Debatt

Vil gi erstatning til svarte amerikanere for slaveriet

U-SVING: Bernie Sanders har lenge avvist ideen om

Bilde: Fredrik Kalstveit

Nesten hele det demokratiske presidentkandidatfeltet har sagt at de vil se nærmere på såkalte «reparations» til etterkommere av slaver. Kan det skremme hvite velgere bort fra partiet?

Pete Buttigieg sa ja.

Beto O´Rourke sa ja.

Og for noen uker siden, ansikt til ansikt med Al Sharpton under landsmøtet til borgerettighetsorganisasjonen National Action Network, sa også Bernie Sanders «ja».

Det presidentkandidatene sa ja til, er det såkalte «HR 40» – et forslag om at en kommisjon skal utrede muligheten for oppreisning til afroamerikanske slaveetterkommere.

På et vis takket de dermed ja til alt og ingenting. Løftet var nemlig uforpliktende, ja omtrent like uforpliktende som at en norsk politiker sier at det er på tide å utrede muligheten for oljeboring i Lofoten. Men, som vi også vet, kan slike luftige løfter skape høye bølger – særlig når mye penger og nasjonal identitetsfølelse står på spill.

Forslaget om oppreisning har mange historiske forløpere, både i USA og internasjonalt. I 1988 signerte Ronald Reagan The Civil Liberties Act, som ga over 100 000 japanske amerikanere en formell unnskyldning og 20 000 dollar i oppreisning for at de ble sendt i interneringsleire under andre verdenskrig.

Tyskland har også gjennom mange avtaler bøtet på de ubotelige skadene de påførte jødene under Holocaust. Den meste kjente er Luxembourg-avtalen fra 1952, som innledet en fjorten år lang periode der Vest-Tyskland overførte betydelige summer til staten Israel.

Også her i Norge har vi sett eksempler på økonomisk oppreising til minoriteter, som da Bondevik 1-regjeringen i 2000 bevilget 75 millioner til Samefolkets fond, som «en kollektiv erstatning for de skadene fornorskingspolitikken har påført det samiske folket». Fire år senere bevilget samme mann, men nå med en ny regjering, det samme oppreisningsbeløpet til taterne og romanifolket.

Finnmarksloven og andre støtteordningner, som retter seg særlig mot landets gamle minoriterer, kan også gis merkelappen reparations, men her entrer vi et tåkete terreng der det som kalles «oppreisning», like gjerne kan klassifiseres som kulturkonservering eller tradisjonell omfordeling.

Hvis det er vanskelig å holde orden i begrepsverktøykassen i Norge (det er ikke engang lett å definere same, hvilket kriteriene for å bli manntallsført viser), blir øvelsen mildt sagt ikke enklere så snart vi krysser Atlanteren. Det er i år 400 år siden de første afrikanske slavene gikk i land i Virginia og siden har folk formert seg på kryss og tvers, frivillig og ufrivillig. Ifølge slektsgranskingssiden Ancestry, har en person som identifiserer seg som afroamerikaner gjennomsnittlig 65 prosent av DNAet sitt fra Afrika sør for Sahara. Han eller hun har også, gjennomsnittlig, 29 prosent av genmaterialet sitt fra Europa. Altså er de fleste svarte nokså hvite. En annen undersøkelse viser også at 30 prosent av alle som kaller seg hvite, har en eller flere forfedre som kom med slaveskipene.

Hvem skal så få oppreisning, 154 år og mange slektsledd etter at slaveriet ble avskaffet? Og hva skal oppreisningen innebære? Økonomen William A. Darity har allerede sett nærmere på det politikerne nå vil utrede. Han mener oppreisningen bør tilfalle de som har en eller flere forfedre som var slaver i Amerika. I tillegg vil han sette det som et minimumskrav at mottakerne tidligere har identifisert seg som afroamerikanere i føderale protokoller.

Det finnes videre, grovt sett, to skoler for hvordan reparations skal iverksettes. Den ene skolen forespeiler seg at oppreisningen helt eller delvis skal skje i form av økonomiske direkteoverføringer, den andre vil investere i velferdsprogrammer øremerket afroamerikanere. Darity tilhører den siste skolen og legger ikke skjul på at de samlede utgiftene vil være i billionklassen, men er ellers sparsom med konkrete beløp i sine publikasjoner.

Estimater fra andre professorer, som Thomas Craemer, er på nesten 13 billioner dollar, altså 13 000 milliarder dollar. Til sammenligning var det amerikanske statsbudsjettet på 4 billioner dollar i 2018.

Argumentene for reparations er mange, flere av dem er gode. Ta-Nehisi Coates redegjør for noen av dem i The Case For Reparations, som sto på trykk i The Atlantic  i 2014. I likhet med Darity understreker Coates at det ikke bare er de økonomiske ettervirkningene av slaveriet som må repareres, men også rasesegregeringslovene som eksisterte frem til 1965, samt hvordan boligpolitikken, blant annet såkalt «redlining», har konsolidert velstandsgapet mellom svarte og hvite. I dag eier langt færre svarte enn hvite sine egne boliger i USA og 27 prosent lever under fattigdomsgrensen mot bare 11 prosent av alle hvite.

Like sant som at det relativt sett er langt flere fattige svarte enn hvite i USA, er det likevel at det totalt sett er langt flere fattige hvite enn svarte. Mange av dem bor i vippestater og vil bli nøkkelvelgere i 2020. Bernie Sanders – som lenge avfeide ideen om reparations, men nå har sagt ja til kanskje å si ja – har lenge argumentert for at den beste måten å løfte svarte ut av fattigdom er å løfte alle ut av fattigdom. Det være seg fattige hvite, latinoer, asiatere og urfolk. Alt annet vil bare føre til at marginaliserte grupper settes opp mot hverandre, som han sa under nominasjonskampen i 2016.

