Kritikken bommer. Jeg tilbringer tid med barna mine. Jeg har en fleksibel jobb og kan ha gode, lange morgener uten stress. Vi kommer senere hjem enn andre foreldre, men vi kan følge opp jobben hjemmefra. Vi trener ikke og sitter ikke i kjelleren og hører på LP-er. For oss er det kun jobb og familie. Vi prioriterer vekk alle andre ting.

Pappapermisjonen er en del av normen
Thereses ektemann har ikke tatt ut permisjon i det hele tatt, men har ikke fått negative reaksjoner. Flere bekjente har imidlertid kommentert til henne at det er uheldig at han ikke tar ut pappapermisjon.

– Jeg er selv mindre opptatt av de få ukene med permisjon og mer opptatt av hverdagen. Vi deler foreldreplikter som bleieskift og levering og henting i barnehagen helt jevnt.

– De blander seg langt inn i privatlivet vårt når de vurderer hvordan vi organiserer dagene våre, mener Therese. – Jeg er selv mindre opptatt av de få ukene med permisjon og mer opptatt av hverdagen. Vi deler foreldreplikter som bleieskift og levering og henting i barnehagen helt jevnt.

Etter at pappapermisjonen ble innført, har den skapt nye normer. En undersøkelse fra 2012 viser at stadig flere menn tar pappapermisjon, og blant dem som tar pappapermisjon, tar de fleste hele kvoten eller mer. Inntrykket fra de jeg har snakket med, er at det blir sett på som bra og viktig at far tar ut pappapermisjon, og at det må være de fastsatte 10 ukene (tidligere 14 uker).

Etter at pappapermisjonen ble innført, har den skapt nye normer.

Folk har en tendens til å oppfatte den eksisterende kvoten som en ideell kvote. I Barnetilsynsundersøkelsen (gjennomført i 2002 og 2010) svarte over halvparten at datidens lengde (fire uker i 2002 og 10 uker i 2010) var ideell. I en annen undersøkelse av NAV i 2007 var ett av svaralternativene følgende: «Ingen fedrekvote. Foreldre må selv få velge hvordan de deler foreldrepengeperioden.» Bare 37 prosent av mødre og 35 prosent av fedre valgte det alternativet.

Inntrykket fra intervjuene jeg har gjort, er at man bare til en viss grad bør bryte med kvoten. Det er flott om pappa tar mer, men hvis foreldrene deler likt, eller mannen tar mer enn halvparten, kommer reaksjonene.

En kvinne fortalte at hun tok fem måneder av permisjonen på barn nummer to og fikk en rekke negative reaksjoner. Reaksjonene kom fra flere hold: Helsestasjonen mente det ville ødelegge relasjonen mellom mor og barn og gjøre ammingen vanskeligere, barselgruppa mente at hun hadde et moralsk krav på mer permisjon, og venninner mente at hun «ga vekk» permisjonstid.

Staten setter premissene
Myr Munthe-Kaas og Therese er enige i at permisjonslengden er normgivende for hva som regnes som riktig tid å være hjemme. I USA ville Thereses åtte måneder vært en lang og rolig permisjonstid, ettersom amerikanske kvinner kun har rett på 12 ukers ubetalt fri fra jobb i forbindelse med fødsel. I Sverige er permisjonen 16 måneder, og svenskene får en annen følelse for når et barn bør starte i barnehage.

Permisjonstiden sammen med full barnehagedekning gir et sterkt signal til foreldre om hva som er riktig å gjøre, mener Myr Munthe-Kaas.

– Når staten gir oss penger for å være hjemme i ett år, tror vi at det systemet er bedre enn alle andre.

– Når staten gir oss penger for å være hjemme i ett år, tror vi at det systemet er bedre enn alle andre. Blivende foreldre forholder seg til valg med dette som bakgrunn. Hvis de et år etter fødselen føler at de ikke er klare til å ha barnet i barnehagen, slik samfunnet forventer, har de kanskje ingen økonomisk mulighet til å være hjemme lenger.

Alle vil gjøre det de synes er best
Generelt innretter norske familier seg i henhold til normen. Alle jeg har snakket med understreker samtidig at de ikke vil dømme andres valg. Har man valgt utenfor boksen, så har man antakelig også tenkt godt gjennom valget, tror de fleste.

De som velger annerledes, møter noen negative kommentarer, men det er en overdrivelse å si at de blir stigmatisert og mobbet. Reaksjonene er nok heller et tegn på at vi har gjort private valg til et offentlig anliggende. Lengre fødselspermisjon og økt yrkesdeltakelse for kvinner har gått hånd i hånd, og det har vært nødvendig å få på plass velferdsordninger slik at kvinner kan få mulighet til å ta frie valg og endre livene sine slik de selv ønsker.

Prisen vi har betalt, er at familien er blitt en politisk sone. Uansett hvor mye høyresiden hevder at familien er en privat sone, sluttet den rett og slett å være det da vi innførte statlig fødselspermisjon og full barnehagedekning.

På den andre siden: Uansett hvor mye venstresiden vil bruke politikken som et likestillingsvirkemiddel, stritter mange familier imot. I den enkelte familie prioriteres yrkesdeltakelse for kvinner mye lavere enn det foreldrene oppfatter som barnas behov, familiens behov, mor og fars behov og arbeidsplassens behov.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden