Kommentar

Vil vi dele oljegevinsten?

Erling Holmøys omstridte beregninger av innvandringens kostnader viser at den viktigste faktoren er at vi må dele oljeformuen.

Bilde: Tore Sætre / Wikimedia Commons [CC BY-SA 4.0]

Det ferske "regnskapet" fra SSB bekrefter at innvandring vil koste oss som bor i Norge en god slump, først og fremst fordi innvandrerne får del i vår oljeformue.

Etter forsinkelser og mye oppstuss ble rapporten fra Statistisk sentralbyrå med beregninger av innvandringens innvirkning på offentlige finanser lagt frem i går. Den er skrevet av Erling Holmøy og Birger Strøm. Hovedkonklusjonene er allerede godt kjent, siden dette er en utdyping og dokumentasjon av arbeid som inngår i Brochmann II-rapporten, som ble lagt frem i februar i år (kapittel 8.6). Og den er en oppdatering av et tilsvarende arbeid fra 2011.

For å illustrere effekten av innvandringen, har SSB laget et scenario med null inn- og utvandring fra og med 2016 til 2100, og måler dette opp mot sitt hovedscenario, der nettoinnvandringen ligger på 26.000 årlig fra 2020. Det siste, som de anser som et realistisk scenario, betyr at ”andelen av befolkningen med bakgrunn fra land utenom EØS, Nord-Amerika, Australia og New Zealand øker jevnt fra 10 prosent i 2016 til 29 prosent i 2100.” (De har også regnet på et scenario med vesentlig høyere innvandring).

Hvor høy innvandringen faktisk blir, er i høy grad et politisk spørsmål, og her er vi ved svaret på hvorfor slike “innvandringsregnskap” som dette, og som SSBs nåværende direktør Christine Meyer ikke liker, har en funksjon. Hva vi mener om innvandringspolitikken er avhengig av en rekke forhold, men betydningen for statsfinansene, og dermed hva staten har råd til/hvor høye skattene må være, kan umulig være en uinteressant faktor.

Det sier seg selv at beregninger som strekker seg flere generasjoner fremover ikke kan leses som noen fasit. Forutsetningen som legges til grunn kan alltid diskuteres. Både politiske og andre endringer vil gjøre at utfallet sannsynligvis blir et ganske annet. Men det kan ende opp både dårligere og bedre enn disse beregningene tilsier.

Staten trenger penger

I hovedscenariet har staten et utdekket inntektsbehov på 4 prosent av BNP i 2060, noe som hovedsakelig skyldes den demografiske utviklingen (aldring og innvandring), og lavere oljeinntekter, både direkte og som avkastning av Oljefondet. (Anslaget er trolig for lavt, noe forskerne innrømmer). Dette gapet kan forstås som hvor mye skattene må øke, eller utgiftene må kuttes, for å skape langsiktig balanse i statsfinansene.  I null-scenariet er gapet bare 1,6 prosent. Innvandring har altså stor betydning.

Holmøy har tidligere fått frem et mye omtalt anslag på denne kostnadene, og den gjentas her:

”Sammenlignet med 0-scenariet ligger det skattebeløpet som mangler på at handlingsregelen oppfylles, nær 10 500 2013-kroner per innbygger eller 2,5 prosent av Fastlands-Norges BNP fra 2025 til 2100.”

Oljeformuen deles på flere

Grunnen til dette er Norges unike statsfinansielle situasjon. Staten har stor formue, mens praktisk talt alle andre land har stor statsgjeld. Som jeg har skrevet om tidligere, tilsier dette elementet at Norge er et land der innvandring vil lønne seg uvanlig dårlig. De nyankomne vil ta del i formuen. (Det gjelder for så vidt også nyfødte etniske nordmenn, noe Brochmann-utvalget gjør et poeng av). Holmøy og Strøm peker på at den relative betydningen svekkes over tid og skriver i sammendraget:

”Imidlertid er denne innvandringseffekten relativt konstant, mens aldringen av befolkningen fører til at det samlede udekkede finansieringsbehovet øker hvert år og passerer nær 11 prosent av BNP-FN i 2100. Realistisk inn- og utvandring forsterker altså de problemene som aldringen skaper for velferdsstatens langsiktige finansiering, men effektens relative betydning avtar over tid.”