LIVET UNDER PISKEN: Det amerikanske slaveriet varte fra 1619 til 1865. Nå, mer enn 150 år senere, har spørsmålet om erstatning til slaveetterkommere dukket opp i den politiske samtalen.

Library of Congress

EN AV DE SISTE EKS-SLAVENE: James Singleton var en av de siste eks-slavene som levde. Dette bildet er fra 1930-tallet.

Library of Congress

Nå har imidlertid forkjemperne for reparations blitt langt mer høylytte og Sanders desto mer dempet om sin motvilje. Først sa han at han var for reparations, men at han ikke ville at oppreisningen skulle skje i form av allmenne velferds- og utdanningsreformer. Denne rebrandingen av gammel politikk ga imidlertid negative utslag på woke-ometeret til den lille, aktivistiske ytterfløyen av partiet. Etter press fra blant andre nominasjonskandidaten Julian Castro, åpnet altså Sanders for utredning om reparations øremerket afroamerikanere. Og han er, som sagt, slettes ikke alene.

Hvordan har så reparations blitt mainstream? Ideen har sirkulert i akademiske sirkler siden slaveriets avskaffelse og dessuten blitt frontet av kongressmannen John Conyers jr. siden nittitallet, men til syvende og sist har den, i beste fall, blitt omtalt som teoretisk interessant og praktisk ugjennomførbar. Nå har imidlertid nye narrativ festet seg i den politiske samtalen. Det er blitt en slags kjensgjerning at den svarte fattigdommen er vesensforskjellig fra den hvite. Systemet er nemlig rigget imot dem – institusjonene er bygget av hvite, for hvite. Svarte stanses oftere av politiet. De får dårligere offentlig helsestell og lånebetingelser i bankene. Det er ikke bare for en svart person å klatre opp i middelklassen når stigen står på gyngende grunn og er innsmurt i grønnsåpe.

For at svarte skal behandles likt, må de derfor behandles ulikt. Dessuten mener enkelte at slaveetterkommerne fortjener erstatning fordi slavetraumet har gått i arv, både kulturelt og biologisk. Coleman Hughes problematiserer forøvrig denne virkelighetsbeskrivelsen i sin artikkel i Quilette nylig.

Et annet spørsmål er imidlertid hvordan reparations vil slå an i befolkningen. En undersøkelse fra 2016 viste at 40 prosent av USAs befolkning mente at historisk rasediskriminering var en viktig årsak til velstandsforskjellen mellom svarte og hvite mens bare 26 prosent syntes reparations var et godt tiltak. Siden det har velgerne blitt noe mer vennligsinnet, men ikke mye. I en undersøkelse utført av You Gov fra april i år rapporter 42 prosent av de spurte at de tror at historisk rasediskriminerering er en viktig årsak til at svarte er fattigere enn befolkningen forøvrig. En av fem syntes slaveetterkommerne bør få personlig økonomisk erstatning og mindre enn en tredjedel vil ha en kommisjon på plass som utreder muligheten

LILLA VElGERE: Demokratene må vinne flere av de partiuavhengige velgerne for å vinne valgtet i 2020. Dette bildet er fra et valgmøte i Iowa i 2016.

Fredrik Kalstveit

UPOPULÆRT: Forslaget er upopulært, men spesielt upopulært blant folk i Midtvesten, der flere av nøkkelvelgerne bor.

Forslaget er med andre ord svært upopulært og aller størst er også motstanden Midtvesten, der mange av vippestatene ligger. Her støtter bare 26 prosent en utredning og 13 prosent pengeoverføringer til slaveetterkommerne.

Hvorfor stiller da kandidatene seg nærmest unisont bak dette?

De velvillige av oss vil kanskje tenke at de vil være på rett side av historien. At de vil gjøre det rette, selv om det kanskje ikke gir avkastning på kort sikt. Og borgerettighetssaker er aldri populære i starten, som Ta-Nehisi Coates påpeker.

De vrangvillige av oss vil kanskje si at demokratene med dette forslaget er blitt gisler av en liten, men støyende ytterkant bestående av social justice-aktivister, og dermed skrener så langt ut til venstre at det kan bli vanskelig for dem å plukke opp velgerne i sentrum når det kommer til presidentvalget.

En tredje tolkning er at dette er en sak demokratene vil promotere gjennom primærvalgene og så dysse ned når det kommer til presidentvalgkampen. Blant de registrerte demokratiske velgerne er det nemlig en viss oppslutning for reparations og mer enn halvparten ønsker en utredning. Særlig populært er forslaget blant afroamerikanerne.

En «full-blown conversation on reparations», som Elizabeth Warren ønsker, er i alle fall i emning. Temaet dukker stadig opp under de fjernsynsoverførte town hall-møtene, og det går knapt en uke uten at det kommer et nytt forslag til hvordan den økonomiske oppreisningen kan utspille seg.

Trump har foreløpig vært nokså taus om temaet, men ingen ser ut til å tvile på hans posisjon. Basert på spørreundersøkelsene er det god grunn til å tro at han vil bruke «No Reparations»-slagordet til å fyre opp basen og vinne de livsnødvendige velgerne i Midtvesten, som skubbet ham over målstreken i 2016.

Om ikke alt kan repareres, er det mulig at alt kan repeteres.

 

Fra forsiden