Strammer vi til i innvandringen, innebærer det altså bare en delvis utsettelse av de nødvendige reformene som skal til for å skape balanse i offentlige finanser.

Arbeid også viktig

Utover denne effekten av å dele statens formue på flere, er den avgjørende faktoren sysselsettingsgraden for innvandrere over tid, samt det lønnsnivået de oppnår.

I Norge er sysselsettingsgraden for innvandrere fra de fleste ikke-vestlige land så lav av disse innvandrergruppene belaster offentlige finanser i betydelig grad, slik som i våre naboland. Det finnes en motvirkende effekt, ved at en større andel av innvandrerne er i arbeidsdyktig alder, slik at de demper effekten av denne demografiske overgangen.

I scenariet med null innvandring vil dette påfyllet av folk i arbeidsdyktig alder blir borte, mens man beholder effekten av at innvandrere som allerede er her etter hvert faller ut av arbeidsstyrken. Det forklarer at over tid vil innvirkningen på statsfinansene av å stoppe innvandringen, dersom vi ser bort fra at petroleumsformuen må deles på flere, faktisk bli negativ. I konklusjonsdelen skriver SSB-forskerne:

”Målt i neddiskonterte 2013-kroner per innbygger, reduseres både offentlige inntekter og utgifter som avhenger av demografiske forhold, som følge av realistiske inn- og utvandring. Frem til 2047 er inntektsreduksjonen størst, deretter er det motsatt. Uten SPU-avkastningen ville altså nettoinnvandringen styrket offentlige finanser på lang sikt.”

Altså: Dersom vi ser bort fra at innvandrere får del i oljeformuen, vil offentlige finanser svekkes etter 2047 dersom vi stoppet innvandringen, selv om innvandrere har lavere sysselsettingsandel.

Suksesscenariet

I hvilken grad nye (og eksisterende) innvandrere kommer i jobb fremover er selvsagt i høyeste grad avhengig av politikk. Det gjelder hvor mange som kommer til landet, hva slags ferdigheter de tar med seg, hvordan integreringspolitikken fungerer, utdanning, arbeidsmarked og så videre. Pessimister kan peke på lav og til dels fallende sysselsettingsandel blant første generasjons innvandrere. Optimister kan peke på en kraftig bedring i hvor mye utdanning andre- og etter hvert tredjegenerasjon tar i Norge. I SSBs modell forutsettes det at innvandrernes etterkommere får ”norsk adferd”, en forutsetning som absolutt kan diskuteres, og kan være for optimistisk.

Holmøy og Strøm konkluderer også med at ”den realistiske inn- og utvandringen isolert sett ville ha styrket offentlige finanser dersom innvandrerne som kommer fra og med 2016 hadde hatt norskfødtes adferd.”

Dersom vi virkelig lyktes, slik at også de nye innvandrere når samme sysselsettingsgrad og annen økonomisk adferd som nordmenn, så ville det mer enn oppveie at de får del i oljeformuen – den positive effekten ville være omtrent dobbelt så stor som den negative. Innvandring ville lønne seg også i Norge.

Det tror jeg ikke vil skje. Da står vi igjen med at innvandringen koster en ikke ubetydelig, men heller ikke avgjørende, sum for oss som allerede bor her, fordi de nyankomne får del i vår oljeformue. Siden disse pengene i stor grad er resultat av flaks, og at havområder er tildelt tilgrensende land, er jeg for min del villig til å dele det jeg i 2012 kalte Lottogevinsten, innen rimelige grenser. Samtidig bør gjøre vårt beste for å få flere innvandrere i arbeid, og dermed redusere behovet for å dele.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden